Charles Haddon Spurgeon som ble født den 19 juni 1834 og døde den 31 januar 1892 ble bare 57 år gammel. Den legendariske baptist-predikanten som ble født i Storbritannia er i kirkehistorien omtalt “predikantenes fyrste” og hans innflytelse som en Herrens tjener har nådd langt utover baptistenes rekker. Selv 128 år etter hans død når hans ord og forkynnelse ut til skarer av mennesker -som lar seg berøre av hans mektige forkynnelse. To av Charles H Spurgeon`s taler er oversatt til norsk og Søkelys har gleden av å kunne dele noen av ordene fra denne predikantenes fyrste til våre lesere.  I en tid som denne, kan det være godt og oppbyggelig å sette seg ned -og la ordene fra denne Herrens tjener forme og påvirke våre tanker og sinn

EN TALE AV
CHARLES H. SPURGEON,
SØNDAG MORGEN, 7. AUGUST, 1859,
THE MUSIC HALL, ROYAL SURREY GARDENS.

“Og de kom til Jeriko; og da han gikk ut fra Jeriko med sine disipler og meget folk,
satt Timeus’ sønn, Bartimeus, en blind tigger, ved veien, og da han hørte at det var
Jesus fra Nasaret, begynte han å rope: Jesus, du Davids sønn! miskunn deg over meg!
Og mange truet ham at han skulle tie; men han ropte enda meget mere: Du Davids sønn!
miskunn deg over meg! Og Jesus sto stille og sa: Kall ham hit! Og de kalte på den blinde
og sa til ham: Vær frimodig, stå opp! han kaller på deg. Og han kastet sin kappe av seg og
sprang opp og kom til Jesus. Og Jesus tok til orde og sa til ham: Hva vil du jeg skal gjøre
for deg? Den blinde sa til ham: Herre! at jeg må få mitt syn igjen! Da sa Jesus til ham:
Gå bort! din tro har frelst deg. Og straks fikk han sitt syn igjen og fulgte ham på veien.”
Markus 10:46-52.

Denne arme mannen var plaget av to store onder—blindhet og fattigdom. Det er tungt nok å være blind,
men hvis en som er blind er i besittelse av rikdom, så er der ti tusen bekvemmeligheter som kanskje kan være til hjelp og oppmuntring til tross for øynenes mørke, og lindre noe av sorgen i hjertet. Men å være både blind og fattig—dette var en kombinasjon av de største onder! Knapt er det mulig å stå imot ropet fra en tigger man møter på gaten dersom han er blind. Vi har medlidenhet med de blinde når de omgis av velstand, men når vi møter en blind som er nødlidende, og som driver tiggerens virksomhet i de travle gatene, så kan vi neppe annet enn stoppe og hjelpe ham. Dette tilfellet med Bartimeus, imidlertid, er et bilde på oss selv—vi er alle, av natur, blinde og fattige. Det er sant at vi mener om oss selv at vi er opplyst nok til å se—men dette er bare én fase av vår blindhet! Vår blindhet er av et slag som får oss til å tro at synet er feilfritt—mens, når vi er opplyst av den Hellige Ånd, så oppdager vi at vårt syn tidligere i sannhet var blindhet! Åndelig, er vi blinde—vi er ute av stand til å skjelne vår fortapte tilstand—ute av stand til å se syndens mørke, eller den kommende vredes redsler. Et sinn som ikke er fornyet er så blindt at det ikke fornemmer Kristi tiltalende skjønnhet; Rettferdighetens sol står kanskje opp med helbred under sine vinger, men det var alt forgjeves for dem som ikke kan se dens skinnende lys! Kristus gjør kanskje mange kraftige gjerninger i deres nærvær, men de ser ikke hans herlighet. Vi er blinde inntil han har åpnet våre øyne. Men i tillegg til å være blinde, så er vi også av natur fattige. Vår stamfar Adam brukte opp vår fødselsrett, tapte vår eiendom. Paradis, menneskeslektens hjemsted, har blitt forfallent og vi sitter igjen i tiggeriets dyp uten noe vi kan kjøpe brød til våre sultne munner med, eller klær til våre nakne sjeler! Blindhet og tiggeri er alle menneskers tilstand på et åndelig vis, inntil Jesus kommer til dem med sin kjærlighet. Se så rundt dere, Guds barn—se dere rundt denne morgen, og dere skal se i denne sal mange som i åndelig forstand er som den fattige og blinde Bartimeus, som sitter ved veikanten og tigger! Jeg håper mange slike kommer hit, som selv om de er blinde og nakne og fattige, likevel tigger—lengter etter å få noe mer enn hva de har—ikke tilfreds med sin situasjon. Med akkurat nok åndelig liv og følsomhet til å kjenne sin elendighet, har de kommet opp til dette sted tiggende! Å, når Jesus vandrer forbi denne dagen, måtte de ha tro til å rope høyt til ham om miskunn!
Å, måtte hans nådige hjerte bli rørt ved deres inderlige rop, “Jesus, du Davids sønn! miskunn deg over meg!” Å, måtte han stoppe, og gi syn til slike, at de kan følge ham og vandre videre på sin vei med fryd og glede!
Denne morgen skal jeg særlig henvende meg til de fattige og blinde sjeler som er her i dag. Den arme blinde mannens tro som beskrives i disse ord fra Skriften er et passende bilde på den tro jeg ber Gud dere må gjøres i stand til å utøve til deres sjelers frelse! Vi skal legge merke til opprinnelsen til hans tro; hvordan hans tro så sin mulighet når Jesus gikk forbi. Vi skal lytte til hans tro når den roper og bønnfaller. Vi skal betrakte hans tro når den springer opp i gledefylt lydighet til det guddommelige kall. Og så skal vi høre hans tro legge frem og beskrive sin sak—“Herre! at jeg må få mitt syn igjen.” Og så vil vi kunne fryde oss sammen med denne fattige troende mannen, når hans syn blir gjenopprettet, som vi ser ham i takknemlighetens skjønnhet følge Jesus på veien.
I. Først, så skal vi merke oss OPPRINNELSEN TIL DENNE FATTIGE BLINDE MANNENS TRO. Han hadde tro, for det var ved tro han fikk sitt syn tilbake! Nå, hvor fikk han sin tro? Dette skriftsted forteller oss ikke hvordan Bartimeus kom til å tro at Jesus var Messias. Men jeg mener vi kan ta sjansen på en antakelse. Det er ganske sikkert at Bartimeus ikke kom til tro på Kristus ved hva han så. Jesus hadde gjort mange mirakler—mange øyne hadde sett og mange hjerter hadde trodd på grunn av det de så. Bartimeus trodde også, men absolutt ikke som et resultat av sitt syn, for han var helt blind. Intet streif av lys nådde inn til hans sjel. Han var innestengt i et tykt mørke og kunne ikke se noe. Hvordan var det så at han kom til tro? Det kunne absolutt ikke være fordi han hadde reist mye rundt omkring, for blinde mennesker holdt seg gjerne hjemme. De tenkte ikke å reise så langt. Der var intet å se for dem. Hvor vakkert landskapet enn var, de kunne ikke se og glede seg over det. Uansett hvor flotte steder andre kunne se, der var ingen severdigheter for dem. Derfor ble de gjerne hjemme. Og særlig en tigger som dette, hvordan skulle han kunne reise noe sted? Han ville, kanskje, være ukjent utenfor byen hvor hans far Timeus hadde bodd—selv Jeriko. Han kunne ikke bevege fremmedes hjerter til veldedighet, heller ikke er det sannsynlig at han kunne finne noen til å ledsage ham de dystre mil gjennom landet deromkring. Han måtte nesten nødvendigvis være en fattig blind som holdt seg hjemme. Så, hvordan kom han til tro? Jeg tror det kunne være på denne måten—på det nærmeste greie sted han kunne finne ved veikanten utenfor Jeriko; der satt han og tigget i solskinnet. For blinde mennesker gledet seg gjerne over solen. Selv om de ikke kunne se noe, kanskje der likevel var et slags glimt som trengte gjennom synsorganet, og de gledet seg over det. I det minste kunne de føle varmen fra solen, om de ikke kunne se dens lys. Vel, som han nå satt der, fikk han høre de forbipasserende snakke om Jesus fra Nasaret, og interessert i nytt som han antakelig var, så ville han be dem stoppe en liten stund og fortelle ham mer—en eller annen beretning om hva Jesus hadde gjort. Og de ville fortelle ham hvordan den døde ble vekket opp og den spedalske ble helbredet. Og han ville si, “Jeg undrer på om han kan gi syn til den blinde.” Og en dag skjedde det at han ble fortalt at Jesus hadde gitt syn til en mann som var født blind! Dette var i sannhet den store hendelsen som verden må fortelle om, for aldri tidligere hadde slikt vært kjent i Israel—at et menneske som var født blind skulle få sine øyne åpnet! Jeg synes jeg ser den arme mannen mens han lytter til beretningen. Han tar den inn i fulle drag, klapper i hendene og roper, “Så er det ennå håp for meg! Kanskje profeten kommer denne veien, og hvis han gjør det, Å jeg vil rope til ham, jeg vil bønnfalle ham om å åpne mine øyne også, for hvis det vanskeligste tilfellet er helbredet, da kan helt sikkert mitt også bli det!”
Mang en dag som han satt der ville han igjen rope til den forbipasserende og si, “Kom, fortell meg historien om mannen som var født blind og om Jesus fra Nasaret som åpnet hans øyne.” Og kanskje han til og med ble noe slitsom å høre på, svært ivrig—han må bli fortalt historien hundre ganger—og alltid ville der være et smil i den arme mannens ansikt når han hørte den oppmuntrende beretningen. Den kunne aldri fortelles for ofte, for han elsket å høre den. For ham var det som en svalende, forfriskende bris i solens brennende hete. “Fortell meg, fortell meg, fortell meg igjen,” sa han—“den vakre historien om mannen som åpnet den blindes øyne.” Og jeg tror at mens han satt helt alene, ute av stand til å tenke på mye annet, så ville han alltid holde sitt hjerte festet på den ene beretningen, og se den for seg om igjen og om igjen og om igjen, inntil han i sine dagdrømmer delvis følte det som han kunne se, og noen ganger nesten kunne forestille seg at også hans egne øyne skulle bli åpnet!
Kanskje han ved en slik anledning, mens han grunnet på disse ting, kom i hu en tekst fra Skriften som han hadde hørt i synagogen—han hørte at Messias ville komme for å åpne blindes øyne—og kvikk i tanken, den indre evnen til å observere var bedre enn den ytre, kom han straks til den konklusjon at mannen som kunne åpne blindes øyne ikke var noen annen enn Messias! Og fra den dagen var han i hemmelighet en av Jesu displer. Han hadde kanskje hørt at Jesus ble spottet, men Bartimeus spottet ikke. Hvordan kunne han gjøre det mot en som hadde åpnet blindes øyne? Han kan ha hørt mange forbipasserende tale harde ord mot Kristus og kalle ham en bedrager, men han kunne ikke slutte seg til kritikken. Hvordan kunne han, som ga syn til fattige blinde mennesker, være en bedrager? Jeg liker tanken på at dette ville være hans livs kjære drøm. Og kanskje i løpet av de to eller tre årene av Frelserens tjeneste, den fattige blinde mannens ene tanke ville være, “Jesus fra Nasaret åpnet øynene til en som var blind.” Den fortellingen som han hadde hørt, ledet ham til å tro at Jesus måtte være den forutsagte Messias!
Nå, Å dere som er åndelig blinde, dere som er åndelig fattige, hvordan kan det ha seg at dere ikke har trodd på Kristus? Dere har hørt om de vidunderlige gjerninger som han har gjort—“Troen kommer av det budskapet en hører.” Dere har skjønt hvordan den ene etter den andre har blitt benådet og tilgitt. Dere har stått i Guds hus og lyttet til den botferdiges bekjennelse og den troendes frydefulle rop, og likevel tror dere ikke. Dere har reist opp til Guds helligdom år etter år, og dere har hørt mange fortellinger—mang en vidunderlig beretning om kraften ved benådningen i Kristus. Og hvordan kan det ha seg, Å dere som er åndelig blinde, at dere aldri har tenkt på ham? Hvorfor har dere ikke grunnet på dette? “Denne mannen tar imot syndere og vil han ikke ta imot meg?” Hvordan kan det ha seg at dere ikke minnes at han som tok bort syndene til Paulus og Magdalena også kan ta bort dine? Så, hvis én fortelling alene, som kom den fattige blinde mannen for øre, kunne gi ham tro—hvis hans tro kom etter å ha hørt bare én historie—hvordan kan det ha seg at selv om dere har hørt mange ganger at der ikke er noen frelse uten tro på Kristus; og lyttet til mang en alvorlig og inderlig appell, så tror dere likevel ikke? Like fullt, det kan være at det her i dag finnes noen slike fattige blinde mennesker, som ganske enkelt tror. Dere har aldri så langt helt grepet fatt i den kristne tro, men likevel, i dypet av deres sjel, så er der noe som sier, “Ja, han er i stand til å frelse meg. Jeg vet han har makt til å tilgi!” Og noen ganger taler røsten litt høyere og den oppmuntrer deres hjerter med en tanke som denne, “Gå til ham, han vil ikke støte deg bort; han har enda aldri støtt bort noen som våget seg på hans kraft og godhet.” Vel, min kjære tilhører, hvis du er i en slik situasjon, så er du lykkelig og jeg er en lykkelig mann som har det privilegium å henvende meg til deg—det skal ikke gå lenge før troen i deg, som ble til ved budskapet du hørte, skal få styrke nok til å bli en velsignelse! Det er det første—opprinnelsen til fattige blinde Bartimeus sin tro—den kom utvilsomt ved budskapet han hørte.
II. Nå, videre skal vi legge merke til hans tro HVOR RASKT DEN GREP SJANSEN SOM SÅ NÅDIG BLE GITT. Jesus hadde dradd gjennom Jeriko og da han kom til byen, var der en blind mann som sto ved veien og Jesus helbredet ham. Bartimeus, imidlertid, synes å ha holdt til på den andre siden av Jeriko; derfor fikk han ikke en velsignelse før Kristus var i ferd med å forlate byen. Han sitter på sitt vanlige sted ved veikanten, hvor en venn har latt ham igjen så han kan bli der hele dagen for å tigge. Og han hører mye støy og tramping fra mange føtter. Han undrer seg over hva dette er, og spør en forbipasserende hva støyen skyldes, “Hvorfor all denne støyen?” Og svaret er, “Jesus fra Nasaret går forbi.” Det er bare en liten oppmuntring, men hans tro hadde nå tiltatt slik i styrke, at dette var tilstrekkelig for ham, at Jesus fra Nasaret går forbi! Vantroen ville ha sagt, “Han går forbi, men din sak ser han ikke. Han går forbi, men der er intet håp om miskunn. Han er i ferd med å dra herfra, og han legger ikke merke til deg.” Hvorfor, hvis du og jeg trengte oppmuntring, så ville vi ønske at Kristus sto stille. Vi ville helst at noen skulle si, “Jesus fra Nasaret står stille og ser etter deg.” Ja, men denne fattige mannens tro var av en slik karakter at den kunne livnære seg på en hvilken som helst tørr skorpe, som ville betydd sult for vår bitte lille tro! Han var som den arme kvinnen, som når hun ble avvist, sa, “Det er sant, Herre! for de små hunder eter jo av de smuler som faller fra deres herrers bord.” Han hørte bare “Jesus fra Nasaret går forbi.” Men det var nok for ham! Det var en liten mulighet; han kunne ha tenkt slik, “Jesus går forbi. Han forlater Jeriko; han kan helt sikkert ikke bli her, nå som han er på reise.” Nei, i stedet argumenterte han slik overfor seg selv—“Hvis han drar ut av Jeriko, desto større er grunnen til at jeg skulle stoppe ham, for dette kan være min siste sjanse!” Og, derfor, hva vantroen ville bruke som argument for å lukke hans munn, det åpnet den enda mer! Vantroen ville kanskje ha sagt, “Han er omgitt av en stor mengde mennesker; Han kan ikke nå deg. Disiplene er også rundt omkring ham. Han vil være så opptatt med å tale til dem at han vil aldri ta hensyn til ditt svake rop.” “Ja,” sa han, “så er grunnen desto større til at jeg burde rope med all min styrke!” Og han gjør den store folkemengden til en ny begrunnelse for at han bør rope høyt, “Jesus fra Nasaret! miskunn deg over meg!” Så, hvor liten muligheten enn var, likevel oppmuntret den ham!
Og nå mine kjære tilhørere, henvender vi oss til dere, igjen. Tro har kanskje vært i ditt hjerte mang en dag, men hvor uforstandig du har vært. Du har ikke benyttet deg av de muligheter som kom din vei. Hvor mange ganger har Kristus ikke bare gått forbi, men stoppet og banket på din dør og stått i ditt hus? Han har søkt og invitert deg og likevel ville du ikke komme; fremdeles skjelvende og tvilende, du våger ikke å bruke den tro du har og ta sjansen på resultatene og komme frimodig til ham! Han har stått i deres gater—“Se, i så mange år,” til den fattige blinde mannens hår ville ha blitt grått av alderdom. Han står i gaten, i dag—i dag henvender han seg til deg og sier, “Synder, kom til meg, og lev!” Som gave tilbys deg i dag både nåde og miskunn. I dag lyder erklæringen—“Den som vil, skal få livets vann som gave.” Fattige vantro hjerte, vil du ikke; våger du ikke, å dra fordel av oppfordringen til å komme til ham? Den oppfordring og oppmuntring som er gitt deg er uendelig mye sterkere enn den som ble denne fattige blinde mannen til del; la den ikke bli forgjeves. Kom nå, i denne stund, rop høyt til ham; be ham miskunne seg over deg, for nå går han ikke bare forbi, men han presenterer seg selv med utstrakte armer og roper, “Kom til meg, så vil jeg gi deg hvile, og liv, og frelse.” Slik var drivkraften til denne mannens tro og det er min bønn at noe i gudstjenesten denne morgen kan gi oppmuntring til en fattig Bartimeus, som sitter eller står her!
III. For det tredje, etter å ha lagt merke til hvordan den blinde mannens tro oppdaget og grep fatt i denne muligheten—den nådige Frelsers forbipassering—må vi LYTTE TIL TROENS ROP.
Den fattige blinde mannen som sitter der er informert om at det er Jesus fra Nasaret. Uten et øyeblikks pause eller unødig styr, er han oppe og begynner å rope—“Du Davids sønn! miskunn deg over meg—Du Davids sønn! miskunn deg over meg.” Men Jesus er midt i en tale og hans tilhørere liker ikke at han blir avbrutt—“Ti stille, blinde mann! Forsvinn! Han har ikke tid til deg.” Likevel, hva sier fortellingen om ham? “Han ropte enda meget mere.” Ikke bare ropte han mer, men han roper enda meget mere. “Du Davids sønn! miskunn deg over meg.” “Å,” sier Peter, “ikke avbryt Mesteren, hva støyer du slik for?” “Du Davids sønn! miskunn deg over meg,” han gjentar det igjen. “Fjern ham,” sier én, “han forstyrrer hele gudstjenesten, før ham bort,” og slik forsøkte de å flytte ham. Likevel roper han enda mer energisk og enda sterkere, “Du Davids sønn! miskunn deg over meg—Du Davids sønn! miskunn deg over meg.” Jeg tror vi hører hans rop. Det skal ikke etterlignes—ingen skuespiller kunne fremføre et rop med den grad av energi, kraft og følelser, som denne mannen la i det—“Du Davids sønn! miskunn deg over meg!” Hvert eneste ord ville fortelle—hver eneste stavelse ville tale for—at i mannens rop var innvevd alt av hans livs styrke og makt, blod og sener! Han var lik Jakob som kjempet med engelen, og hvert ord var som en hånd som søkte å gripe fatt i Kristus, så han ikke skulle gå fra ham! “Du Davids sønn! miskunn deg over meg.” Vi har her et bilde på troens kraft—i hvert tilfelle, synder, hvis du vil bli frelst—så må din tro utøves ved å rope! Himmelens port lukkes opp bare på én måte; ved å banke på med inderlig og oppriktig bønn. Du kan ikke få dine øyne åpnet før din munn er åpnet. Åpne din munn i bønn og han skal åpne dine øyne så du kan se. Så skal du bli glad, og finne varig glede. Merk deg, at når en har tro i sjelen kombinert med et inderlig alvor, ja så vil det mennesket be! Kall ikke de ting du hører opplest i kirkene for bønner! Innbill deg ikke at den høytidelige tale du hører i våre bønnemøter er bønn. Bønn er noe edlere enn alt dette. Det er bønn, når den arme, nedbøyde sjel, svak og tørst, løfter sine tårefylte øyne, vrir sine hender, slår seg for brystet og så roper, “Du Davids sønn! miskunn deg over meg!” Dine kalde fremføringer av ord vil aldri nå Guds trone! Det er sjelens glødende lava, en indre smelteovn—en vulkan av nød og smerte—det er den glødende lava i bønn som finner veien til Gud! Ingen bønn som ikke kommer fra våre hjerter vil noensinne nå Guds hjerte. Ni av ti av de bønner du hører i våre vanlige gudstjenester har så lite glød og iver over seg, at hvis de skulle oppnå en velsignelse så ville det virkelig være et miraklenes mirakel!
Mine kjære tilhørere, søker dere nå Kristus i inderlig bønn? Vær ikke redd for å bli for inderlig eller for iherdig og utholdende! Gå til Kristus denne dag; lid og kjemp med ham. Be ham miskunne seg over deg, og om han ikke hører deg, gå til ham igjen og igjen og igjen! Kall på ham syv ganger til dagen og sett deg fore i ditt hjerte at du aldri vil vike fra bønn før den Hellige Ånd har åpenbaret din sjel at du har funnet nåde og fått dine synder tilgitt! Når Herren først bringer et menneske til denne faste besluttsomhet, “Jeg skal bli frelst. Om jeg enn dør, så vil jeg tre frem for nådens trone, og finne min hvile bare der,” det mennesket kan aldri gå til grunne! Det mennesket er frelst og skal skue Guds åsyn med glede! De mest vedholdende blant oss ber med litt varierende alvor og inderlighet og så slutter vi. Vi begynner på nytt, og nok en gang tar gløden og inderligheten slutt og vi slipper taket i våre bønner. Hvis vi vil innta himmelen, så kan vi ikke gjøre det med ett desperat angrep, men med en kontinuerlig blokade. Vi må innta den med den inderlige bønnens rødglødende prosjektil! Men dette må fyres av dag og natt, inntil den himmelske by til sist gir oss svar. De trenger seg med makt inn i himlenes rike, og de som trenger seg inn, river det til seg! Se hvor modig denne mannen er—han blir hindret av mange—men han vil ikke slutte med å be! Så hvis kjødet, djevelen og deres egne hjerter skulle by dere å avslutte påkallelsen, aldri gjør det, men rop høyt enda så meget mere—

“Du Davids sønn! miskunn deg over meg!”

Jeg må her bemerke enkelheten i denne mannens bønn. Han ønsket ikke en liturgi eller bønnebok ved denne anledningen! Det var noe han trengte og han ba om det. Når våre behov melder seg vil de vanligvis komme med forslag til passende språkbruk. Jeg husker en bemerkning fra den sjarmerende gamle Bunyan, da han nevnte dem som ber for andre, “Apostelen Paulus sa han ikke visste hva han skulle be om for å be rett, og likevel,” sa
han, “er der mange uendelig mye mindre enn apostelen Paulus, som kan skrive ned bønner—som ikke bare vet hva en skal be om og hvordan en skal be—men som vet hvordan andre mennesker burde be, og ikke bare det, men som vet hvordan de burde be fra den første dag i januar til den siste i desember!” Vi kan ikke klare oss uten den Hellige Ånds nye ledelse som gir oss ord som våre behov kan formidles ved. Og så til den tanke at enhver form for bønn alltid vil passe en oppvakt og opplyst troende, og vil alltid være passende og rett for en angrende synders lipper—jeg kan ikke forestille meg det! Ropet fra denne mannen kom fra hans hjerte, ordene som kom først—som uttrykte hans ønske på enklest mulig vis—“Du Davids sønn! miskunn deg over meg.” Gå du bort og gjør likeså, du fattige blinde synder, og som Herren hørte Bartimeus, vil han også høre deg!
Høyt over folkemengdens vrimmel og støy, og lyden av trampende føtter, høres en mild røst, som taler om miskunn og om kjærlighet og om nåde. Men høyere enn den røsten høres et gjennomtrengende rop—et rop som gjentas mange, mange ganger—som blir sterkere for hver gang. Og skjønt strupen som ytrer ropet er hes, så blir ropet høyere og høyere og enda sterkere—“Jesus, du Davids sønn! miskunn deg over meg!” Mesteren stopper. Lyden fra dem som oppriktig roper til Herren om hjelp i sin smerte og nød kan aldri bli ignorert av ham! Han ser seg rundt—der sitter Bartimeus. Frelseren kan se ham, men han kan ikke se Frelseren—“Kall ham hit,” sa han. “La ham komme til meg, så jeg kan vise miskunn mot ham.” Og nå, de som hadde bydd ham slutte å rope, endrer sin tone, samler seg rundt ham og sier, “Vær frimodig, stå opp! han kaller på deg.” Å, hvilke dårlige trøstere! De ville ikke trøste og hjelpe ham når han trengte det—hva brydde han seg vel om det nå, om alt de hadde å si? Mesteren hadde talt! Det var nok, uten deres ivrige assistanse. Likevel roper de, “Stå opp! han kaller på deg.” Og de fører ham, eller skal til å føre ham, til Kristus, men han trenger ikke til det. Han skyver dem til side, han kaster av seg det plagget han hadde rundt seg om nettene—uten tvil, et fillete ett—og kaster det fra seg, det var nærmest som om den blinde mannen kunne se med en gang. Lyden viser ham veien og med et hopp lar han kappen ligge igjen, vinker med sine hender i stor glede, der står han i nærvær av ham som skal gi ham syn!
IV. Vi tar en pause her for å se nærmere på HVOR IVRIG HAN ADLØD KALLET. Mesteren trengte ikke annet enn å tale, ikke annet enn å stå stille og kalle han frem, og han kommer! Intet press er nødvendig. Peter trenger ikke dra ham i én arm og Johannes i den andre—nei—han springer frem og er glad for å komme! “Han kaller på meg, og skulle jeg så ikke gå til ham?”
Og nå, mine kjære tilhørere, hvor mange av dere har blitt kalt ved forkynnelsen og likevel har dere ikke kommet? Hvorfor er det slik? Trodde du ikke Kristus mente alvor når han sa—“Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile”? Hvorfor strever du fortsatt og bærer fortsatt tunge byrder? Hvorfor kommer du ikke? Å, kom! Spring frem til ham som kaller på deg! Det er min bønn at du kaster av deg din verdslighets skrud; dine synders kledning! Kast av deg din selvrettferdighets kappe og kom; kom NÅ! Hvorfor er det slik at jeg oppfordrer deg? Kommer du ikke på Frelserens anmodning og invitasjon, så kommer du helt sikkert ikke på min! Hvis ikke din sjels alvorlige tilstand driver deg til å gi akt på hans nådige kall, så er det helt sikkert at intet jeg kan si vil noen gang kunne bevege deg. Å mine fattige blinde brødre og søstre! Du, som ikke kan se Kristus som din Frelser; du som er full av skyldfølelse og frykt, han kaller på deg—

“Kom du som er trett og bærer tunge byrder,
Bortkommen og ødelagt av syndefallet.” 1

Kom, du som intet håp har, og ingen rettferdighet. Du som er utstøtt, du som er motløs, du som er bekymret, du som er bortkommen, du som er ødelagt, kom! Kom i dag! Hver den som vil, i dine ører i dag roper nåde og miskunn, “Stå opp! han kaller på deg!”
Å Frelser! Kall på dem med kraft. Kall på dem nå—la Ånden tale! Å, den levende Guds Ånd, by den fattige fange komme og la ham springe fri fra sine lenker. Jeg vet at det som i lang tid holdt meg borte fra Frelseren var forestillingen om at han aldri hadde kalt på meg—og likevel når jeg kom til ham, så oppdaget jeg at han hadde invitert meg lenge før, men jeg hadde lukket mine ører. Jeg trodde ganske visst at han hadde invitert alle andre til seg, men jeg må være utelatt—den elendigste og den dårligste av dem alle! Å synder, hvis dine tanker om deg selv er slik, da er du en av dem som invitasjonen går spesielt ut til! Sett din lit til ham nå, akkurat som du er,
med alle dine synder rundt om deg—kom til ham og be ham tilgi deg! Be inderlig ved hans blod, ved hans frelsesverk, og du kan ikke, skal ikke, be forgjeves!
V. Vi fortsetter mot konklusjonen. Mannen har kommet til Kristus; LA OSS LYTTE TIL HANS SAK.
Jesus, han som står over alle, tar ham vennlig ved hånden, og for å prøve ham og for at alle i folkemengden skulle forstå at han virkelig visste hva han ønsket, så sa Jesus til ham—“Hva vil du jeg skal gjøre for deg?” Hvor enkel mannens bekjennelse var; ikke ett ord for mye—han kunne ikke sagt det med ett ord mindre—“Herre! at jeg må få mitt syn igjen.” Der var ingen unødvendige opphold her, ingen usikkerhet som sier, “Herre, jeg vet knapt hva jeg skal si.” Han sa det alt sammen med en gang—“Herre! at jeg må få mitt syn igjen.”
Nå, hvis det finnes en tilhører i dette hus som holder sin tro på Kristus skjult og som har hørt invitasjonen denne morgen, la meg be deg så inderlig jeg kan at du går hjem til ditt rom og der, bøyer dine knær ved siden av din seng, ved tro ser for deg Frelseren si til deg—“Hva vil du jeg skal gjøre for deg?” fall på kne og uten opphold, fortell ham alt; fortell ham at du er skyldig og at du søker hans benådning. Bekjenn dine synder. Hold ingen av dem tilbake. Si, “Herre, jeg bønnfaller deg, tilgi mitt drukkenskap, min banning, og hva det enn er jeg har vært skyldig i.” Og så fortsatt se for deg at du hører ham si—“Hva vil du jeg skal gjøre for deg?” Fortell ham, “Herre, bevar meg fra alle disse syndene i fremtiden! Jeg vil ikke være tilfreds med tilgivelse alene, jeg søker fornyelse.” Fortell ham at du har et hardt hjerte—be ham gjøre det mykere. Fortell ham at du har et blindt øye og du kan ikke riktig se hvorfor du skulle søke Kristus. Be ham åpne det. Bekjenn for ham at du er full av urettferdighet og tilbøyelig til å gå dine egne veier. Be ham ta ditt hjerte og rense det, og så vende det mot det som er der oppe og ikke lenger tillate det å elske det som er i verden! Fortell ham klart og tydelig—gi en ærlig og full bekjennelse i hans nærvær. Og hva om det skulle skje, min kjære tilhører, at Kristus akkurat denne dagen, mens du er i ditt rom, skulle gi deg noe av sin nåde; ta bort dine synder, frelse din sjel og gi deg gleden av å vite at du nå er et Guds barn og himmelens arving? Etterligne den blinde mannen i tydeligheten og oppriktigheten ved hans bekjennelse og hans bønn—“Herre! at jeg må få mitt syn igjen.”
Nok en gang, hvor oppmuntrende dette faktum er; når den blinde mannen hadde lagt frem sitt ønske så fikk han umiddelbart sitt syn igjen! Å, hvor han må ha hoppet av fryd i det øyeblikket! Hvilken overstrømmende glede han må ha følt i sin ånd! Han så ikke menneskene utydelig, lik trær som gikk omkring, men han fikk sitt syn med en gang! Ikke et glimt, men et klart solskinn i sin fulle styrke falt over hans øyne! Enkelte tror ikke på omvendelser som skjer raskt, likevel er de en kjensgjerning. En mann har kommet inn i denne sal med alle sine synder og før han har gått, har han følt sine synder forlatt. Han har kommet her som et herdet menneske med sviktende dømmekraft, men fra den dag av har han lagt vinn på å leve et nytt liv og vandre i ærefrykt for Gud! Faktum er, at det er mange omvendelser som skjer gradvis, men gjenfødelse, tross alt—i det minste den del som kalles “levendegjøring”—må være momentan, og rettferdiggjørelse gis et menneske like hurtig som lynets glimt! Vi er fylt av synd en time, men det er tilgitt på et øyeblikk! Og synder—tidligere, nå og i fremtiden—kastes ut til himmelens fire vinder på kortere tid enn klokkens sekund! Den blinde mannen kunne umiddelbart se.
Og nå, hva forestiller du deg at denne mannen ville gjøre så snart hans øyne var åpnet. Har han en far? Vil han ikke gå og se ham? Har han en søster eller en bror—vil han ikke lengte etter å se sin husstand?
Fremfor alt, har han en livsledsager i sin fattige blinde tilværelse; vil han ikke oppsøke henne, og fortelle henne at nå kan han se ansiktet til en som så lenge har vært glad i ham og grått over ham? Vil han ikke nå ønske å se tempelet og dets herlighet? Ønsker han ikke nå å beundre åsene og all deres skjønnhet, og å se havet med sine stormer og alt sitt underverk? Nei—det er bare én ting den fattige blinde mannen nå lengter etter—det er at han alltid kan se mannen som har åpnet hans øyne. “Han fulgte Jesus på veien.” Hvilket vakkert bilde dette er av en sann omvendelse. I det øyeblikk syndene er tilgitt, den éne tingen han ønsker å gjøre er å tjene Kristus! Hans tunge begynner å klø etter å fortelle noen andre om nåden han har funnet. Han lengter etter å gå over til nabobygningen og fortelle en arbeidskollega at alle hans synder er forlatt. Han kan ikke være tilfreds. Han mener han kunne preke nå! Sett ham på en prekestol, og selv om der satt ti tusen foran ham, så ville han ikke skamme seg over å si, “Han dro meg opp av fordervelsens grav, opp av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på fjell og gjorde skrittene faste. Han la en ny sang i min munn, en lovsang til vår Gud!” Alt han nå ber om er, “Herre, jeg vil følge deg hvor du enn går. La meg aldri mangle ditt nærvær. Gjør mitt fellesskap med deg evigvarende. Gjør at min kjærlighet må øke. Måtte min tjeneste være vedvarende, måtte jeg i dette livet vandre med Jesus, og alt jeg ber om for den kommende verden er å få leve med ham.”
Nå ser du folkemengden følge etter. Hvem er den mannen midt i mengden med et ansikt som stråler av glede? Hvem er den mannen som har mistet kappen sin? Se, han er kledd som en tigger! Hvem er han? Du skulle ikke tro der var noe ved ham som minnet om tigging, for hans skritt er faste og hans øyne skinner og funkler! Og lytt
til ham—mens han går på veien, av og til nynner han på en liten salme eller sang! Og når andre synger, lytt til hans sang, som lyder høyest av dem alle! Hvem er denne mannen, alltid så glad og så full av takknemlighet? Hvorfor, det er den fattige blinde Bartimeus, som en gang satt ved veikanten og tigget! Og ser du mannen der borte, hans bror og hans prototype? Den som synger så varmt i Guds hus og som, når han sitter der, eller går langs veien, stadig nynner for seg selv, lovord til Herren? Å, det er den drankeren som har fått sine synder tilgitt! Det er han som talte onde ord og som har fått sin banning renset bort! Det er henne som en gang var en skjøge, men som nå er en av Jerusalems døtre—det er henne som en gang førte andre til helvete, som nå vasker sin Frelsers føtter og tørker dem med sitt hår! Å, måtte Gud gi at denne fortellingen om Bartimeus må bli skrevet om igjen i ditt livs erfaring, og måtte dere alle til slutt nå dit hvor Guds evige lys har jaget bort all blindhet og hvor ingen noen gang skal si, “Jeg er syk.”

1 Fra salme “Come, Ye Sinners, Poor and Needy” ved Joseph Hart (1712-1768), publisert 1759

Oversatt fra “The Blind Beggar” www.spurgeongems.org