Det er surrealistisk å være vitne til begivenhetene som utspiller seg i forbindelse med krigen mellom Russland og NATO / Ukraina. Den massive ensrettingen av «informasjonen» om årsakene til krigen, om hvordan den blir ført av de ulike partene og om mulighetene for fredelige løsninger, er etter min mening / hukommelse uten sidestykke i norsk medias historie.

Av Jon Nordmo.

Jo da, vi har opplevd en massiv ensretting tidligere. Demoniseringen av Sadam Husseins Irak, Muhammar Ghaddafis Libya, Talibans Afganistan, Slobodan Milosovics Jugoslavia, for å nevne noen eksempler. Men det var en forskjell. Selv om stort sett all media overgikk hverandre i demoniseringen av de nevnte regjeringene, så var det likevel pusterom. Det fantes noen skribenter i ulke aviser som fikk spalteplass til å forfekte andre synspunkter. Klassekampen representerte blant andre at det våre allierte og dermed det vår regjering presenterte som sannheter, ikke nødvendigvis var det. Det fantes også politikere som gikk «imot strømmen». Som stilte spørsmålstegn ved hvorvidt det var moralsk og juridisk korrekt å bombe andre land uten Sikkerhetsrådets godkjennelse. Som mente at fredelige utveier for å løse konflikten ikke var uttømt og burde forsøkes før man tydde til ødeleggelse av land.

Disse avvikende synspunktene ble «akseptert» som det de var. Andre synspunkter. Basert på annen kunnskap, annet ståsted osv.

Slik er det ikke når det gjelder dagens krig i Ukraina.

To ting har endret seg:

Ensrettingen har blitt total. Alternativ viten, alternative innfallsvinkler, alternative måter å forstå konflikten på og alternative løsningsmodeller har stort sett ingen mulighet til å nå ut til publikum, annet enn gjennom noen alternative nettsteder som Steigan.no o.l.
De få som forsøker å bringe inn noen nyanser som kan kaste lys på andre innfallsvinkler til konflikten og dens mulige løsning, blir nøytralisert. Ikke ved saklig diskusjon. Ikke ved imøtegåelse av argumenter. Men ved mistenkeliggjøring og sverting. Det har kommet så langt at NRK så seg nødt til å legge seg flat etter å ha brukt professor Glenn Diesen, en av Norges fremste eksperter på russiske forhold, i et intervju.
Hvorfor? Jo, han hadde jobbet ved universitetet i Moskva og hadde skrevet artikler som hadde blitt publisert på Steigan. no. Akkurat som om det burde bety at det han sier ikke skal tas alvorlig. (Han forsøkte i intervjuet å nyansere bildet om krigen. Kanskje NRK ikke hadde lagt seg flat, hvis han ikke hadde gjort det, men bidratt til demoniseringen? Da var han kanskje «ren» nok?)

Resultatet av denne ensrettingen og mistenkeliggjøring av alle initiativ til å nyansere bildet, har vært særdeles vellykket.

I Norge.

Men ikke i de fleste andre europeiske land og ikke i USA. Der er bildet et annet.

I EUs dokument fra 15 juni 2022 med tittelen: «The Coming Split over the War in Ukraine» kan vi lese når det gjelder hvem som har skylden for krigen:

At bare litt over halvparten (56%) av italienerne mener Russland, mens over en fjerdedel (27%) mener NATO / Ukraina.
At to tredjedeler av tyskerne mener Russland, mens en femtedel (20%) mener NATO / Ukraina.
At 62% av franskmennene mener Russland og 18% mener NATO / Ukraina.
Når det gjelder hindring for en fredelig løsning er tallene også særdeles interessante:

At 39% av italienerne mener Russland er største hindring, mens 35% mener NATO / Ukraina. Faktisk nesten jevnt!
At 53% av franskmennene mener Russland, mens 23% mener NATO / Ukraina.
At 63% av tyskerne mener Russland, mens 19% mener NATO / Ukraina.
Analysen er som sagt fra 15 juni. Siden den gang har tallene forverret seg betraktelig – sett fra krigsentusiastenes ståsted.

I USA har 66 representanter til Kongressen (alle var republikanere) stemt imot den siste bevilgning til krigen. (12 milliarder dollar) Demokratenes tidligere president kandidat Tulsi Gabbard, holder den ene talen etter den andre hvor hun går i rette med «The Warmongers». (Krigshisserne)
Sentrale politikere i stort sett alle europeiske land står frem og taler for en slutt på bevæpningen av Ukraina og for en søken etter en fredelig løsning.
I mange Eu land er det store demonstrasjoner hvor folk krever en slutt på krigen. I Tsjekkias hovedstad Praha var det over 70 000 samlet til en slik demonstrasjon!
Alt dette på tross av at russiske medier er forbudt i alle disse landene. Dvs at folk der har minimale muligheter for å lese og høre om russernes syn på saken.

Men altså i Norge?

Musestille. Fra media. Fra samtlige politiske partier. Fra et enstemmig kommentariat. Fra folket.

Ja Norge er i en særstilling.

Det var vi også under de drakoniske tiltakene under «Korona krisen».

Også da: Musestille. Fra media. Fra samtlige politiske partier. Fra et enstemmig kommentariat. Fra folket.

I motsetning til stort sett overalt ellers i verden. Hvor tiltakene, selv om de endte med å bli gjennomført, ble møtt med debatt, demonstrasjoner og faktisk også ordrenekt (flere delstater i USA nektet for eks. å stenge sine skoler!)

Jeg har spekulert mye over hvorfor det er slik. Hvorfor vi i Norge er blitt så konforme. Hvorfor ensrettingen er så vellykket her. Hvorfor vi ikke også her i landet har politikere som fremmer synspunktet om at det er på høy tid å anstrenge seg for å komme frem til en fredelig løsning på krigen i Ukraina. Våger de ikke? Eller mener de virkelig, etter å ha satt seg inn i saken, at fortsatt krig er den aller beste løsningen?

Pr dags dato har jeg ikke svaret. Kanskje noen andre har noen teorier?

Hele artikkelen er hentet fra Steigan.no og skrevet av Jon Nordmo