Vi befinner oss i en avgjørende situasjon. På den ene sida er vi vitne til at korona-fortellingen kollapser, og på den andre sida ser vi en ny massepsykose oppstå rundt historia om krigen i Ukraina. Disse to fenomenene oppstår ikke tilfeldig på samme tid.  Mattias Desmet er en nederlandsk professor i klinisk psykologi ved universitetet i Gent. Han utga i 2022 boka Totalitarismens psykologi, utgitt på norsk i 2023. Dette innlegget tar utgangspunkt i at påstanden om koronaepidemien og alle koronatiltakene bygde på en skapt massepsykose uten dekning i fakta. Desmet mener at den altomfattende ensrettinga for koronaen blir fulgt opp med en tilsvarende og enda sterkere ensretting om Ukraina-krigen. Det er en ensrettinga som utelukker nyanser og diplomati. – Politikus.

Kjære venner, tilhengere og kritikere!
Noen visste: Ikke fra flaggermusene, men fra laboratoriet

Det alle som ville vite det, allerede hadde visst lenge, siver nå langsomt gjennom til aviser og nyhetsprogrammer: Vi kan slutte å skylde på flaggermusene fra Wuhan. Koronaviruset kom fra et laboratorium i Wuhan, der de faktisk eksperimenterte med koronavirus. Det som nå kommer fram i hovedstrømsmediene, er enda verre enn bare det faktum at viruset kom fra et laboratorium. Det begynner også å bli klart at (noen av) dem som fremmet tiltakene, alltid visste at det kom fra et laboratorium.

Folk som nobelprisvinner Luc Montagnier advarte fra starten av krisen om at visse sekvenser i virusets DNA ikke finnes i naturen, og at viruset var et såkalt «gain-of-function»-resultat. [«medisinsk forskning på å genetisk endre en organisme på en måte som kan forsterke de biologiske funksjonene til genprodukter», red. mrkn.] Han ble avfeid av mediene og av statsbetalte «forskningsjournalister» og «faktasjekkere» som en sjarlatan og konspirasjonsteoretiker.

Han hadde rett, rett og slett. Det viser noe av den hensynsløsheten som sannheten ble undertrykt med under krisen. Husk også å lytte til Mark Zuckerbergs offentlige tilståelse med Joe Rogan. Der forklarer han nøyaktig hvorfor han ønsker å stoppe faktasjekken på Meta. Faktasjekkerne er først og fremst propagandaverktøy. Deres hovedfunksjon er først og fremst å avlede oppmerksomheten fra sannheten.

Spiller virusets opprinnelse noen rolle til syvende og sist? Ja, det gjør det. Det demonstrerer ytterligere den dramatiske fiaskoen til hele den teknokratiske og rasjonalistiske tilnærmingen til livet og det å leve sammen. Ikke bare mislyktes den teknologiske løsninga på sjukdommen (mRNA-vaksinene stoppet for eksempel ikke spredninga av viruset), men denne tilnærminga viser seg nå også å være ansvarlig for sjølve sjukdommen (dvs. at den produserte viruset).

Nå som vi er enige om at viruset kom fra Wuhan-laboratoriet, melder det neste spørsmålet seg: Hva hadde virologen Anthony Fauci med dette laboratoriet å gjøre? For dem som vil vite litt mer, klikk på denne lenka til et dokument fra den amerikanske kongressen. Eller les de to siste bøkene til den utskjelte nye helseministeren i USA, antivaksinisten og konspirasjonsteoretikeren Kennedy. Kanskje han, i likhet med professor Montagniers, generelt snakker sant også i denne saka?

Og mediene kan langsomt varme opp til å svare på følgende spørsmål:
Første spørsmål: Hva med dødeligheten av dette gain-of-function-viruset? Hvorfor gikk verden så lenge med på dødelighetsstatistikker som til og med forfatterne av dem hadde uttalt var altfor høye i en høring for «The House of Commons» i 2020?

Det andre spørsmålet: Stoppet vaksinene spredninga av viruset? Antakelsen om at dette var tilfelle, førte til at gruppa av mennesker som nekta å ta vaksinen, blei behandla som annenrangs borgere. De ble utestengt fra restauranter, teatre, fly og en del andre ting. De ble utpekt av politikere verden over som de som forårsaka pandemien. «De uvaksinertes pandemi» — det husker du hvis du var en del av den gruppa.

Hvem tviler fortsatt på at hele denne dehumaniserende politikken var alt annet enn basert på fakta? Vaksinen stoppet ikke spredninga av viruset. Når det gjelder spørsmålet om hvor trygg den var, kan vi vente litt. Vi er klare for det når de to foregående spørsmåla er besvart.

Til tross for at koronapolitikken åpenbart har feila, forbereder tilhengerne seg på å bruke samme strategi ved neste virusutbrudd (jeg lurer på om det vil komme fra et laboratorium igjen). WHO har for eksempel allerede kjøpt koronaovervåkningsteknologien (systemet med QR-koder og så videre) fra EU for å videreutvikle den til et digitalt vaksinasjonspass. Det skal bli en del av en bredere digital identitet og et tilknytta sosialt kredittsystem og en digital valuta (de såkalte Central Bank Digital Coins).

I den grad vi blir forført i livet av idéen om orden og kontroll, er det faktisk en veldig attraktiv idé: å omorganisere hele samfunnets vrimlende haug digitalt, redusere det menneskelige økologiske fotavtrykket ved å belønne og straffe «god» og «dårlig» oppførsel. Barn må jo oppdras, ikke sant? Og er vi ikke alle små, uansvarlige barn? På en måte, ja. Spørsmålet er bare hvilket lille barn som skal oppdra de andre små barna.

Som ethvert totalitært system lærer det nåværende teknokratiske systemet ingenting av de katastrofene det forårsaker. Det seiler blindt og fanatisk på den ideologiske vinden mot klippene i sin neste fiasko. Det ofrer neste generasjon av sine ofre i påvente av et teknologisk paradis som alltid vil forbli en utopi i horisonten. Totalitære systemer lever alltid på kreditt. Seinere, når systemet fungerer perfekt, vil de kompensere for de katastrofene de for øyeblikket forårsaker. Og det er derfor de vil fortsette å forårsake katastrofer kontinuerlig.

Jeg kunne gått inn på mange andre aspekter ved koronakrisen, men jeg lar det ligge nå. Jeg foretrekker å stille meg selv spørsmålet: Hvorfor kollapser koronahistoria nå? Kanskje fordi innsikten går sakte, og vi først nå begynner å se hva som skjedde i løpet av disse merkelige åra?

Jeg tror ikke det. Sånn som sannheten framstilles i hovedstrømsmediene har den lite eller ingenting å gjøre med økt innsikt. Sjøl et lite barn kunne fra starten se at fortellinga falt fra hverandre i alle retninger. Det var derfor andre grunner til å være blind for den enn at innsikten ikke var kommet langt nok.

Koronahistorien kollapser nå fordi alle følelsene som hadde funnet tilflukt i den — frykt, frustrasjon, aggresjon, den fullstendig isolerte personens drift mot selvdestruksjon — langsomt har funnet seg et nytt tilfluktssted: Historia om krigen i Ukraina og utsiktene til en ny verdenskrig.

Mennesket styres av instinkter, fornuften er underordna
All frykten, frustrasjonen og aggresjonen som tidligere var knytta til koronaviruset og «antivaksinistene», er nå knytta til et nytt objekt: «Putin» og «russerne». De store livskreftene — menneskets sanne Mestre — har funnet en ny historie å søke tilflukt i. Koronahuset står forlatt og forfaller som et hus som er forlatt av sine beboere, til et punkt der selv et lite dytt fra et lite sinn er nok til å få det til å kollapse. Hvis det er noe vi kan lære av den nåværende kriseserien om menneskeheten, så er det dette: Mennesket er ikke først og fremst et rasjonelt vesen; det er et vesen der fornuften er sterkt underordna instinktive krefter.

Den nye massepsykosen har potensial til å bli mer intens og aggressiv enn den forrige. Grunnen til det har jeg forklart mange ganger: Den forrige massebevegelsen økte bare ensomheten og frykten og aggresjonen knytta til den. Massebevegelser kan hjelpe oss til å fjerne ensomheten vår. Derfor den forbløffende entusiasmen vi har vært vitne til i for eksempel videoer av dansende sykepleiere og leger.

Denne entusiasmen er basert på en illusjon. I virkeligheten gjør massen bare ensomheten og alle de mørke følelsene som er knyttet til den, større. I massen er solidaritet og kontakt med medmennesker strengt forbudt. Den eneste solidariteten som er tillatt, er solidariteten med kollektivet. Og i forhold til dette er enhver form for solidaritet og tilknytning til et annet menneske radikalt underordna. Det dramatiske endepunktet er mora som anmelder barnet sitt til staten og stolt mottar en medalje på skafottet for sin urokkelige lojalitet til kollektivet.

I Europa blir ropet om krig stadig høyere. Nå som det store monsteret Trump ikke lenger ønsker å beskytte Europa, oppstår det et presserende behov for å mobilisere en skikkelig hær og våpensystem, sies det. President Ursula von der Leyen går så langt som til å si at hun vil bruke befolkningens oppsparte midler — rundt 800 milliarder euro — til å få krigsindustrien til å gå for fullt.

Ikke følge krigens vei
La meg gjøre det klart: Jeg har ikke noe behov for å fortelle en pro-Putin-historie. Min mening er verken for eller imot. Min mening er at vi bør følge ordenes vei, snarere enn krigens vei. Det handler absolutt ikke om å overbevise dere om ikke å hjelpe Ukraina, men om å tenke sammen med dere om hvordan vi virkelig kan hjelpe Ukraina. Og det blir ikke ved å kaste verden ut i en tredje verdenskrig.

At Putin ikke er noen helgen, det er det ingen som trenger å overbevise meg om. Jeg har skrevet en lang artikkel om Russland under Putin. Putin steg i gradene fra gategutt til direktør for FSB, etterfølgeren til det beryktede sovjetiske KGB. Alle som har noen som helst kunnskap om hvordan den hemmelige tjenesten fungerer, vet at dens direktør ikke akkurat er et sentimentalt bløtkokt egg.

Putin holder en stormakt flytende. Og han gjør det slik ledere av stormakter gjør. For eksempel bruker Moskva-regimet falske flagg-operasjoner der hundrevis av egne borgere dør for å skape støtte for krig i utbryterrepublikker som Tsjetsjenia, og det eliminerer journalister som snakker om ubehagelige sannheter.

Ukraina — like absurd som koronapsykosen
Når det er sagt, viser måten krigshistoria nå framstilles på i mediene, de samme absurde trekkene som koronahistorien gjorde i sin tid. Russland er i noen sammenhenger en ekspansjonistisk nasjon. Men ekspansjonismen er småtteri sammenlikna med NATOs og USAs. Her er min beskjedne mening: Russland vet at de kan tape i den store rivaliseringsstriden, og hvis det kommer til krig, er det i stor grad fordi Russland føler at det har kniven på strupen.

I denne ti år gamle artikkelen [Av John Pilger, The Guardian] – skrevet in tempore non suspecto [«på den tida var det ikke en tenkt mulighet», red.] – kan du lese at NATOs geopolitiske manøvrer i Svartehavsregionen uunngåelig ville føre til krig med Russland. Disse manøvrene var bare spydspissen retta mot Russland i et mye større ekspansjonistisk USA-prosjekt. Siden andre verdenskrig har USA, ifølge de fleste anslag, bygget mellom 700 og 800 militærbaser i utlandet.

Til dem som er så overbevist om at Russland er den eneste aggressoren i Ukraina-historien: Prøv å se gjennom Kremls øyne. Hvordan ville Europa eller USA følt det hvis Russland, under dekke av mange vakre historier om «demokrati», marsjerte mot Brussel eller Washington med hundrevis av militærbaser? Eller se på historia om USAs regimeskifteoperasjoner siden andre verdenskrig. Den som tar seg bryet med å sette seg inn i nyere historie, vil se hvordan Sør-Amerika, Midtøsten og Øst-Europa gradvis har blitt politisk og militært underkua av USA og/eller NATO.

Jeg har tidligere skrivi en lang artikkel om den historiske konteksten for krigen i Ukraina. Jeg vil ikke gå nærmere inn på den her. Du finner artikkelen via denne lenka [oversatt til norsk] Kort sagt: Det er ikke sant at Putins invasjon av Ukraina var «uprovosert». Siden det amerikansk-initierte regimeskiftet på Maidan-plassen i 2014 har det grovt sett vært tre grunner til at Russland startet krigen.

For det første hadde russerne humanitære grunner. Etter 2014 undertrykte Kiev-regimet de etniske russerne i Øst-Ukraina (særlig i Donbas-regionen). Dette ble ikke akkurat gjort skånsomt. Kiev brukte til og med klasebomber i tett befolkede nabolag, noe som førte til at hundretusener av flyktninger søkte trygghet i Russland.

Jeg vet ikke om Putin invaderte Ukraina av humanitære hensyn. Det er godt mulig at han ikke ønska å la sin autoritet som leder undergraves ved å la regimet i Kiev begå grusomheter mot russisktalende ukrainere. Men dette er nok til å gjøre det klart at vi ikke bare kan snakke svart-hvitt om «de slemme russerne» og «de gode ukrainerne». Så mye vet jeg.

For det andre var det økonomiske årsaker. Fra 2014 hadde Ukrainas enorme reserver av naturressurser (særlig mineraler) som stod i fare for å falle i amerikanske hender. De pro-amerikanske regimene som kom til makta i Ukraina etter 2014, oppheva loven som sa at utlendinger bare kunne kjøpe inntil to hektar land i Ukraina. I løpet av kort tid kjøpte amerikanske selskaper som Cargill, Monsanto og Du Pont opp en tredjedel av den ukrainske jorda, og investeringsgiganter som Blackrock signerte kontrakter om våpenleveranser til krigen (som de visste var uunngåelig) og til gjenoppbygginga av landet etter krigen. Eller hvordan kan en tjene mye penger på kort tid ved å kaste alle etiske hensyn over bord.

I tillegg er det viktige strategiske grunner involvert i Russlands invasjon av Ukraina. Tenk først og fremst på viktigheten av å sikre Russland tilgang til Svartehavsregionen. Hvis Russland ikke har tilgang til Svartehavet, vil landet opphøre å eksistere som stormakt i nær framtid. NATO vet dette godt, for de bruker militariseringa av Øst-Europa og Svartehavsregionen til å anvende den strategien som lord Palmerston brukte på 1800-tallet, og som førte til den første Krimkrigen. Denne strategien blei gjenoppliva på slutten av 1900-tallet av Brzezinski i boka The Grand Chessboard. Det er velkjent at de såkalte neocons, som på mange måter trekker i trådene i USA og NATO, har gjort Brzezinskis strategi til sin egen.

Enten invaderte de Ukraina, eller så var det over for Russland som stormakt.
Jeg tror at enhver nøktern analyse av situasjonen vil konkludere med at Putin og Russland hadde et valg: Enten invaderte de Ukraina, eller så var det over for Russland som stormakt. Putin gjorde det dessuten klart allerede på NATO-toppmøtet i Bucuresti i 2008 at Ukraina var den røde linjen: Hvis NATO tok skritt for å annektere Ukraina etter resten av Øst-Europa, var krig den eneste utveien. Han trengte sannsynligvis ikke å forklare det for dem, de visste det bedre enn ham. Enhver analyse av de historiske dataene viser at de europeiske og amerikanske lederne på den tiden innså at deres manøvrer i Ukraina nesten uunngåelig var på vei mot en tredje verdenskrig.

Realisme
Vi er altså vitne til en kamp mellom stormakter. Den ene er mer ekspansjonistisk enn den andre, den ene er mer vellykka i det skitne militære spillet enn den andre. Som alle stormakter føler de seg trua i sin dominans. Stormakter er underlagt egoets lov: Jo mer makt de har, desto mer fryktsom og aggressiv blir de. Som alle stormakter bruker de alle de skadelige strategiske og militære teknikkene i vår rasjonalistiske tid. Begge trives med propaganda, inkludert operasjoner under falskt flagg, der de om nødvendig ofrer sine egne borgere for å påvirke opinionen. Og begge går ikke av veien for politisk forfølgelse og drap.

Ikke krig
Folk trenger ikke måtte velge mellom en av disse to stormaktene. De må i stedet gjøre det klart at en storstilt militær og kjernefysisk konflikt ikke er et alternativ, og at i det minste ordets vei må utforskes fullt ut først. Putin er et menneske, russerne er mennesker. Og et menneske ønsker å bli hørt. Det er nok av grunner til å lytte nøye til hva russerne har å si.

Diplomati — ikke egge til krig
Jeg vil ikke med denne artikkelen si at Ukraina bør overlates til sin egen skjebne. Absolutt ikke. Det jeg vil si, er at opptakten til en konflikt og intensjonene bak den må vurderes og skildres så nøyaktig som mulig. Og at vi absolutt bør være forsiktige med å fyre opp under en krig som med diplomati og litt selvransakelse kan stoppes. Det er den eneste måten vi virkelig kan tilby de lidende mennene, kvinnene og barna i Ukraina: En mulighet til å få slutt på denne meningsløse volden.

Det er en illusjon å tro at et truende kjernefysisk inferno, som truer med å utslette alt liv på denne planeten, vil vekke folk flest, som en masse, fra deres massepsykose. Mennesker som en masse er en organisme som lever av dødsdrift. Dens endelige mål er selvdestruksjon. Den som glir inn i massepsykosen, har allerede valgt døden; alle andres død og sin egen død.

Det eneste som kan stoppe denne tendensen, er motet til å si sannheten fra dem som føler at det er noe galt med krigshistoria. En massepsykose utvikler seg alltid under et voksende slør av illusjoner, en ensidig og villedende fare som forklarer all verdens ulykke til ett objekt. Det er den illusjonen som må brytes med ord. Ord som er sagt ut fra forståelsen av all kunnskaps begrensning, ut fra forståelsen av at sannheten ikke kan og ikke bør sies fullt ut, ut fra forståelsen av at den som tenker og er annerledes, til sjuende og sist også er et menneske, ut fra forståelsen av at den andre bare er vår fiende er en illusjon.

Innlegget la Desmet ut på sin Substack-konto 17.03.2025 med tittel «From Corona to Ukraine – The New Mass Formation».

Artikkelen er oversatt og publisert av Politikus og hentet fra Steigan