Men er det noen vesentlig forskjell mellom kirken av i dag og flowerpower-bevegelsen? ”All you need is love,” synger Lennon. Den nyere teologi er en søt, liten sang av Beatles. På denne bakgrunn er Haakonsens tanker uhyrlige.

Men Haakonsens tanker er jo langt bedre i samsvar med den opprinnelige tenkningen. Haakonsen digger ikke Lennon; han forstår den abrahamske gud langt bedre enn dagens pop-teologer hvor KrFs Hareide spiller rollen som en Wham!s George Michael. På Haakonsens abrahamske bakgrunn er slike uttalelser ikke særlig uhyrlige.

Det er altså ikke noe sensasjonelt over Haakonsens uttalelser. De er langt mer konsekvente og konsistente enn hva ellers råder det kristne Norge. Det er kanskje derfor folk lar seg opprøre? Fordi Haakonsens tankegods ikke lar seg erkjenne åpent og anerkjennes? Ikke minst og fordi Haakonsen setter fingeren på et ømt punkt i den norske kollektive hukommelse og samvittighet: jødene og Israel?

Lynsjestemningen mot Haakonsen i det politisk korrekte Norge er derfor hyklersk. Som kristen har en forpliktet seg på å være det fullt og helt, og ikke bare plukke spindoktorenes kirsebær; kan man ikke dette, bør man oppgi å være kristen. Muslimene er ”dyktigere” på dette.

Som ateist forstår jeg godt andre ateisters hoderystende oppgitthet over Haakonsens utspill, men det er straks vanskeligere å forstå hvorfor kristne går i harnisk. Den kristne teologi er altså ikke bare pop og glossy. Religiøse som så åpenbart lyver for seg selv, er kanskje enda farligere enn de som forsøker å være konsekvente. Som ateist håper jeg på en større åpenhet og ærlighet omkring de abrahamske teologier, for så kan disse tankeviruser kanskje dekonstrueres.