Kjære Silje!
Det er vel på tide at jeg tar bladet fra munnen når det gjelder dine erfaringer med IMI-kirken.
Jeg var mye involvert (og i to korte perioder også ansatt) for en del år siden. Jeg kjenner meg godt igjen i alt du har skrevet om denne menigheten (på det tidspunktet en forening), og jeg støtter deg fullt ut.
I menighetens ledelse og administrasjon opplevde jeg at fokuset lå på åndelige prestasjoner og forpliktelse til menigheten, mer enn nåde og overgivelse til Jesus alene. Prestasjonene gjør at det fra utsiden ser vellykket ut. Jeg opplevde også store porsjoner av (forsøkt kamuflert) selvskryt fra ledelsen, der de formidlet sin egen (menighets) vellykkethet. Til andre menigheters store beundring og misunnelse. Og jeg har vært vitne til maktkamper hvor ledelsens suverene maktposisjon har manifestert seg.
Menigheten importerte flere gode åndelige øvelser som ble konvertert til norske forhold. Det kom mye godt ut av det, men min opplevelse var likevel at det var formen som ble importert, ikke det åndelige. Jeg anser denne import-iveren for å være et åndelig statusjag.
Jeg kjente mange ydmyke og ærlige kristne mennesker i denne forsamlingen, som jeg satte stor pris på. Men min oppfatning er at de var det mer på tross av, og ikke på grunn av menighetens ”vellykkethet”.
Du nevner også en del tilfeller hvor du opplever at Gud ikke grep inn. Ofte blindes vi av troen på at det skjer i bestemte former, så der kan du forhåpentligvis etterhvert få deg noen positive aha-opplevelser. Visdom har du åpenbart fått en del av.
Forøvrig vil jeg nevne til de andre debattantene, at denne IMI-kirken er ganske frittstående, og skiller seg en god del fra Indremisjonsselskapet slik vi kjenner det.