» Min egen samvittighet er en lykte for min fot og et lys for min sti.» (Sal 119,105 revidert oversettelse)

Det norske kirkelandskapet er i dramatisk endring, og om kort tid kommer kirken etter all formodning til å begynne å praktisere vielser av likekjønnede, noe som er en samlivsform Guds ord og klassisk kristen teologi tar avstand fra. Selv om en slik praksis neppe vil være på plass før i 2017 har vi allerede en situasjon der et flertall av kirkens ledere og medlemmer har sagt ja til å skyve Guds ord til side til fordel for folkets krav og konservative kristne kan ikke annet enn å erkjenne at slaget er tapt. Når kirkemøtet i Kristiansand i april 2016 etter alt å dømme bestemmer seg for å følge folkets røst, fremfor Guds ord, er vi faktisk kommet dit at Den Norske Kirke ikke lenger kan sies å være en kristen kirke hvor Ordet og sakramentene forvaltes rett. (Skjermdump fra Dagen)

Årets kirkevalg var på mange måter den norske kirkes siste kirkemøte hvor de kan bære status som kristen kirke. For den dagen de vedtar å inngå en forordning som er i opposisjon til Guds hellige bud og ord, velger man bevist og forkaste Guds ord. En rekke troende som har stått i kirken frem til nå, har allerede nå tonet flagg og meldt seg ut fordi de elsker Guds ord høyere enn et kirkesamfunn som søker å favne alle. Den Norske Kirke var en gang talerør hvor Guds ord og bud ble forkynt fra prekestoler og fra kirkens lederskap, men slik er det ikke lenger. Helt siden abortkampen på 1970 og 1980 tallet har kirken vært i en prosess av forråtnelse hvor den ene åndelige skanse etter den andre er blitt oppgitt. Dette har vært en krig de bibeltro og konservative stadig har tapt, samtidig som massene stadig er blitt mer fremmedgjorte for sann kristendom og det som kalles å ha et liv i Gud. Den gammeltestamentlige profeten Hoseas som profeterte til det frafalne Nordriket uttalte det slik: » Mitt folk går til grunne fordi det ikke har kunnskap; fordi du har forkastet kunnskapen, forkaster jeg dig, så du ikke skal tjene mig som prest; du glemte din Guds lov, derfor vil også jeg glemme dine barn.» (Hos 4,6)

Hva var kirkens status 2000-2015?

Den norske kirke har de siste 30-40 år vært i en prosess hvor de sanne bibelske verdier gradvis har blitt fordrevet ut av kirkerommet. Under abortkampen som blant annet ble ført av prestene Børre Knudsen, Ludvig Nessa og Per Kørner så vi at kirkelige ledere og figurer i tur og orden oppga kampen og brysomme element ble stilt for retten, fradømt kappe og krage og støtt ut av kirkens fellesskap. En periode klarte man å leve med «to syn» side om side, men i realiteten var abort og fosterets rett til liv gjort til en «ikkesak» i den norske kirke og i frikirkene hvor saken aldri var et virkelig tema, -innså man gradvis at vekkelsen ble borte, -og frikirkene ble på mange måter irrelevante i den åndelige kampen. Samtidig som de tydelige røster som hadde ånd og kraft, ble fordrevet ut i eksilkirker eller i fri-menigheter som stor sett blir neglisjert i det offentlige rom, fikk statskirken mer og mer karakter av å være en offentlig seremonimester for barnedåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser. Kirken ble også samlingssted når ulykker og død kom til nasjonen, og kirkens tjenere ble mer å regne som sorg- terapauter fremfor forkynnere av den levende Guds ord. Etter terroraksjonen i 2011 så vi hvordan folket en kort stund strømmet til kirkene, men vi så ingen anger eller søken etter å leve rett med Gud. Etter en kort stund var alt tilbake i normalt gjenge igjen uten at nasjonen hadde sett en omvendelse eller vekkelse. I 2009 ble den nye ekteskapsloven gjeldene og i mai 2012 ble det vedtatt at Norge ikke lenger var en kristen nasjon. Hedenskapet hadde seiret fullt og helt i samfunnet, -men ennå stod kirken der som en kristen kirke som vernet om det bibelske synet på ekteskapet. -Men dette skulle ikke bli tålt av samfunnet. En storm skulle komme

Kirken status anno 2016-2017

De siste årenes massive stormløp mot ekteskapet og kirkens bibelsyn har nesten hatt apokalyptisk karakter. I tur og orden har samfunnstoppene, politikere, liberale prester, massemedia og ikke minst en liten men svært høyrøstet homofil pressgruppe kjørt det reneste stormløpet mot kirkens tradisjonelle og bibelske verdier. Prester og biskoper har forandret teologi i takt med at ropet fra homo-lobbyen ble kraftigere og kraftigere, og disse kravene ble gradvis adoptert av stadig flere og flere nordmenn, enten de var aktive i kirken, eller på utsiden. En av hovedgrunnene til at også mange i kirken lot seg forandre, er det faktum at kirken i sin forkynnelse er blitt mer og mer uklar, -og de få som har våget å være tydelige har blitt stemplet, trakassert og mobbet av mainstream media og av kristne som ikke står opp for Ordet. Enkelte har tydd til skitne hersketeknikker og plassert oss som tror på Guds Ord i det de kaller «mørke avkroker,» eller et «rottereir». Det er mennesker som ikke kjenner den levende Gud eller hans ord som tyr til slike knep. -Det normale er blitt gjort unormalt og det unormale er blitt gjort normalt, i et samfunn og dels også i en kirke som har forkastet Herren. I april 2016 skal det være kirkemøte i Kristiansand, og det er da ventet -at kirkemøtet med overveldende flertall vil vedta å åpne for homofile vielser i den norske kirke. De homofile, de politisk korrekte og massene som ikke kjenner Gud vil juble og feire, mens Herrens lille rest vil sørge, men også måtte velge. Vil jeg forbli i en kirke som har forkastet Herrens ord eller vil jeg gå utenfor leiren og bære Kristi vanære slik Hebreerbrevets forfatter skriver?

Samvittigheten eller Guds Ord?

«La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære!» (Hebr 13,13) Jeg leste lørdag avisen Dagens lederartikkel, hvor redaktør Vebjørn Selbekk (foto You Tube -Visjon Norge) kom med sine betraktninger i en leder med overskriften  «Bør man melde seg ut?» Jeg vil ikke gå i dybden på hans betraktninger men jeg har merket meg en ting Selbekk skriver og det er denne setningen: «Dagen vil ikke gi noe entydig råd, verken om å melde seg ut eller bli værende. Grunnen er at vi mener at den avgjørelsen må være opp til den enkeltes egen samvittighet. Ulike mennesker vil gi ulike svar på dette spørsmålet, slik vi også tydelig har sett i Dagens spalter de siste ukene. Det finnes gode grunner både for utmeldelse og for å bli værende. Begge avgjørelser fortjener respekt,» skriver Selbekk som med denne setninger forteller at forblir et medlem av det religiøse servicetorget kirken nå vil bli. «Jeg vil likevel peke på noen av de argumentene som har vært viktigst for meg i min avgjørelse om å bli stående i Den norske kirke, til tross for dette alvorlige bruddet med Guds ord.» Så langt Dagens redaktør, -som gjennom å bli etterlater et eksempel ingen bibeltroende kristne bør følge.

Et moderne Eli presteskap

Det er to ord fra Bibelen som kommer til meg når jeg leser redaktør Selbekks konklusjoner og det er disse ord: » Derfor legger jeg selv vinn på alltid å ha en uskadd samvittighet for Gud og mennesker.» (Apg 24,16) og «Ditt ord er en lykte for min fot og et lys for min sti.» (Sal 119,105)  -Den norske kirke og dets troende medlemmer er nå kommet i den ulykksalige situasjon at de må velge mellom å forbli i en kirke som på et avgjørende punkt kommer til å forkaste Herrens ord, eller å gå ut som enkelte allerede har gjort. Selbekk sier at han forblir i kirken for å føre kampen, (som allerede er tapt) videre, og han bruker de samme argumentene som ble brukt da Nessa/Knudsen og Per Kørner stod i strid for barnet i mors liv. Da Ludvig Nessa, Børre Knudsen, Per Kørner og noen få andre ble lempet ut av kirken ved hjelp av rettsapparatet, -var det da mange prester og kirkelige ledere som uttrykte uro over situasjonen. Men disse valgte å forbli i kirken, -og tie om barnet i mors liv, -og freden kunne senke seg en periode. De brysomme var satt på utsiden.

Også blant de kristne organisasjonslederne var det tilsvarende uro, -men man valgte som den gammeltestamentlige øverstepresten Eli og bare være uroet uten å gjøre noe. Eli var selv relativt gudfryktig og hadde et konservativt syn på tingene, men han var gammel, sløvet og tilnærmet handlingslammet. Når han hørte at sine sønner som også var prester drev hor og praktiserte i strid med Guds ord sa han dette: «Hvorfor gjør I således? Jeg hører av hele folket her at eders adferd er ond. Ikke så, mine sønner! Det rykte jeg hører, er ikke godt; I forfører Herrens folk.» -Men han gjorde intet mer med saken, tok ikke et oppbrudd, renset ikke opp i praksisen og lot tingene gå sin vante gang. (Hele historien om Eli og hans frafalne sønner står å lese i 1.Samuels bok kapittel 2. Virkeligheten var at han selv og han sønner ringaktet Herrens ord og forskrifter, -og derfor ble disse forkastet og dømt. Den kristne Gud er en hellig Gud og selv om vi nå lever i en fornyet pakt har Gud ikke forandret vesen og karakter. Bibelens Gud er fremdeles den Hellige «Jeg er», en hellig, rettferdig og nidkjær Gud som fremdeles er en dommens Gud slik profeten Jesaja slår fast. (Jes. 30,18)

Hva skal man lytte til? Ordet eller samvittigheten?

I sin leder skriver Selbekk at «………..avgjørelsen må være opp til den enkeltes egen samvittighet.» men vi vil spørre: Er det samvittigheten eller Guds ord i Bibelen som skal ha det avgjørende ordet i et slikt valg? I følge Bibelen er Guds ord og bud det som skal det avgjørende for Guds ord er uforanderlig og noe som ligger fast, og Jesus selv sa: «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri i evighet forgå (Mark 13,31) og Peter omtaler Guds ord som noe «som lever og blir.» (1.Pet 1,23) Ordet slik vi finner det i hele Bibelen er Guds uforanderlige ord og ligger evig fast og er i følge Salme 119,105 «et lys på vår sti og en lykte for vår fot,» men hva er samvittigheten da -som redaktør  Vebjørn Selbekk «fromt» legger til frem som grunnlag for å ta et slikt valg? Kan vi som kristne mennesker la vår egen subjektive samvittighet være grunnlaget for å ta et valg om hvorvidt man skal gå ut av eller forbli i en kirke som har forkastet Guds Ord? Mens Guds ord er uforanderlig og ligger evig fast, kan man si det samme om et menneskes samvittighet? Når Selbekk her så tydelig lar samvittigheten å ikke Guds ord være det som avgjør, mener jeg at Selbekk er på ville og svært liberalteologiske veier, nettopp fordi et menneskes samvittighet ikke kan være en målestokk for hva slags valg man må ta i et så fundamentalt spørsmål. Bibelen omtaler ordet samvittighet flere ganger, men aldri at samvittigheten kan være veileder for de valg
et menneske skal foreta seg i forhold til hvorvidt man skal stå i en kirke som har forkastet Herrens ord. Et menneskes samvittighet er noe som kan formes enten av det gode eller det onde, og Bibelen sier at vi som kristne skal vektlegge å ha en uskadd samvittighet (Apgj 24,16) og samvittigheten kan også være «skrøpelig» (1.Kor 8,7a) -den kan bli uren ( 1.Kor 8,7 b). Videre sier Bibelen at man kan ha en «god samvittighet» (1.Tim 1,5) og igjen kan et menneske ha «en ren» samvittighet ( 1.Tim 3,9) -mens noen kan være «brennemerket i sin samvittighet» (1.Tim 4,2) Mennesker kan også ha en «ond samvittighet» sier Hebreerbrevets forfatter i kapittel 10,22) -og samvittigheten kan også være i behov av å «bli renset» (Hebr 9,14) og med alt dette prøver jeg å få frem dette: At menneskets egen samvittighet ikke kan tillegges den avgjørende betydning som Vebjørn Selbekk her legger så vekt på. Det herr Selbekk ber sine lesere la være avgjørende er ikke noe annet enn menneskets eget svikefulle hjerte. Og profeten Jeremias sier det slik: «Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, og ondt er det; hvem kjenner det? ( Jer 17,9) – og som Selbekk her taler, -slik taler bare en liberal teolog!

Følg Guds ord

Å forkaste Guds ord slik den norske nå er i ferd med å gjøre er en meget alvorlig sak. Det er ikke bare innholdet i ekteskapet man er i ferd med å forandre, men det er helt nytt bibelsyn som er ferd med å vinne frem i kirken. Bibelsynet ser nå ut til å være at bibelens ord er underordnet folkeviljen og dermed er i realiteten Herrens ord forkastet og det man sitter tilbake med er tomme meningsløse religiøse ritualer og en kirke hvor Herrens ånd er veket fra. Vist vil man fremdeles kunne skape gode religiøse følelser og stemninger i den norske kirkes gudstjenester og møter, men fordi Herrens ord blir forkastet har Den Hellige Ånd ikke behag i det. Når de gammeltestamentlige skikkelser falt ned foran ulike altere til fremmede guder som Baal og Astarte og Moluk, var det garantert sterke religiøse følelser og lengsler i sving, men ikke Guds rene Hellige Ånd. Religion og følelser er noe som ofte hører sammen og mange følelser som settes i sving kan være menneskelige følelser og ikke Guds genuine Ånd. Ordet og Ånden hører sammen og når et helt kirkesamfunn nå velger å forkaste Ordet -tror jeg Ånden trekker seg bort fra kirkelige tilstelninger. Istedet for Guds Ånd som er knyttet opp mot Guds Ord i Bibelen, får man sjeliske følelser som kan være utløst av vakker musikk, religiøs messing, tomme Ave Maria eller av religiøse ritualer man forbinder med noe godt. Alt dette kan føles godt og bra. Men er ikke utløst av Guds Ånd -for Ånden er der Ordet forkynnes sant og rett. Min konklusjon og veiledning er dette: Kan du på basis av hva Bibelen sier, forbli i en kirke forkaster Guds ord, så må du gjerne bli! Men ønsker du å følge Guds Ord, sa la Ordet lede deg, -og vik unna straks noen ikke taler som Guds Ord. Apostelen Peter skrev dette:  «om nogen taler, han tale som Guds ord; om nogen tjener i menigheten, han tjene som av den kraft Gud gir, forat Gud må æres i alle ting ved Jesus Kristus, han som æren og makten tilhører i all evighet. Amen. (1 Pet 4,11) og apostelen Johannes skrev: «Den som ikke holder seg til Kristi lære, men går ut over den, har ikke samfunn med Gud. Den som holder seg til læren, han har samfunn med Faderen og Sønnen.» (2 Joh 1,9) Og jeg tror det er i Ordet rettledningen må være. Jeg vil derfor gi leserne denne veiledning. La Ordet avgjøre og søk sammen med dem som holder Ordet høyt i akt og legger vinn på å forbli i Kristi lære.
Av Kjell Andersen