Bruce Olson var en tenåring da Gud kalte ham til å dra ut for å misjonere blant blodtørstige indianere i Sør-Amerikas jungel
«For dette kors skal du dø» var tittelen på en bok skrevet av Bruce Olson som 19 år gammel, mot sine foreldres vilje, dro ut for å misjonere blant en av de mest blodtørstige indianerstammene i Sør-Amerika. Bruce Olson ble hos de innfødte i ti år og skrev en sterk beretning om Guds trofasthet, men også om prisen man risikerer å betale for å følge Jesus Kristus. Den kristne kirkes historie er langt på vei formet og preget av martyrenes blod, og også i våre dager utgytes martyrenes blod, for Jesu navns skyld i muslimske, hinduistiske og kommunistiske land. Hatet mot Jesus Kristus og hans etterfølgere vil bli stadig sterkere i tiden som kommer, også i Europa og Norge som er inne i dyp avkristning. Det som i dag er retorisk hån og spott, avføring i posten, retoriske angrep og falske beskyldninger og bitter klandring, vil ettersom vi kryper dypere og dypere inn i trengselstiden og nærmere vår Herre Jesu gjenkomst, -lett kunne bli fysisk forfølgelse, voldelig trakassering og kanskje også fengsel og døden, for den som setter Jesus og Guds ord først.
Som kristne i den vestlige verden leser og hører vi historier om forfølgelse og drap i fjerne land som India, Kina, Nigeria, Syria, Iran, Irak, Pakistan og fra land dominert av islam. Det er nesten som om vi her i Vesten tror at vi har frikort som gjør at vi skal slippe unna forfølgelse for Jesu navns skyld. Faktisk finnes det kristne retninger som lærer og tror at trengsel og forfølgelse er et tegn på at vi ikke har sterk nok tro eller kjenner våre rettigheter som kongebarn i Kristus. Jeg har opp gjennom årene møtt og argumentert med mennesker fra trosbevegelsen som faktisk trodde at de hadde autoritet i Jesu navn til å stoppe kuler, slag eller forfølgelse. Jeg har møtt kristne som trodde de kunne gå på vannet eller spasere gjennom vegger, fordi alt er mulig for den som har den rette type tro. Mange av disse bygde sin tro og lære på Kenneth Hagins lære eller på teser basert på «The Power of Positive Thinking» utviklet av Norman Vincent Peale -og i dag forkynt av menn som Joel Osteen, Rick Warren og Bill Johnson for å nevne noen. Disse lykke-religiøse og selvutnevnte Guds menn, proklamerer ikke Jesu Kristi evangelium, ei heller forbereder de hjorden sin på lidelser og forfølgelse, selv om Guds ord sier klart «Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.» (2.Tim.3,12) «For eder blev det unt, for Kristi skyld – ikke bare å tro på ham, men og å lide for hans skyld,» skriver Paulus til menigheten i Filippi. Forkynnelse om lidelse, trengsel og forfølgelse som vi som kristne risikerer å måtte gå gjennom, er nesten fraværende i forkynnelsen i våre menigheter, -og få pastorer eller predikanter ønsker å gjøre seg upopuære med å forberede hjorden på forfølgelse.
Et martyrium i India i juli 2020
Pastor Munshi Devu Tado ble martyr fredag 10 juli. Her avbildet sammen med sin kone og ett av barna. Foto: Morning Star News
Munshi Devu Tado som var pastor i Bhatpar landsbyen i Gadchiroli området er blant de siste som har blitt martyr for Jesu navns skyld i India. Det var fredag 10 juli at tre bevæpnede menn og tre kvinner kom og førte ham bort. Det var under en gudstjeneste for omlag 15 familier på hans egen eiendom at de bevæpnede menn kom og førte han bort. Først håndhilste de på ham, så tok de ham i armen, deretter bandt de hans hender på ryggen,» fortalte hans kone, Jaini Munshi Tado til Morning Star News. Noen i familien fulgte etter for å se hva som skjedde, for mennene hadde først sagt at de bare ville prate med ham og at det ikke var noen grunn til bekymring. Familiemedlemmene fortsette å følge etter dem helt til maoistene (kommunister) med makt jaget dem vekk. Noen få minutter senere, hørte de et skudd og familen styrtet til der skuddet kom fra og fant pastor Munshi i en blodpøl, skutt og drept,» fortalte en gråtkvalt Jaini Munshi Tado til Morning Star News. Den myrdede pastoren som skal ha vært 35 år gammel etterlater seg kone og fire barn på henholdsvis 6, 5,4 og 1 år. Nyheten om pastor Munshi Devu Tado død forteller historien vi ikke liker å høre. Det faktum at våre brødre og søstre slaktes for Jesu navns skyld enten for hinduistiske, muslimske eller maoistenes hender, gjør ikke akkurat dypt inntrykk på vår verdsliggjorte og sekulariserte «eklesia» i 2020. Det er ikke akkurat tid for tårer, sorg eller ettertenksomhet i den moderne kirke. Vi er ofte kalde, likegyldige og uengasjerte i forhold til det som skjer med våre søsken i land langt unna, og det er få eller nærmest ingen som tar opp eller omtaler det som skjer. Jeg antar at litt for mange av oss først vil bry oss når forfølgelsen rammer oss selv.
Det helt spesielle med Olsons arbeid blandt motilone Indianerne var den korte tiden det gikk fra de var et helt isolert steinaldersamfunn til å bli moderne utdannede mennesker i regi av evangelisk tro. Men vi har sett det motsatte også, at avkristning har skapt steinaldermoral i en høykultur på veldig kort tid.
Jeg må si meg enig i at svært mange ser på det å bli forfulgt for sin tro eller sine meninger som noe veldig fjernt. Dels fordi de tror de befinner seg på «den riktige siden» eller fordi de har en følelse av at dagens situasjon er noe «urokkelig». Men dette er nok en illusjon?
Omslaget kan komme fort. For 75 år siden ble Norge plustselig underlagt tysk kontroll. Og på samme måte som Quislings regjering skulle gi et skinn av norsk styre og «samarbeid» blir dagens norske politikere i stadig større grad lakeier for udemokratiske overnasjonale organisasjoner. De fremstår rett og slett som ekstremt godtroende og lettlurte.
Mitt inntrykk er at folk flest før 2. vk hadde mye tilfelles med folk idag. Fyll og umoral florerte og utrolig mange hadde et ganske likegyldig forhold til de politiske motsettningene. Selv etter okkupasjonen. Veldig mye tyder på at Nygårsvoldregjeringens egentlige plan var at Norge skulle overgis uten motstand og inngå et samarbeid med nazistene. Bare noen tilsynelatende tilfeldigheter utenfor regjeringens kontroll hindret dette. Veldig mange tilpasset seg «det nye Europas» virkelighet ganske raskt. Det var vanlig norsk politi som arresterte jødene som skulle sendest til Polen med Donau. Det var norske journalister som jobbet i mediene som var underlagt tysk sensur. Norsk industri produserte for tyskerne osv. Norge var i stor grad en del av nazistenes samfunnsmaskineri. Et samfunnsmaskineri som tok mål av seg til å utrydde store deler av verdens befolkning og gjøre resten til slaver eller lydige tjenere. Grunnen til at jødene stod øverst på lista var deres kobling til «Boken». Hitler mente at hvis et samfunn skulle fungere over tid så måtte det styres etter darwinistiske prinsipper. Slik skulle «overmennesket» vidreutvikles og overta verden.
Jeg spør meg ofte om hva som ligger foran oss nå. Det er noe «stort». En ny sammfunnsideologi som krever at alle tenker likt. Journalister, politikere og offentlige institusjoner er politiserte og går i samme rettning. Sannsynligheten for at «andeledes tenkende» havner i samme situasjon som jødene under krigen er ikke utenkelig. Alle faresignalene er til stedet. De som ikke lar sine meninger bli formet av det politiske systemet blir raskt kalt «ekstreme» eller karakterisert på andre måter.
Jeg tror politikernes forsvar av islam og krav om høy innvandring er en bevisst strategi. Når problemene blir store nok vil de innføre diktatur og sterk regulering av alle religioner og ideologier. Og jo verre det blir jo større aksept vil dette få. Men da sitter vi alle i saksa.
Glimrende kommentar og mange fornuftige tanker.
Det er sørgelige nyheter å bli informert om at det er mennesker der ute som må lide for navnet Jesus. Martyrer for Kristus er noe fjernt fra oss foreløpig. Når vi vet at det er mennesker som lider, da har vi tema i bønnegruppen, og vi kan be spesifikke bønner for de som lider. Så vidt jeg husker, ble nesten alle apostlene martyrer. Så, hva kan vi gjøre her i vårt trygge land? Jo, vi kan be i vår bønnegruppe, vi kan støtte organisasjoner som arbeider blant kristne som blir terrorisert og plaget for sin tro.