Det har i de siste måneder av 2011 foregått en diskusjon i Arendal Frikirke om menighetens støtte til Kirkens Nødhjelp, og og innholdet i en «Prinsipperklæring om Misjon til Israel og folkeslagene».

Arendal Frikirke har altså med knapt flertall besluttet å la den økonomiske støtten fra menigheten gå til andre kristne hjelpeorganisasjoner enn Kirkens Nødhjelp. Det ble vedtatt på menighetsmøte den 2. des. 2011. Atle Sommerfeldts kommentar i «Dagen» til vedtaket var treffende: «Dersom Arendal Frikirke skulle følge resonnementet sitt, bør de også se på medlemsskapet sitt i Norges Kristne Råd». Ja, tiden er overmoden for et slikt nytt blikk, for lederen for Kirkenes Verdensråd, Olav Fykse Tveits og Atle Sommerfeldts teologiske plattform overfor Israel er presis den samme. Det gjelder også for Lutherske Verdensforbunds leder, biskop Younan, som har sagt at «opprettelsen av staten Israel i 1948 var en grov synd mot Gud». En utmeldelse av både Lutherske Verdensforbund og Kirkenes Verdensråd vil være et betimelig signal fra lutherske frimenigheter om at noe er galt med organisasjonenes teologi. Fortjener ikke israelerne/jødene også av historiske grunner vår helhjertede støtte?

Kairosdokumentet «Et sannhetens øyeblikk» fra 2009 har blitt kritisert fra mange hold, men våre biskoper og lederen for Kirkenes Verdensråd, Olav Fykse Tveit, har lovprist dokumentet. Palestinske kristenledere bruker det til å delegitimisere Israel, og sammen med sine muslimske blodsbrødre kjemper de utrettelig for å utslette Israel. Er dette naturlige samarbeidspartnere for Den Evangelisk Lutherske Frikirke?

En ny holdning til de kristne samarbeidspartnerne i «Palestina» er kanskje på gang. Frikirkens prinsipperklæring om«Misjon til Israel og folkeslagene» fra 2009 kan bli revidert p.g.a. Arendal Frikirkes initiativ. Erklæringen slik den nå lyder, aksepterer både en enstats- og en tostats-løsning, som i første tilfelle vil føre til at Israel umiddelbart slutter å eksistere som en suveren jødisk stat. Ledelsen i kirkesamfunnet ser hittil ikke ut til å ha hatt problemer med å akseptere en slik politisk utvikling. Frikirken i Kristiansand har i nov. 2011 satt ned et utvalg som skal se på formuleringene i prinsipperklæringen og finne ut om det er avsnitt som bør endres. Som medlem av Frikirken har jeg lenge følt meg bondefanget på grunn av kirkesamfunnets medlemsskap i organisasjoner som svikter i Israelspørsmålet. Endelig ser det ut til at noen tar ansvar.

Det er dramatisk at en ny «palestinsk» stat planlegges på de gamle bibelske landområdene, Samaria, Judea, Gaza og halve Jerusalem. Og at den skal være «judenfrei»! Det er denne modellen FNs flertall håper å drive gjennom i 2012. Også Norge går inn for denne løsningen. Det er et klart brudd på San Remo-traktatens bestemmelser. Kristenheten ser ut til å ha akseptert palestinernes endelige mål: oppløsning av den israelske stat!

«En israelsk stat på bibelsk grunn er for alltid forbi», doserte prof. Ole Hallesby for sine studenter ved MF i 1928: Så feil kunne en anerkjent teologisk professor i 1920-årene ta. Noen år etter «katastrofen» i 1948 kom han til sannhets erkjennelse - i følge misjonær Per Faye Hansen, som i 1961 besøkte ham på dødsleiet, og hans datter Gro Wenske, som har videreformidlet denne opplysningen. «Den tid var ikke for alltid forbi», slik professoren profeterte i en mannsalder for teologiske studenter, som skulle bli prester i Den Norske Kirke og Frikirken. Resultatet ser vi i dag: Erstatningsteologien råder stort sett grunnen i de to lutherske kirkesamfunnene. Hallesbys feilvurdering viser oss at selv skriftlærde kan bli forført av flertallsnarrativen. Det fikk Hans N. Hauge erfare på 1800-tallet. Og Jesus i sin tid!

Opprettelse av en palestinsk stat har foreløpig stoppet opp i Sikkerhetsrådet. I oktober 2011, stemte bare 8 land for - en for lite! President Abbas satser nå på FNs Hovedforsamling der 108 stater har lovet å gi ham sin støtte til en resolusjon om en palestinsk stat på de bibelske landområdene, når saken kommer opp der på nyåret 2012. Norges utenriksminister, Jonas Gahr Støre, har sagt at Norge vil stemme for, selv om det er brudd på Oslo-avtalen, som bestemte at forhandlinger mellom partene skulle være eneste vei å gå i fredsprosessen!

Sikkerhetsrådet, og bare hvis USA bruker vetoretten sin og hindrer det rettsstridige forslaget i å bli vedtatt, vil spørsmålet bli tatt opp i FNs Hovedforsamling. Da kan Norge komme til å bli medskyldig i et overgrep overfor Israel og det jødiske folk. Det er dramatisk. Lederskapet i de to lutherske kirkesamfunnene ser ut til å svikte Israel og jødene, slik som kristenheten har gjort så ofte før i historien. Lederne i menigheter og kristne organisasjoner må advares, slik at de ikke av uvitenhet eller for å være politisk korrekte inntar folkeflertallets fordomsfulle kritikk av Israel.