|
Kristne aviser har i det siste
skrevet flere reportasjer med fokus på den
såkalte Toronto-bevegelsen. Jeg vil med dette gi
mitt vitensbyrd om bølgen som kom over flere
menigheter på 90-tallet.
Jeg hadde et sterkt ønske om å kjenne Guds nærhet.
Derfor var det med forventning jeg oppsøkte
Kristkirken i Bergen flere
ganger da Toronto- bølgen kom midt på 90-tallet.
Særlig da det kom besøk fra Amerika, var det viktig
å være til stede. Jeg husker forkynnelsen om hvordan
vi måtte åpne oss og la Gud berøre våre hjerter og
fylle oss med sin nærhet og kjærlighet.
Den største faren var å stenge for Guds nærhet, ble
det sagt.
Vi hørte at dette var en suveren og kraftig
inngripen fra Gud, og at den
store vekkelsen, endetidsvekkelsen sto for døren. Vi
måtte dessuten glemme alt vi hadde lært. For det Gud
gjorde nå, var noe helt utradisjonelt. Profetiene
var sterke, og handlet alltid om store ting. Brann
stadion skulle fylles med søkende mennesker.
Nattklubber og diskotek ville stenge, og skarer
skulle omvende seg.
For dette var ikke et blaff, men det siste store og
mektige Gud skulle
gjøre før Jesus kom. De som ville være med måtte
hoppe på, for ”toget går nå” ble det sagt; ”Ikke stå
igjen på perrongen!”
I ettertid ser vi at det hele var ønsketenkning.
Selv om jeg var åpen for alt dette nye, var det en
spesiell side av
forkynnelsen jeg reagerte på. Det ble nemlig sagt at
vi ikke skulle be
under møtene. Jeg kan i ettertid ikke huske hvem som
sa det, men det ble
poengtert at bønn kunne hindre det Gud ville gjøre i
våre liv.
Det var ikke et bønnemøte vi var kommet til, fikk vi
vite, men et møte der
vi skulle bare ta imot og være stille. Dette
aksepterte jeg aldri.
Da jeg gikk til forbønn og pastorer la sine hender
på meg, ba jeg
alltid, ”Herre, om dette er fra deg vil jeg ha det,
om ikke ta det vekk
fra meg!” Jeg viste at jeg var ulydig mot
forkynnelsen, men tenkte at å be til Gud vil aldri
kunne skade meg.
I ettertid tror jeg at det var denne bønnen som
gjorde at jeg ikke hadde
de samme opplevelser som mange andre hadde. Det ga
meg kanskje en
beskyttelse? Også historien fra Bibelen om ny vin i
gamle skinnsekker ble brukt om igjen og om igjen.
Vi måtte liksom skjønne at Gud her brøt med alt han
tidligere hadde gjort,
og at de gamle tankene om hvordan han arbeidet ikke
holdt nå.
Møtene gikk frem med hyl og skrik. Mennesker løp
rundt omkring, hylte som
dyr og noen satt og klappet seg på lårene gjennom
hele møtet.
”Hvorfor skjer ikke dette meg?”, tenkte jeg. ”Jeg
ønsker jo denne berøring
like sterkt som alle andre”. Men jeg lå på gulvet i
timevis og intet
skjedde. Var jeg ”negativ”? Kanskje Gud ikke elsket
meg like mye?
Jeg hørte vitnesbyrd om hvor glad man var blitt i
Jesus, og noen ble
liksom hentet til ham under syner og opplevde Jesu
nærhet på en ny og
sterk måte.
Så kom Randy Clark til Kristkirken, og jeg tenkte
”Nå skal det skje!”
Det var jo han som startet det hele, og om ikke han
hadde med seg det jeg trengte, hadde vel ingen det.
Clark kom og lokalet var fullt. Jeg hadde sikret meg
plass langt fremme,
og var raskt oppe da det hele startet.
Han kom ikke personlig til meg, men en pastor i
Kristkirken, Reidar
Paulsen, ba for meg. Jeg kjente et press foran
brystet, og la meg ned.
Bønnen min var den samme som alltid: ”Om dette er
fra deg Gud, vil jeg ha det, om ikke ta det vekk fra
meg!” Jeg hørte lydene rundt omkring, og
ventet på Guds nærvær. Men intet skjedde.
Jeg lå sikkert en halv time på gulvet, og så hørte
jeg plutselig en stemme
som sa: ”Forlat dette sted, dette er IKKE fra meg!”
Hva var dette? Var det
Gud? Det føltes slik.
Lydene og latteren rundt meg forandret karakter.
Latteren virket ond og
hånlig. Støyen var bare ubehagelig. Jeg begynte å
kaldsvette og kjente det som om jeg var omringet av
en voldsom ondskap. Jeg skjønte ikke dette. Ville
Gud at jeg skulle gå?
Til slutt reiste jeg meg og ville gå. Men pastoren
stod ved siden av meg
og holdt meg igjen. ”Du må la den hellige ånd få tid
til å virke” sa han. Og jeg la meg ned igjen.
Forvirret og usikker.
Da kom den samme stemmen til meg og sa. ”Så du lyder
mennesker mer enn du lyder Gud?” Da reiste jeg meg
og sprang ut. Latteren i salen bak meg virket nesten
demonisk da jeg forlot lokalet.
På veg hjem tenkte jeg; Hva var det som hadde
skjedd? Hadde Gud reddet meg fra en farlig
forførelse, eller hadde djevelen lurt meg?
Da jeg i ettertid snakket med tilhengere av bølgen,
mente de at jeg hadde
blitt fratatt velsignelsen, og at djevelen hadde
lurt meg. Men hvordan
kunne noen si at det var djevelen? For meg var det
mer og mer tydelig at Gud hadde talt til meg, og det
er min overbevisning fortsatt.
Min lengsel var vel like sterk som andres, så min
eneste forbrytelse var i
så fall at jeg ba om Guds beskyttelse. Kunne det ha
åpnet en vei for den
onde? Meg bekjent står det ingen steder i bibelen at
vi ikke skal be til
Gud. Tvert imot står det mange steder at bønn kan
beskytte oss.
Jeg ønsket fortsatt å være åpen for Guds
velsignelse, og gikk til
Kristkirken da Marc duPont kom en tid etter. Det ble
rapportert om at det
dukket opp gull-tenner på møtene hans, og det måtte
jeg selvsagt få med meg. Men da menigheten holdt
hverandre på kinnet, tittet inn i munnen på hverandre
mens de ba, virket det bare tragisk. Påstanden om at
det hadde dukket opp en gulltann i et møte, med
pastorens påfølgende dementi av dette, ”Han hadde
glemt at han hadde vært hos tannlegen ” understreket
dette.
Jeg syns det har vært for lite fokus på den skade
Toronto-bølgen har gjort
på Guds menighet. Hvor mange familier er splittet,
hvor mange menigheter er ødelagt, og hvor vanskelig
er det å nå frem med evangeliet hos ufrelste når de
ser hele menigheter på TV hoppe rundt som gale?
Hvem vil være en del av det?
Hva skjer med forkynnelsen av Guds ord, når egne
erfaringer og opplevelser får så stor plass?
Er det ikke tvilsomt at så mange reiser fortsatt til
Toronto-møter uten
motforestillinger? Trenger man å reise til spesielle
møter, steder eller personer for å møte Gud?
Har han ikke lovet å være midt i blant oss, om bare
to eller tre er samlet
i hans navn? Og formaner ikke Paulus til sømmelighet
i møtene våre?
Noe av det jeg så på møtene i Kristkirken kan ikke
kalles annet enn
seksuell aktivitet.
Andre jeg vet om har også hatt opplevelser som
ligner på mine under
Toronto-møter. Men mange våger ikke å stå frem med
det. Frykten for å stemples som ”negativ, kritisk
og dømmesyk” er for sterk. Men hva er negativt, og
hva er positivt i en slik sammenheng?
Slike subjektive begrep er dårlig egnet til å
beskrive åndelige spørsmål.
Hvorfor har ikke noen ledere stått frem og beklaget
alle de falske og
feilslåtte profetier? Og hvorfor var de så avvisende
til kritiske spørsmål?
Mange burde be mennesker om tilgivelse for ting som
ble sagt. At man var overbevist om at noe er fra
Gud, gir en ikke rett til å stemple andre
mennesker som negative og lite åndelige.
Gud har heldigvis bevart meg gjennom alt dette. For
fremtiden vil jeg ikke
ha annet enn Guds ord forkynt, rent og klart. Så
slipper jeg å lure på
hvem som er avsender.
|