Tusenvis av mennesker står fortsatt uten noen lokal menighet etter trosbevegelsens fall. Mange har falt fra troen. Andre orker rett og slett ikke å være med i en menighet. Er dette gode frukter? spør Tore Danielsen i sitt innlegg
«Som tidligere aktiv og pastor innen trosbevegelsen opplever jeg at den pågående pinse- hyllesten av katolikken Ulf Ekman fremstår som både uvirkelig og absurd. I perioden 1996 – 2006 ble store deler av den tidligere så blomstrende trosbevegelsen i Norge rasert. Den er nå historie og kommer aldri mer tilbake. I forbindelse med de fleste nedleggelsene av trosmenigheter i Norge var Ulf Ekman på ulike måter involvert. Ikke offentlig, men på bakrommet, bak de lukkede dører var det Ekman som var regissøren og dirigenten for mye av det vonde og tragiske som skjedde. Han styrte og dirigerte, men holdt seg samtidig i bakgrunnen, lot andre ta støyten offentlig,» skriver Tore Danielsen fra Kristiansand i et innlegg på verdidebatt.
Tusenvis av mennesker står fortsatt uten noen lokal menighet etter trosbevegelsens fall. Mange har falt fra troen. Andre orker rett og slett ikke å være med i en menighet. Er dette gode frukter? For enkelte av oss som på ulike måter var i denne mannens «klør» gjennom hele 1990 tallet og begynnelsen av 2000 tallet, er det lett å styre sin begeistring. Da jeg var pastor i en trosmenighet på 90 – tallet opplevde jeg å bli styrt av Ekman. Ofte ikke direkte, men indirekte gjennom hans utsendte medarbeider fra Livets Ord som besøkte 
menigheten 3 – 4 ganger i året, og som, ofte i detaljer, instruerte meg angående hva jeg skulle gjøre og ikke gjøre som pastor for menigheten. Denne utsendte medarbeideren ringte til Ekman og konfererte med Ekman når vedkommende besøkte oss. Vi burde ha skjønt det, da Ekman allerede vinteren 1993 jublet og frydet seg når Oslo Fullevangeliske Kirke ble lagt ned. Hvordan kan en pastor feire at en kristen menighet blir lagt ned? Feire det som en stor seier? Tidlig i 2003 fikk jeg selv en telefon fra Ekmans utsendte medarbeider med ordre om å legge ned menigheten jeg var pastor for.»Når jeg kommer til deg i mai legger vi ned menigheten,» proklamerte vedkommende. «Så går vi ut og spiser på byens beste restauranter!»,(for menighetens penger). Jeg kunne selvfølgelig ikke gå med på dette? Det er lite sannsynlig at den utsendte medarbeideren tok et så dramatisk initiativ på egen hånd. Det er mye mer sannsynlig at han var en lydig tjener som sto under kommando av en overordnet, en som han valgte å adlyde blindt.
Perioden 1996 til 2006 ble tiåret hvor trosbevegelsen i Norge kollapset.
At Ulf Ekman spilte en vesentlig rolle i mye av det som skjedde er hevet over enhver tvil. For hvem var det vi gikk til når det var problemer? Hvem søkte vi hjelp hos? Hvilke svar fikk vi og hvilken «hjelp» bidro Livets Ord med? Om vi i det hele tatt fikk noen svar var det slike svar som «Legg ned menigheten!» eller «Avgå som pastor!» «Du skal legge ned!» var 
den bryske beskjeden mange fikk. Vi var blåøyde, naive og enkle mennesker. Vi som hadde gått et eller to år på Livets Ords bibelskole var programmerte til å underkaste oss lederen, i vårt tilfelle Ulf Ekman eller hans utsendinger. Senere, på begynnelsen av 2000 -tallet, ble vi enkle bytter for en Ekman som plutselig hadde fått en helt annen agenda, en Ekman som tydeligvis ikke lenger ønsket at de mange lokale trosmenighetene i Norge skulle lykkes, blomstre og vokse likevel.
Nå er det Pinsebevegelsen i Norge Ekman søker innpass hos. Den første pinsemenigheten i Norge han taler i etter sin konvertering til katolisismen, er Jesus Church i Oslo, søndag 22 mars 2015. Hva er det han ønsker å oppnå med dette, og hva er hans agenda? For Ulf Ekman gjør aldri noe tilfeldig. Han er en strateg av rang, og en meget målbevisst og intelligent mann. Er planen å besøke alle de store pinsemenighetene i Norge for å være et bindeledd mellom Pinsebevegelsen og Den Katolske Kirke?
Da Ekman ble katolikk i fjor vår, håpet jeg inderlig at han ville velge et stille og rolig liv. At han ville la oss i fred. Trekke seg stille tilbake i bønn og askese. Bruke mye av sin tid på silent retreats i europeiske klostre, men nei. Gamle sirkushester vil som kjent tilbake til manesjen så snart de kjenner lukten av sagspon. Ulf Ekman er en misjonær. Men nå misjonerer han for Den Katolske Kirke – blant pinsevenner! Tidligere har pinsebevegelsen i Norge misjonert blant katolikker, men nå skjer altså det motsatte – the tables have been turned.
1996 – 2006 var tiåret da Trosbevegelsen i Norge ble lagt i ruiner. Skal tiåret 2015 – 2025 bli tiåret hvor Pinsebevegelsen i Norge får oppleve noe av det samme?
Er det så helt usannsynlig at det finnes noen der ute som har den evangeliske, protestantiske kristendommen i Norge sitt nederlag som mål?
Skrevet av Tore Danielsen publisert på verdidebatt
Meget skremmende. Jeg tror den som har skrevet artikkelen vet hva han snakker om. Ekman høres ut til å være en maktperson. Det vil være rart om en så aktiv person ‘forsvinner’ stille og rolig inn i det katolske system. Nei, han har nok et ønske om fortsatt å bli hørt og sett, denne gangen som en frontfigur for katolisismen. Håper bare folk ikke lar seg lure til å tro at enhet med katolikkene er veien fremover, for den katolske lære er fullstendig ubibelsk. Man kan jo bare lure på hva som har skjedd med Ekmann, han kjenner sannheten og har vendt seg mot den. Kan en posisjon i den kommende ‘superkirken’ være mer attraktiv enn pastorstilling i Livets Ord?
Ar trosbevegelsen er utryddet i Norge er en sannhet med visse modifikasjoner. Oslo Kristne Senter og Østfoldkirken lever tilsynelatende beste velgående. Kristen Tjeneste i Stsvanger er derimot i full oppløsning. Da pastor Trygve Brekke, ene og alene, og uten å konferere med andre i menigheten(det har jeg fra en som var eldste i den perioden), leide ut hele bygget til rettssaken ifm NOKAS, var det begynnelsen på nedturen. Opprøret startet, og medlemmene flyktet, og flykter fortsatt. 2-3 år med utleie gav en inntekt på ca 13-14 mill, penger som det åpenbart ikke var noen velsignelse over, er mer eller mindre forduftet, i følge regnskapene som er offentlige. I glansperioden var de over 500 medlemmer. Nå et det bare 1/3 tilbake. Disse styres av tre mer eller mindre narssisistiske kvinner, som har spilt pastoten ut på sidelinjen. Og pussig nok; brorparten av de som går ut, melder seg inn i IMI. Dette ville vært utenkelig for bare få år siden. Det synes som om de bastante teologiske ståstedene kristne hadde er hvisket ut, eksempelvis når det gjelder dåpssyn.