Børre Knudsen på sine eldre år. Foto GHL

Børre Knudsens navn har for alle tider skrevet seg inn i norsk kirkehistorie, og nå som han er borte er vi mange som savner den klare og tydelige røst Børre Knudsen var. Som vi kanskje husker var Børre Knudsen en av flere store Herrens tjenere som forlot oss i 2014. Mens Børre Knudsen dro hjem til Herren den 17 august forlot en annen Herrens tjener, Emanuel Minos oss den 15 november samme år. I løpet av knappe tre måneder hadde to profetiske røster i tiden stilnet, og troens folk satt tilbake i sorg og savn. Børre Knudsen var en av de gamle lutherske røster som var verd å lytte til, og når han talte sin rørende tale om «kirkens sanne skatter» satt forsamlingen i dyp stillhet og tok i mot budskapet fra en av vår tids ruvende kirkelige røster. Det er også derfor med opprørt sorg, jeg kom over leserinnlegget fra hans datter, Kjersti Sunniva Iden Knudsen -som i dag delte dette i et innlegg på Verdidebatt

«Jeg ønsket å starte pinsen ved min fars grav og pynte litt der til helgen og høytiden. På vei kjørende mot kirkegården hører vi at 26 gravsteiner er veltet på Tromsø gravlund. Det ryster oss og vi synes det er helt forferdelig. Vi snakker om hvor rystende det må være å finne en gravstein veltet, uansett om det er kort eller lang tid siden en fikk en grav å stelle. Det er så forferdelig stygt – det er så nedverdigende, det er så nedrig. Jeg finner egentlig ikke sterke nok lavmålsord. -Vel fremme på vår grav blir jeg rystet personlig. Jeg finner min fars grav skjendet, steinen er veltet og skadet, under steinen ligger lykt og pynt knust. Jeg prøver å samle meg og tenker at den kan jo ha veltet naturlig. Jeg ser meg rundt, er det andre gravsteiner som ligger? Jeg ser ingen og prøver igjen å tenke riktig. Dette kan være naturlig, det kan være et uhell – men samtidig triller tårene,» skriver Børres datter i et innlegg jeg ønsker å dele her

En veltet gravstein

Jeg finner min fars grav skjendet, steinen er veltet og skadet, under steinen ligger lykt og pynt knust.

Den siste uken har det vært en oppblomstring i gravskjendinger rundt omkring i Norge. Noe av det simpleste og styggeste jeg synes en kan nedverdige seg til å gjøre er gjort flere steder med stor geografisk avstand. Jeg har tenkt mye og vet ikke helt hva jeg skal tenke etter at jeg selv fikk oppleve dette personlig på pinseaften.

Jeg ønsket å starte pinsen ved min fars grav og pynte litt der til helgen og høytiden. På vei kjørende mot kirkegården hører vi at 26 gravsteiner er veltet på Tromsø gravlund. Det ryster oss og vi synes det er helt forferdelig. Vi snakker om hvor rystende det må være å finne en gravstein veltet, uansett om det er kort eller lang tid siden en fikk en grav å stelle. Det er så forferdelig stygt – det er så nedverdigende, det er så nedrig. Jeg finner egentlig ikke sterke nok lavmålsord.

Vel fremme på vår grav blir jeg rystet personlig. Jeg finner min fars grav skjendet, steinen er veltet og skadet, under steinen ligger lykt og pynt knust. Jeg prøver å samle meg og tenker at den kan jo ha veltet naturlig. Jeg ser meg rundt, er det andre gravsteiner som ligger? Jeg ser ingen og prøver igjen å tenke riktig. Dette kan være naturlig, det kan være et uhell – men samtidig triller tårene.

Heldigvis har jeg enda telefonnummeret til en som har ansvar for kirkegården og gravene lagret på min telefon etter min fars dødsfall. Jeg ringer og får kjempegod hjelp. Vi får raskt steinen på plass og får ryddet og pyntet litt. Jeg er svært takknemlig for svært hjelpsom rask hjelp. Uten den støtten hadde min helg blitt enda mye verre tror jeg.

Det at det bare var denne graven som var skjendet på denne kirkegården gjør at jeg vurderer det slik at dette var personlig motivert enten mot min far eller mot oss som står igjen etter ham. Jeg har opplevd utrolig mye hets og hat opp igjennom oppveksten – denne hendelsen fikk svært mye redsel, angst og uhygge til å blusse opp igjen i min kropp. Hvis det var det som var tanken bak å sparke og bryte ned en gravstein så virket det godt. Det hadde svært god effekt. Hvis vurderingene bak var å skape uhygge, redsel og angst var handlingen svært vellykket. Min far merker heldigvis ingenting.

Det jeg er mest redd for nå i og for meg selv er at roen ved pappas grav skal ha blitt borte. Ja det er bare en stein, men den steinen har vi mange tanker og følelser bak. Det ble så fint- det ble pappa sin stein – det ble et vakkert sted. Jeg har hver gang jeg har vært der ute følt en innvendig ro og glede samtidig som jeg savner min far veldig.

Børre Knudsen – et hett navn for svært mange – det har jeg jo merket svært godt igjen nå i helgen. Men han var min far, han var far til flere, han var ektemann, han var morfar, farfar, svigerfar, bror, onkel og også mer…. Dette er en minnestein i vår familie. Det er ikke en offentlig minnebauta. Det er vår stein! Det var vårt familiemedlem!

Jeg håper at jeg finner roen igjen ved graven, jeg håper at skaden på steinen ikke forverrer seg og jeg håper at den får stå i ro.

Jeg håper også at folk som vet noe eller ser noe sier ifra.

Jeg håper at de som gjør slike ting som dette kan klare å se hva det er de gjør og hvor svært lavt de har sunket ved å gjøre dette.
Jeg håper at flere slipper å oppleve slike ting som dette.

Jeg håper at alle som har måttet oppleve slike ting som dette, kan klare å finne roen igjen!

Skrevet av Kjersti Sunniva Iden Knudsen, opprinnelig postet her