Kjære Nordhaug. Under kirkemøtet i Trondheim i april stemte du for innføring av
liturgi for inngåelse av «ekteskap» mellom likekjønnede. Skriftens alvorlige tale om homoseksuelle synder kjenner du. I forkant av kirkemøtet begrunnet du ditt standpunkt med at kirken hadde debattert denne saken lenge nok. Nå var det på tide å få lagt den bak seg og komme videre. Det måtte bli ro omkring saken ute blant folket og i kirken. Derfor stemte du som du gjorde. Jeg kan ikke annet enn tenke på rettsaken mot Herren Jesus . Den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus foretok et grundig forhør av mannen fra Nasaret. Han kom til følgende konklusjon: Jeg finner ingen skyld hos denne mann. Dere har ført fram for meg denne som en folkeforfører. Og se, nå har jeg forhørt ham i deres nærvær. Men jeg har ikke funnet denne mann skyldig i noe av det dere anklager ham for. Han har ikke gjort noe som fortjener døden,» skriver Per Kørner i et innlegg

Pilatus ville gjerne gi Jesus fri. Han fant ingen dødsskyld hos ham. Men de trengte på med høye rop og krevde at han skulle korsfestes. Og deres skrik fikk overtaket. Pilatus felte da den dom at det skulle skje som de krevde. Han var klar over hva han burde ha gjort, men gjorde det motsatte. Han dømte Jesus til døden og lot ham korsfeste. For å skape ro blant det politisk-religiøse lederskapet og folket i Jerusalem gjorde han det.

Slik også med deg, Nordhaug. For å skape ro blant høyrøstede grupperinger i folk og kirke fant du det hensiktsmessig å stemme for det du visste var galt. Dette er din store ulykke! Tenk om du hadde vært lydig og handlet i samsvar med Guds ord! Tenk om du hadde holdt fast ved Sannheten! Da ville Sannheten ha gjort deg til en frigjort Herrens tjener, en sann hyrde for Kristi levende menighet, sannhetens støtte og grunnvoll. og en veileder til frelse for villfarne mennesker. Ved din ulydighet er du blitt en blind veileder for blinde, og når en blind leder en blind, faller de begge i grøften. Ved ditt svik mot Guds ord er du med å legge Norges kirke i grus.

Med sorgfullt hjerte,
Per Kørner.  Den norske kirke i eksil