Guds Ord sier i  Åp.22,18 at  "Jeg vitner for enhver som hører de profetiske ord i denne bok: Dersom noen legger noe til dette, da skal Gud legge på ham de plager som det er skrevet om i denne bok."  På bakgrunn av dette er det underlig at enkelte kristne forfattere våger å tale for bibelen, og at en til og med kan være freidig nok til å "rette" på den.

Jeg vil kort komme med noen eksempler fra en bok som kom ut for en tid tilbake. Boken heter "Jesu Gjenkomst" og er nr. 4 i en serie utgitt av "Kristen Bokproduksjon". Forfatteren er Oskar Edin Indergaard, som også har skrevet mye om Israel og profetiske temaer. Etter å ha lest denne  boken,  sitter jeg igjen med en mengde spørsmål.
Ikke bare har jeg reagert på det underlige skriftsynet som presenteres, men også på holdningen til andre kristnes syn på eskatologien. For det tredje finner jeg en mengde eksempler som mildest talt må kunne kalles spekulasjoner fra forfatterens side. Jeg føler det er viktig å drøfte disse tingene, siden forfatteren har en slik gjennomslagskraft i visse kretser, og av mange sees på som en av landets fremste endetidsforfatter.

Allerede innledningsvis i boka blir leseren gjort oppmerksom på at paven er leder for den store  skjøge, og at Tekstus Receptus er den eneste korrekte grunnteksten til Bibelen. (s.10) Vi får også helt i begynnelsen av boka en oppfordring til å kjøpe den omdiskuterte "Reformasjonsbibelen" som anbefales på det sterkeste av Indergaard. Jeg siterer: "Undertegnede (Indergaard) anbefaler på det sterkeste det viktige og solide arbeidet som Det Nordiske Bibelselskap driver. Det er av stor viktighet at vi ikke bare vender oss bort fra den romersk katolske kirkes lære, men at vi også forkaster denne kirkens oversettelser av NT. Den norske reformasjonsbibelen ventes å foreligge i løpet av 1996. Jeg ser frem til at vi skal få en korrekt Bibel nå i endetiden." 
Vi ser at Indergaard faktisk selger både Reformasjonsbibelen og Det nordiske Bibelselskaps kompendium "Tekstus Receptus: Guds bevarte ord" på sitt eget forlag !!! Dette er oppsiktsvekkende med tanke på den kritikk disse publikasjonene har blitt møtt med både i Vårt Land, Luthersk Kirketidende, Dagen og andre steder.

Likesom Reformasjonsbibelen spekulerer i de greske ords betydning, så spekulerer Indergaard i endetidsbegivenhetene. På side 11. sier han at det faktisk finnes "skjulte profetiske budskap" i Salmenes bok. Dersom vi ser hva dette dreier seg om, så leser vi på s.548 at  "salme fra 1 og til 100 beskriver det 20. århundrede. Det vil si at en del av innholdet i Salme 1 svarer til 1901, Salme 2 til 1902 og så videre. Jeg vil be mine lesere om å lese Salmene med dette aspektet for øyet".  Det er her lov å spørre seg om dette er en rimelig tolkning av Salmenes bok.

Videre får vi på s.545-547 presentert en rekke årstall som er av betydning for Jesu gjenkomst.
1999 nevnes som et år med "en verdensomspennende trengselstid".(s.546)  År 2002 nevnes som et mulig år for Jesu gjenkomst til Israel, og det samme med år 2004 dersom Jesu dødsår settes til 32 og ikke 30. Indergaard setter faktisk dato på "basun-klangdagens høytid" (s.547) Etter å ha lest dette kapitlet om viktige årstall, kan det fastslås at Jesus høyst sannsynlig kommer innen utgangen av år 2004. (jfr.s 447) September nevnes som en mulig måned, pga. "basunklangens fest den 1.tishri ". Vi ser at Jesu gjenkomst er "overhengende". (s.543)

De mest helliggjorte kristne skal da bli bortrykket, mens de kjødelige og frafalne troende må være igjen under den store trengsel. Indergaard sier, på side 518 at dette bl.a er den romersk katolske kirken, som er blitt sentrum i skjøgekristendommen i verden, og "den lutherske kirken og de protestantiske kirkene er i mange sammenhenger
blitt dens lærevillige døtre". Videre sier Indergaard at "de fleste teologene innenfor den lutherske kirken dessverre har forlatt de opprinnelige tankene om Guds-riket på jorden." (s.519) Videre fastslås det, på s.376 at  "de fleste teologer i Norge har et misvisende og forvirrende syn angående det profetiske ordet"! Oskar Skarsaune nevnes som eksempel på en representant for en manipulerende falsk teologi som ikke står i sannheten men "representerer Satans motstand mot Guds planer med Israel og Jødene". (s.375) Dette er i sannhet sjokkerende lesning.  Indergaard sier at dersom vi i dag ønsker å motta Den Hellige Ånds kraft og salvelse, må vi bryte med de etablerte kirkesamfunn, da store deler av denne ikke er kanal for Gud. (s.365) De kristne skal, ved Åndens hjelp, "leve et liv i seier uten synd". (s.434) Med en slik syndsforståelse som blir presentert her er det opplagt at Indergaard får problemer innenfor lutherske kirker.
Av andre kuriositeter som presenteres kan nevnes at forfatteren ikke vil kalle GT for Det gamle testamente, men for Det første testamente eller Tenach (jødenes betegnelse). Videre sier Indergaard at den kristne kirke bør feire BÅDE sabbaten og søndagen som hvile-og helligdager. (s.19)  Videre klages det over at visse hebraiske og aramaiske skrivemåter er oversatt til gresk og dermed har mistet sin kraft. Dette gjelder ordet "Ha Masiach" som ble til det "helt unødvendige" (s.23) greske "Christos". Indergaard sier i denne sammenheng at det helt korrekte ville være å bruke det hebraiske "Ha Masiach", men siden han ikke våger å forandre grunnteksten lar han det bli stående. Jeg siterer : "Dersom vi forandrer grunnteksten vil også Bibelens 7-tallsmønster gå tapt". (s.23) (Jfr. Bind 1. kpt. om tallsymbolikk).
Videre sier han at i 1000 års-riket vil ikke Jesus ha tittelen Kristus, men den korrekte tittelen "Ha Masiach". Videre, på s.24 fremstilles kristustittelen nærmest som en hedensk forestilling. Hva slags skriftsyn er det Indergaard gjør seg til talsmann for her ? Dette er ihvertfall ikke i "Reformasjonsbibelens ånd", den som han anbefaler på det sterkeste.
Videre sier han at vi ikke bør kalle Jesu lære for "kristendom", men heller for "realisert jødedom".  Indergaard sier til og med at vi heller burde bruke den hebraiske formen "Yeshua" i stedet for "Jesus". (s.29)  Det er i denne sammenhengen interessant å se at han mener det hebraiske språket vil bli innført i 1000 års-riket som det ledende verdensspråket!  Da er denne "språkforbannelsen" tatt bort. Leserne oppfordres om å "være villige til å omdefinere en god del av innholdet i våre begreper, slik at de kommer i samsvar med jødisk og bibelsk lære. I forhold til jødene er dette en av de største oppgavene og utfordringene som den kristne menighet står ovenfor i dag". (s.30)  Indergaard mener at det er helt unødvendig å oversette de forskjellige hebraiske navnene på Gud, når vi skal bruke dem i andre språk.(s.31) Vi bør bruke YHWH, EL ELYON, EL OLAM, YAHWEH osv.(s.31).

Personlig synes jeg dette grenser til ordmagi, der det hebraiske språket er idealmålet.

I tillegg til disse eksemplene på ordkløveri og fordomsfullhet, så finner vi klare eksempler på at Indergaard forfekter et "trosteologisk ståsted" i sin tolkning av forsonergjerningen på Golgata.   Vi leser på s.36 at "Både frelsen og helbredelsen er nedlagt i Yeshuas forsonergjerning på Golgata. Det greske ordet "sozo" betyr både "å frelse" og "å helbrede". Uttrykket "Herren sender fred" sies her å bety at en har det "godt på alle livets områder, -at en er sunn, hel, lykkelig og uskadd." (s.37) I vår tid, sies det, er Yeshua vår fred. "Han gir oss både legedom for kropp, sjel og legeme.(s.37-38) TROEN nevnes som det verktøy som skal utløse disse velsignelsene.

Faktisk så bruker forfatteren hele boken på å argumentere for sitt eget "førtrengsels-bortrykkelsessyn, og annerledes tenkende levnes liten ære. På bakgrunn av dette må også forfatteren finne seg i å bli kritisert, når han i slike sterke ordelag angriper den etablerte kristenhet. Selv om det i andre menigheter alltid vil være noe å rette på, så synes jeg det er trist at Indergaard i så harde ordelag oppfordrer de kristne til å bryte med menigheter og kirker som ikke er "bibelske" nok i hans forstand. Burde de ikke heller motvirke frafallet og være salt og lys fremfor å bryte tvert? Jeg mener at Indergaards bøker ikke kan gi noen god veiledning i disse spørsmålene.