Per Haakonsens innlegg «Har vi ingen synder å bekjenne» hisset opp flere liberal-religiøse fra folkekirken

I kirkehistorien finner vi flere eksempler på at ulykker, katastrofer og pest karakteriseres som straffedom fra Gud. Per Haakonsens debattinnlegg «Har vi ingen synder å bekjenne?» har ført til flere debattinnlegg. (Dagen 15.4.2020). Fra biskop Halvor Nordhaug kom det til et kraftig motinnlegg (Dagen 21.4). At koronaepidemien er en Guds straff over menneskenes synder, karakteriserte han som en «uhyrlig» påstand og sier: «Men hvem har gitt Haakonsen status som tolker av historien fra Guds sted? Det har Haakonsen selv og ingen andre.» En slik påstand finnes det ingen støtte for i Det nye testamente, hevder han: «Haakonsens tolkning av den forferdelige pandemien skaper et bilde av en grusom Gud som lar straffen ramme de mennesker som i utgangspunktet er dårligst stilt i verdenssamfunnet. Jeg vil håpe og tro at han er forholdsvis alene om den.»

Vi må innrømme at vi er skuffet over biskopens utblåsing. For oss synes det som om det viktigste for ham er å karakterisere Haakonsen, og følgelig oss andre som har det samme syn, som «svermere». I «Sannhet til gudfryktighet» stiller Erik Pontoppidan spørsmålet: «Hvor mange slags straff nytter Gud i alminnelighet?» Så svarer han: «Tre slags: 1) Den legemlige, som krig, dyrtid, pest og annen ulykke i huset og landet.» Så nevner han den åndelige- og evige straff.

Spørsmål: Er dette også et bilde på «en grusom Gud»?

GT forteller mange steder hvordan Gud straffet både hedningfolk og Israel på grunn av avgudsdyrkelse og moralske synder. Og alt som før er skrevet, det er skrevet til lærdom for oss. (Rom 15,4) Nordhaug hevder at å tale om Guds straffedom finner man ingen støtte for i NT. Da vil vi gjerne spørre ham hva han kaller fortellingen om Ananias og Saffira i Apg 5,1–11? Gud straffet disse to fordi de talte usant og fristet Herrens Ånd. Likedan taler Apg 12 om hvordan kong Herodes ble straffet og døde fordi han ikke ga Gud æren da folket ropte at dette er «Guds røst». Vi kan også tenke på kvinnen Jesabel i menigheten i Tyatira som lærte og forførte Guds tjenere til å drive hor og ete avgudsoffer. (Åp 2,20–23). Herren kastet henne på sykeseng og de som begikk ekteskapsbrudd med henne, de skulle komme i stor trengsel dersom de ikke omvendte seg: «Hennes barn vil jeg rykke bort ved død…» I Rom 1,18–27 tales det om at Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet. Se også 1 Kor 10,1–11 om Guds advarsel!

I sin artikkel understreket Haakonsen at synd er blitt et belastende ord i vår tid. Han poengterer at vi bør bekjenne våre mange synder. Han nevner: feminisme, kvinnekamp, kvinnelige prester, abort, seksuell frigjøring, prideparader, homofili og samboerskap. Disse synder karakteriseres som et gudsopprør.

Spørsmål: Hvordan kan biskopen godta to likestilte syn på ekteskapet?

I kirkehistorien finner vi flere eksempler på at ulykker, katastrofer og pest karakteriseres som straffedom fra Gud. I «Om krigen mot tyrkerne», sier Luther blant annet: «Tyrkerne kommer som en straffedom fra Gud for våre synder. La oss gjøre bot først.» Under siste verdenskrigen kunne landets kristne ledere samle seg om en uttalelse som pekte på at den ulykken som hadde rammet Norge, skyldtes folkets synder. Hallesby sa det slik: «Gud har rett når han tukter og straffer oss her i Norge. Vi har syndet så meget og så grovt her i landet, både de troende og de vantro, både den enkelte og folket, at Gud ikke kunne utsette straffen lenger.» I vår tid har den kjente evangelisten, Franklin Graham, uttalt: «Den nye koronapandemien er et resultat av synd som eksisterer i en fallen verden som har vendt Gud ryggen.» Videre uttalte han: «Vi har syndet mot ham. Vi må be om Guds tilgivelse.»

Avslutningsvis vil vi understreke Haakonsens konklusjon på sitt innlegg: «Lyspunktet er at koronaepidemien ikke bare er Guds straff, men også kall til omvendelse.» Vi tar avstand fra biskopens påstand om at Haakonsen, og følgelig oss andre, har en «grusom Gud». At en biskop i Dnk vil si noe slikt, viser bare at han er biskop i en kirke som bærer stadig flere forfalls- og frafallstegn.

Skrevet av: Olav H. Kydland, Bryne