Bare snakk om tid før den norske kirke blir en komplett apostat-kirke i spørsmålet om homofile ekteskap, gjengifte, fosterdrap, umoral og all form for lovløshet

Debatten på NRK debatten torsdag kveld og de mange debattene som nå utspiller seg i en rekke forskjellige aviser, forteller historien om et dypt splittet kirkesamfunn. Et rike i strid med seg selv. På den ene siden har vi de krefter som bygger sin religiøse forståelse på hva samfunnet praktiserer, på tidens moral og hva som er politisk korrekt å mene om likekjønnede ekteskap, og på den andre siden har vi dem som står på Guds Ord og kirkens opprinnelige synspunkt. Dette syn har stått sin prøve i 2000 år og uansett hvor lenge man leter og blar i Bibelen, vil man ikke finne et eneste skriftsted som gir den kristne kirke mandat til å vie eller velsigne homoseksuelle eller lesbiske ekteskap.

Det bibelske synet på dette spørsmålet er uten tvil at ekteskapet er en institusjon som er forbeholdt parforhold mellom èn mann og èn kvinne. Når Gud innstiftet ekteskapet som en livsvarig pakt var det aldri snakk om en ektepakt mellom Adam og Even.eller Lise og Kari. «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru, og de skal være ett kjød.» 1 Mos 2,24 Snarere er det slik at både det nye og det gamle testamentet svært tydelig fastslår at homofil og lesbisk praksis er synd, og sett i lys av Bibelen er det utenkelig at en bibelsk kristen kirke kan velsigne slikt. Også gjengifte og utroskap er en synd i Guds øyne, og dette er heller ikke noe en sann kristen kirke kan velsigne. Både homofil praksis, lesbisk praksis, utroskap og også gjengifte er synder mennesker må vende seg bort fra.

De tapte slag

De konservative kreftene i den norske kirke har tapt de aller fleste slag man har vært gjennom de siste 50 – 60 årene. Først tapte man slaget om hvorvidt kvinner kunne være prester, dette slaget ble tapt tidlig på 1960 tallet da Ingrid Bjerkås ble innsatt som prestinne i 1961. Den neste dramatiske kampen den konservative del av kirken tapte, var slagene omkring selvbestemt abort og prestene Børre Knudsen, Per Kørner og Ludvig Nessa. For litt over 30 år siden  kunne det være vanskelig for en skilt og gjengift prest å inneha et embete i statskirken, og også på det punktet tapte kirkens konservative krefter samtidig som seksualmoralen var i fritt fall i samfunnet. Det neste nederlaget kom i 1993 da Norge fikk sin første kvinnelige biskop i Rosemarie Köhn, denne kvinnelige hyrden brakte ytterligere vanære over den norske kirke da hun i 1999  innsatte den lesbiske presten Siri Sunde til prestinne i statskirken. Nå, 15 år senere står slaget om hvorvidt kirken skal ha et bibelsk syn på ekteskapet, og selv om de konservative tilsynelatende vant den runden, var det pauseresultatet vil fikk tirsdag. 

Mer press fra homofascistene og «Gaystapo» ligger foran oss

Etter å ha overhørt torsdagens debattrunde på NRK 1 er jeg ikke i tvil om denne saken kommer til å forvolde stor uro i månedene og årene som ligger fremfor oss. Homofascister, homofile pressgrupper, frafalne prester, liberale biskoper og teologisk villfarne teologer er rasende over å ha tapt denne runden, og dette var også noe som preget torsdagens debatt. Både biskop Byfuglien, Einar Gelius og professor Jan Olav Henriksen signaliserte sterkt sin fremmede og ubibelske lære, og personlig tror jeg bare det er et spørsmål om tid før kirken formelt går inn for å vie likekjønnede ekteskap. Jeg tror sjefsredaktør Helge Simonnes i avisen Vårt Land har helt rett når han kommenterer det hele slik: «Reaksjonene etter at Kirkemøtet stemte ned alle forslag om vigsling og velsignelse av likekjønnede par, er en interessant studie i hvor overfladisk mange tolker resultatet. Motstanderne av homofile ekteskap tar voteringen som en stor seier, men realiteten er antagelig det motsatte.»

Hva lærer egentlig den splittede kirke?

Tragedien ved årets kirkemøte er at de ikke greide å få flertall for noe som helst. Det var en heller selsom seanse som fant sted på Ernst Hotell tirsdag formiddag da ingen av forslagene fikk flertall. Selv om bibelen ettertrykkelig omtaler homofil og lesbisk praksis som synd, fantes det likevel ikke et flertall som gav sin tilslutning til forslaget hvor det heter at “kirken fastholder tidligere vedtak om at ekteskapet er et forhold mellom én mann og én kvinne.» Med andre ord var det hele 62 av delegatene ved kirkemøtet som ikke sa seg enig i denne formuleringen, og bildet av den splittede kirke blir bare mer og mer tydelig. En annen og kanskje ennå større tragedie stemmegivningen avdekket, var at bare to av delegatene var uenig i at spørsmålet ikke er kirkesplittende. En avstemming i et kirkemøte kan på ingen måte avgjøre hvorvidt denne saken er av kirkesplittende karakter, men når vi lytter til de bitre tonene som kommer fra den kirkelige homoleiren skjønner vi raskt at kirken i realiteten er dypt splittet, og på ett eller annet punkt vil det måtte komme et exodus fra den norske kirke.

For tidlig

På tross av at den konservative biten av kirken i denne omgangen klarte å forhindre en formell endring av kirkens ekteskapssyn, har vi ingen grunn til å slippe jubelen løs. Det er ikke tvil om at homoleiren vil forsøke seg på nytt ved neste korsvei, noe de også bebuder. Slik jeg ser det hele feilet homokreftene denne gang fordi saken kom opp litt for tidlig og forkjemperne for likekjønnede ekteskap burde kanskje ha ventet til de konservative kreftene var ytterligere svekket. For å forårsake ytterligere frafall både blant lek og lærd, er det nok å ta tiden til hjelp. De åndelige krefter som virker frem frafall kjører nå i høygir for å forsure og trekke Herrens ord ned i dritten. Selv om mange ikke liker å høre om det, er det sterke demoniske krefter som jobber knallhardt for å føre land og folk bort i fra bibelsk kristen tro, og inn under Guds vrede og dom.  «For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunde lære, men efter sine egne lyster ta sig selv lærere i hopetall, fordi det klør dem i øret.»  (2 Tim 4,3)