Norsk barnevern møter nå flere og flere kritiske spørsmål til praksisen med å splitte opp familier, frata barna deres rettmessige foreldre og i en rekke land er det nå planlagt protestaksjoner mot det norske barnevernet. Ansatte i barnevernet liker selvfølgelig ikke kritikken som rettes mot dem i stadig flere land, men «stjeler» man barn på statens vegne, må man tåle kritikk. Historien nedenfor er en personlig betraktning, delt at et menneske som har med det mange oppfatter som et umenneskelig og kynisk system, -som uten empati og følelser river barna ut av hendene på far eller mor, -for å omplassere dem i fosterhjem, hvor mange føler seg som ei vorte på ei potet i forhold til den egentlige familien de er plassert hos. Nedenfor legger jeg ut noe skrevet av et offer for barnevernet som det bør stilles mange kritiske spørsmål til:  «For de som har sympati eller snev av empati er det bare å lese. Innlegget dreier seg om familien min, og hvordan vi nok en gang blir «revet» fra hverandre,» skriver en av de rammede

«I går 02.06.2015 ble jeg ringt opp av min eldste lillesøster. Hun ringt flere ganger. Da jeg så hun hadde ringt, ringte jeg tilbake. Hun har en frustrert og lei seg stemme. Jeg skjønte ikke hva hun snakket om. Det hun sier er at «de» har hentet søsknene våre. Først viste jeg ikke om jeg skal ta henne seriøst, eller om hun tullet. Men det tar ikke lange stunden før jeg skjønner at det ikke kunne være tull. Øynene mine fylte seg med tårer. Hun forteller at pappa var på jobb og ble ringt opp og fikk beskjed om å komme ned på barnevernskontoret. Etter dette hadde han ringt henne og fortalt de grusome nyhetene. Søsteren min var også var på jobb denne dagen. Hun falt mer som ned på kneerne, sa hun. Det kom som et sjokk. Borte var dem. Igjen !

Søsteren min sier hun er på vei hjem til pappa for å trøste han. Jeg sier til henne at hun må trøste han for meg også, med tanke på at jeg ikke kunne være til stede med han. Etter denne samtalen tar det kort stund før jeg får melding av henne. Hun sier at hun så vidt klarer og se på pappa. Han er helt knust! Det plinger inn en ny melding. Søsteren min og pappa har spredd nyhetene til flere i slekta. De er rasende og lei seg. De bestemmer seg samlet for og ta en ny tur ned til kontoret for og få en forklaring før det stenger der nede. Det eneste de får høre av dem er at de har taushetsplikt. Eller så var det som å komme til lukkede dører. De ble ikke hørt, og fikk ikke noe svar.

Jeg gikk hele dagen og var lei meg og sint. Det lettet ikke akkurat på humøret å gå rundt og vite at søsknene ble skilt. Min bror ble plassert nærmene Kristiansund og min søster ble sendt til Kristiansand. Da jeg skulle legg meg til å sove braste tårene nok en gang ut. Jeg lå å tenkte på om de hadde det bra, om de fikk sove, eller om de lå slik
som meg, å stirret i taket.  Dagen etter ringte jeg til dem. Søsteren min som nå er i Kristiansand forteller at hun har det greit. Jeg spørr henne om hvordan hun følte det i går, og hvordan det var for henne. Hun sier at hun hadde vært på skolen, men følte seg ikke vel, slik at hun hadde dratt hjem fra skolen tidligere. Lillebror hadde vært hjemme i dag. Hun sier at ytterdøra var åpen. Plutselig kommer det noen inn, og sier «hallo, er det noen hjemme?» Søsknene mine går nysgjerrige ut til gangen. Der står det politi og noen fra barnevernet. De får beskjed om at de blir tatt ut av hjemmet og skal flytte, så de måtte pakke de sakene de ville ha med seg. Søsteren forklarer meg at hun var skikkelig redd og nærvøs. Og at hun så på situasjonen som kidnapping.
Det var ingen som var bevist på at dette skulle skje. Ingen informasjon. Ingenting. Det skjedde så brått.
Broren min sier noe av det samme som søsteren min. Har var kjempe redd. Han forklarer også at han har det bra. Men at han savner å være hjemme. Han sier til meg at han føler at dette er hannes skyld. Fordi han ikke hadde vært noe særlig på skolen i år.

Men saken er at ha hadde en avtale(vedtak)med skolen. Som innebærer at han selv har styringen på når han vil på skolen. Og han fikk en privatlærer som skulle ta ansvar for læring hos han dette året.

Jeg synes det er tungt å tenke på at pappa som kun er god og snill blir satt opp i et hjørne igjen. Ja, det har faktisk skjedd en gang tidligere. Hva trur barnevernet at dette gjør med et menneske? De mener at min pappa ikke klarer og ha omsorgen for barna sine. Hvorfor det? Jeg er helt blank og har ingen forklaring. I mine øyne får man ikke en snillere og godere pappa enn jeg har. Han lytter, gir av seg selv, er en person å se opp til. Og vil alle, og da mener jeg alle, kun godt. Han stiller alltid opp etter beste evne. Nå har han mistet 2 av sine barn igjen. Fordi barnevernet mener han ikke er bra nok.
Har barnevernet virkelig rett til å gå rett inn i en leilighet og bare hente ut barn? Hvordan samfunn er det vi lever i? Og hvordan trur barnevernet at barn opplever det og måtte forlate tryggerammer, i form av og bli fortalt at de skal få det enda bedre hos vilt fremmede personer. Har de hørt barnas versjon av hvordan de har det hjemme? Og hvordan oppfattning av de «høyeremakter» vil barna sitt med når det kommer politi rett inn døra ? Blir tilliten sterkere hos barna? Er så mange mange spørsmål jeg sitter meg. Jeg tenker masse på småsøsknene mine, men jeg tenker også på venner av dem, slekt, og nærmeste familie. Virkelig, hva trur du denne situasjon gjør med en familie? En familie skal holde sammen. Kampen om nok en gang å få dem hjem har startet!

Del gjerne ! Tar også imot råd og veileding.