Anders Torp, sønn av den profilerte pastoren Jan-Aage Torp rettet fredag et nytt kraftig
oppgjør med sin oppvekst i et kristent hjem og den kristne menigheten Oslokirken. Men denne gangen er ikke Anders Torps angrep bare rettet mot sin far og sin egen oppvekst, men også mot enhver kristen foreldre som oppdrar sine barn i overensstemmelse med hva Guds Ord lærer og sier.  «Å gå på den smale sti var som å være i et glassbur der alle utenfor beskuet meg,» skriver Anders i sitt usedvanlige sterke angrep, ikke bare på sin egen far og oppvekst, men også som et  angrep som rammer troende som har et tilsvarende syn på dette med oppdragelse og kristentroens plass i det hele. Kristne foreldre anser det primært som sin oppgave å gi arven fra kristentroen videre til sine barn. Anders Torp har flere ganger gått hardt ut mot sin far og menigheten han vokste opp i, og i sitt innlegg som har overskriften «Jeg vokste opp i et parallellsamfunn» .-Bibelen advarte oss mot at vi ikke skulle gå på den brede fine veien som alle de i verden gikk på. Vi skulle gå på den trange og utfordrende stien som så mange falt i fra. På enden av den smale sti ventet vår pris – evig lykke i himmelen,» skriver Anders Torp, som kanskje utilsiktet, ikke bare rammer sin fars menighet, men også titusener av andre troende som oppdrar sine barn til å lese Guds Ord og forbli i den kristne tro

Anders Torp tok et oppgjør med det han mener er en ekstrem praksis både blant Oslokirkens samarbeidspartnere og i menigheten han selv vokste opp i.

Anders Torp, sønn av den ikke ukjente pastor Jan-Aage Torp, tok fredag et nytt oppgjør
med sin oppvekst som pastor-sønn i Oslokirken. Anders som vokste opp i en karismatisk menighet som var åpen for ulike impulser, har etter sitt brudd med gudstroen også tatt et oppgjør med sin far, som har i det siste halvåret måttet tåle mye kritikk etter at Anders Torp og Tonje Egedius slapp boken «Jesus soldaten», -som var et ny/gammelt oppgjør med Jan-Aage Torp og den karismatiske menigheten Oslokirken. Opprinnelig grunnla ekteparet Torp det som ble kalt «Seierskirken» -og Seierskirken rakk raskt å bli en omstridt forsamling med kontroversielle synspunkter. Nå som da hentet Seierskirken impulser fra den karismatiske strømningen som i USA blir omtalt som «The Faith Movement» på basis av at her er det troen på troen og ikke Jesu fullbrakte verk på korset som er grunnlaget for menighetens praksis å lære. Pastor Torp hentet impulser og inspirasjon både fra  trosbevegelsen, pinsebevegelsen og andre karismatiske strømninger i USA.

Levi Fragell har en rekke ganger fremmet kritikk av den karismatiske bevegelsen. En kritikk vi ikke uten videre bør avvise da Fragell er kritisk til den karismatiske bevegelsen på grunn av grove overtramp som har funnet sted.

Gjennom sitt mangeårige engasjement, og med Levi Fragell som sverddrager, har Anders Torp (foto wikipedia) tatt flere oppgjør med sin far og sin oppvekst i den karismatiske forsamlingen. I sitt siste fremstøt, utvider Anders Torp målgruppen for sine angrep, -for nå retter han kritikken, mot alle dem som lar barna og de unge vokse opp med bibelske rammer for sine liv. Anders Torps innlegg som kan leses i sin helhet her, «er egentlig ikke annet enn føleri fra en ung mann som har valgt å vende Gud ryggen,» skriver en leser som støter opp om Jan-Aage Torp.  I sitt innlegg beskriver han sine følelser i møte med det å tilhøre et religiøst fellesskap han ikke lenger opplever å være en del av. Videre slår den unge mannen fast at han gikk med en følelse av å være annerledes, -som menneske og person så lenge han tilhørte Oslokirkens fellesskap.

Frihetsfølelse gjennom å ta et oppgjør med sin far

Videre fortsetter hans innlegg med å beskrive den frihetsfølelsen han fikk gjennom å ta sitt oppgjør med sin far, og ikke minst Gud og troen på Kristus Jesus. Utover å fortelle om en verden hvor kampen mot demoner og onde ånder stod sentralt, ofte inspirert frem av kursholdere fra Ellel Ministries samt en gruppe eksorsister fra Zambia som ble sluppet løs på den man antok hadde demoner. -Hva som har skjedd og ikke har skjedd er det uenighet om. Mens hans far og pastor for Oslokirken forsøker å tone ned tingene så godt han kan, fastholder Anders Torp at mye ekstremt skjedde og skjer bak hans tidligere kirkes vegger. For de av oss som kjenner historien fra media og Anders Torps siste bok, er kanskje ikke Anders siste innlegg sjokkerende da vi har hørt det før. Det jeg selv kanskje mest reagerte på med Anders Torps innlegg var ikke hans kritikk av sin fars praksis med barneoppdragelsen, men mer det at Anders syntes å gå til angrep på foreldre som oppdrar sine barn i overensstemmelse med sin egen tro og livssyn. Etter mitt syn blir vi alle plassert under en kam, selv om det finnes mange troende foreldre som oppdrar sine barn i en sunn, god og trygg kristen oppvekst. «I Norge finnes det lovverk for at barn ikke skal utsettes for kjøpspress via reklamer. Det er tilsynelatende fritt frem å utsette barn for en truende og deprimerende religiøs lære. Det finnes aldersgrenser mot at barn skal se på vold, men at Bibelen truer barn eksistensielt med helvete praktiseres det ikke noe lovverk imot. Religiøse ledere og andre lager­ ramaskrik og argumenterer med at «vi har jo religionsfrihet i Norge». Sant er det, men når skal ­religionsfriheten også gjelde barna i trossamfunnene? Skal ikke de både ha en frihet til å velge å tro, samt frihet til å velge å ikke tro?» skriver Anders Torp, -som her etter mitt syn går til angrep på foreldres rett til å oppdra sine barn i overensstemmelse med sin egen tro og overbevisning. Det Anders Torp her egentlig ber om, eller søker å få implantert innebærer ikke mindre enn enn et alvorlig inngripen i religionsfriheten og den retten foreldre har til å oppdra og påvirke sine barn.  «Når Anders Torp videre tar til orde for et lovverk som innebærer at foreldre faktisk ikke kan undervise sine barn fra hele Bibelen. Selv Johannes 3,16 som kalles «Den Lille Bibel» har aspektet med den evige fortapelse med i beskrivelsen av hvorfor Jesus døde på korset. Det Anders Torp her tar til orde for, er ikke mindre enn offentlig inngripen mot en rett foreldre har hatt i 2000 år,» sier tidligere pastor Arnfinn Østreberg i en kommentar til Søkelys. «Her  er Anders Torp på farlige veier, og finner grunn til å stille spørsmål ved hvor objektiv Anders Torp som er kommunikasjons-sjef i «Hjelpekilden,» sier en avhopper fra Jehovas Vitner til Søkelys. «Selv om jeg har brutt med Vakttårnet og organisasjonen, -og i dag er en utstøtt -så tror jeg fremdeles på hele Bibelens ord. Etter å ha lest Anders Torps innlegg som blant annet er trykt og fremhevet av avisen Vårt Land, føler jeg som en troende dyp uro over hvor objektiv Hjelpekilden vil være i møte med ofre for sekter og kulter som ennå tror på Bibelen.

En tragedie og en havarert familie

Anders Torps bok om Jesus-soldaten er så avgjort verd å lese -selv om boken er Anders subjektive opplevelser med Seierskirken og Oslokirken

Historien om Anders Torp og hans brudd med sin far og Oslokirken har på mange måter vært trist lesning. Det vi i Anders Torp historien har fått være vitne til, er en trist familie-tragedie som ikke burde være brettet ut i media. Denne historien har mange elementer, flere sider, og det er også historier og opplevelser som ikke er blitt belyst skikkelig.  På det religiøse området har vi flere enn to beskrivelser av det som har skjedd, og kan hende far og sønn ikke har kommunisert godt nok med hverandre underveis i prosessen.  Det ligger også mye smerte med det hele, og det på begge sider. På den ene siden har vi en sørgende far, en far som har tapt sin familie, som har tapt sin egen sønn -og som har tapt betydelig anseelse blant kristne i Norge.  Likevel, -og på tross av nederlaget med sin egen familie, har pastor Torp bevart troen  på Gud, selv om hans gode navn og rykte har fått en skikkelig smell. Men også Anders har gjennom prosessene han har måttet gå gjennom lidd tap som er vanskelig å beskrive. Ikke bare har Anders tapt sin nære relasjon til sin far, men også sin relasjon til venner i Oslokirken -og relasjonen til den tro han var oppvokst i. Jeg kan forstå Anders frustrasjon og smerte når han føler at hans far ikke tar kritikken han retter alvorlig. Det er ikke tvil om at oppveksten i Seierskirken og deretter Oslokirken har gjort noe med Anders. En sunn og god forkynnelse av Guds ord skaper trygghet og tillit til Gud og Hans løfter, og her er det noe som skurrer, når Anders kan fortelle om kadaver disiplin under en såkalt «Bootcamp» i regi av den danske sekten Faderhuset. Også demonutdrivelser med hyl, skrik og risting skaper neppe heller en god trygghet i en ungdoms hjerte. Spesielt hvis man selv er offer for utdrivelsen. Tilslutt:  I Bibelen finnes det en lignelse, en vakker lignelse som forteller om en bortkommen sønn og en far som lengter. I den bibelske lignelsen kommer sønnen til seg selv, og når han endelig kommer hjem, blir han møtt av en åpen arm og et åpent hjerte. Kan hende pastor Jan-Aage Torp en dag vil få oppleve dette. Det er hans bønn og håp. Og mens vi venter på at dette skal kunne skje, så la oss be for far og sønn. La oss be for Anders Torp. At han skal finne fred i livet, finne håpet i troen -og kanskje en gang få gjenopprettet sine tapte relasjoner.

Tekst: Kjell Andersen