Den kjente norske predikanten og forkynneren Ludvik M Karlsen gikk lørdag kveld  ut mot den såkalte «så inn i» forkynnelsen som preger mye av forkynnelsen både på kristen tv og i karismatiske forsamlinger. Det var foran en tilnærmet fullsatt forsamling i Zion Fevik lørdag, at Karlsen som er en av de forkynnere som står for Guds ord. «Jeg er nesten forundret over å se at mange faktisk lar seg forlede av en type forkynnelse som går på tvers av det bibelske budskapet om at «Guds gaver er noe man i følge Skriften får del i gratis og uten penger,» sa Karlsen som i sin tid som forkynner har stått i rike vekkelsestider og sett mennesker komme til tro og ble fylt med Den Hellige Ånd.

Teologien om «å så inn» penger i bytte mot helbredelse eller andre av Guds velsignelser har selv om den er like falsk som det som serveres av «Hugo Healer» eller andre slangeolje-selgere har fått gode vekstkår etter at vi fikk kristen-TV. Visjon Norge, Kanal 10 og de fleste andre kristne TV kanaler er fylt  til randen med forkynnere og programmer som serverer «så inn i» teologien, en teologi som ikke har en annen hensikt enn å loppe Guds folk for penger. (foto av Jan Hanvold som gjennom tv Visjon Norge sprer denne falske lære) Ludvik M Karlsen som med jevne mellomrom er å høre i Zion Fevik avleverte lørdag en sterk og åndsfylt tale som gikk rett til hjertene i et tilnærmet fullsatt lokale. I sin tale delte Karlsen en rekke personlige erfaringer fra sitt liv som forkynner og slankeoperert, og han berørte noe som er et alvorlig problem i Guds forsamling. Før han ble slankeoperert stod han i en vekkelse i en forsamling han ikke navnga i sin tale. Under vekkelsen fant mange tilbake til troen på Jesus og nye kom til og det var en rik tid for både menigheten han besøkte å Karlsen. Så ble Karlsen slankeoperert, og tiden gikk, og etter en god stund og betydelig mindre av format, var Karlsen å holdt noen møter i en nabobygd. Under sin møtehelg hadde Karlsen en fridag og dro og besøkte den menigheten han noen år tidligere hatt besøkt og stått i vekkelse i. Når han kom inn i forsamlingen, nå slank og ugjenkjennelig opplevde han det mange mennesker rundt om har opplevd, å være som luft. «Jeg prøvde å hilse på de jeg kjente fra tidligere der, men ingen kjente meg igjen, og når jeg sa hei, så overså de meg fullstendig,» sa Karlsen til en lydhør forsamling i Zion Fevik. Imidlertid kom det så et par inn på møtet som kjente Karlsen igjen, og når det ble klart for resten i forsamlingen at det var Ludvik M Karlsen som kom på møtet, ville plutselig alle de som for noen øyeblikk siden behandlet ham «som luft» ha ham frem og bla bla bla.

Berører et problem, nemlig ensomhet

Ludvik M Karlsens forkynnelse at Guds ord får det i hvert fall til å si amen i mitt hjerte og den nesten en time lange talen både løftet og forløste krefter i Åndens verden som gjorde at flere kom frem til forbønn for fornyelse. Imidlertid berørte Ludvik M Karlsen ikke bare den bunn falske «så inn i » teologien som mange lett biter på, men også dette med å være luft for andre, og det er et stort problem i mange menigheter rundt forbi. Nemlig hvordan behandler og møter vi mennesker som kanskje ikke er inngrodd i den forsamlingen eller menigheten vi tilhører?  Er vi en varm inkluderende forsamling som søker å trekke mennesker inn i vår midte eller er vi iskalde, selvopptatte eller likegyldige overfor dem som kommer til våre møter? Nettopp det temaet tok også Karlsen opp i sin forkynnelse -og selv om Karlsen ikke akkurat berørte det i sin sterke tale til Zion Fevik, er det likevel slik at ensomhet er et stadig større problem i vår tid -selv om vi har alle mulige dippedutter for kommunikasjon og fellesskap mellom mennesker. Ensomhet er ikke bare et problem blant «verdens barn», men også blant kristne som av en eller annen grunn har falt utenfor vår (A4) hverdag. I følge en rekke undersøkelser er det mange ensomme kristne -som har besøkt ulike kristne forsamlinger, som får den samme erfaringen Ludvik M Karlsen fortalte om i Zion Fevik, og erfarer seg som «luft» i forsamlingene de oppsøker. Mange har hatt denne erfaringen, og mange har rett og slett gitt opp kristne menigheter fordi det aller verste kanskje er å være ensom midt i forsamlingen. Få er villige til å snakke åpent om det, men alt tallmaterialet som finne, peker på at ensomhet er et problem som også rammer kristne. Men det finne håp og trøst i Jesus, men for Gud menighet må det være et tankekors at mange faktisk har gitt opp å søke menigheter fordi de føler seg ensomme som kristne.

Ensomhet har vært et voksende problem i  både kirke og samfunn og det er ikke tvil om at det finnes en sammenheng mellom ensomhet og selvmord. Den kristne forsamling skulle egentlig ha vært et «koinonia» hvor mennesker kan føle tilhørighet både til Kristus men også til andre troende, men slik er det ikke lenger. Mange som har besøkt kristne møter og forsamling har fått kjenne på følelsen hva det er å være som «luft» for de andre, og mange har nettopp derfor også gitt opp den kristne kirke og funnet fellesskap andre steder enn kirke og menighet.

«Fra bedehus via Frikirken og Filadelfia til Rikets Sal

For noen år siden gjorde jeg en grundig studie av Kristiansand avdelingen av Jehovas Vitner og tilbrakte tildels betydelig tid både på møtene i Rikets Sal i Kristiansand samt med medlemmer av den kjente sekten. Jehovas Vitners lære avviker som kjent betydelig fra det den universelle kristne kirke ellers tror på, og Vakttårn organisasjonen har heller ingen interesse av å stå sammen med andre kristne trossamfunn.   Jehovas Vitners lære er ikke tema i denne saken, men det er en historie om en person jeg kom i hu når jeg satt å lyttet til Ludvik M Karlsens forkynnelse i Zion Fevik lørdag. Det var historien om en ung mann jeg møtte, samtalte med og drakk kaffe sammen med  mens jeg gjorde min research på Jehovas Vitner. Den unge mannen som jeg bare husker som «Ingvaldsen» var ikke akkurat den jentene ville falle for eller som lett blir populær blant mange. Mine tanker gikk straks til noe noen hadde tagget på veggen til Frikirken i Kristiansand. Nemlig ordene «Du er ikke pen nok for oss,» -og disse ordene fikk stå en stund før Frikirken fikk bort taggingen. Denne «Ingvaldsen» fortalte at han en periode i livet, før han fant «Sannheten» som Jehovas Vitner bruker om seg selv, var på leting etter mening og fellesskap med kristne i en rekke menigheter i Kristiansand distriktet. Han var og forble «luft» og fullstendig oversett av de som så ut til å være en del av fellesskapet, og straks møtene var over, klikket folk seg sammen uten å ense Ingvaldsen en eneste tanke eller blikk. Og slik holdt det på i måned etter måned i de forskjellige frikirkene og bedehusene han besøkte. «Alle så ut til å ha nok med seg selv og sine egne venner,» -og den unge mannen følte seg mer og mer ensom. Et av de andre medlemmene i Rikets sal i Kristiansand sa det slik: «Å vinne Ingvaldsen for «sannheten» var slett ikke vanskelig, for ulike menighetsbesøk hadde brutt ned enhver motforestilling som måtte eksistere mot noe så kontroversielt som å ble et Jehovas Vitne. Og i Jehovas vitne fant han det fellesskap han leitet etter, og skuffelser med andre kristne forsamlinger hadde gjort ham til et lett bytte, for ei kynisk sekt som vet hvordan de med tilsynelatende omsorg, vil sveive inn fangsten. (foto: Illustrasjonsfoto av to Jehovas Vitner)

På feltet og fikk svulster på hjernen

Noen år gikk, og en gang i blant så jeg Ingvaldsen på byen eller «ute på feltet» som det kalles internt i Jehova Vitner, og som vanlig, men en veske full av JV-publikasjoner.
Tilsynelatende lykkelig og full av glød for «sannheten». Noen ytterligere år gikk, og denne «Ingvaldsen» var plutselig ikke lenger å se på byen. Det siste jeg hørte om han var at tingene ikke gikk så bra for han og at han vist var alvorlig syk. (foto: Illustrasjonsbilde pixbay) Hvordan det gikk vet jeg ikke, men historien står der til skam for de tradisjonelle menighetene, -som tilsynelatende kun har nok med seg selv og sine egne. Hva kan vi lære av denne historien? Jo, vi må  skape åpne inkluderende fellesskap og bevisstgjøre hver enkelt menighetsmedlem til å forstå meningen og innholdet i de ordene vi leser i det nye testamentet. Den første kristne kirke som vi kaller «urmenigheten», en størrelse som praktiserte den bibelske «koinonia»-tanken til det fulle. (Les eksempelvis Apgj 2,44-46 og Apgj. 4,32 samt en rekke andre skriftsteder som snakker om det kristne menighetsfellesskapet) -så vil vi raskt kunne konkludere med at vi har noe å lære. Å være ensom midt i den kristne forsamling er kanskje det aller verste som er for et menneske, og Dagen hadde for en tid tilbake et oppslag med overskriften: «Den plassen som jeg er mest ensom i hele verden, er foajeen i kirken» samt innlegget: «Ikke bruk for «sårede kristne»» -og begge disse innlegg burde være «pensum» for enhver troende som vanker i kristne fellesskap, og lære oss at alle de vi overser eller behandler som «luft» lett vil kunne bli ofre for en eller annen villfaren sekt eller rett og slett miste troen. Må Guds folk våkne opp!