Mens gårsdagens avskyelige terrorhandling mot redaksjonen i det satiriske magasinet Charlie Hebdo har skapt sorg, sjokk,sinne og redsel i Europa feires tragedien som en stor seier for Allah i den muslimske verden. Store politistyrker jakter ennå på de to brødrene Cherif Kouachi (32) og Said Kouachi (34) som sammen med en 18 åring stod bak gårsdagens blodbad i Paris. Et blodbad som blir feiret som en stor seier for Allah blant endel troende muslimer. Terroraksjonen mot Paris skal ha blitt profetert av den nigerianske profeten T.B. Joshua i april 2014. Også i Sverige hyller flere hundre muslimer gårsdagens terroraksjon melder «Friatider.se»

https://www.youtube.com/watch?v=k03Ye5xusTY

Robin Haug: Råskap hånd i hånd med ryggløshet

Det er nærmest en klisjé. Men det er nødvendig å gjenta det: hver gang råskapen viser sitt stygge ansikt, dannes det vaker av ryggløshet. Ikke minst i media er det vaker av ryggløshet. Men Charlie vivra!

Det er trist å se hva hva media får seg til å si om det inntrufne i Paris. Svært trist. Det er så en gråter både inne og ute. Hvorfor lærer man aldri? Hvorfor nekter man å erkjenne mønsteret?

Mønsteret er: råskap ledsages alltid av mengder av folk som helt mangler rygg. Ja, det er nettopp slike ryggløse sjeler som gir brutaliteten og den mest bisarre blodige idiotien sin mulighet. For denne vet at de ryggløse vil rope opp. De ryggløse vil fekte med sine armer, veive med armene, liksom for å prøve å henlede oppmerksomheten. «Her, her, her!» For dette er den åpne grusomhetens direkte svar. Vi må ikke se hva som hendte. Det er for stygt. Det er selvsagt fortrengningens mekanismer vi taler om.

Men fortrenging er en psykologisk mekanisme. Forbeholdt individer. Virkelig merkelig blir det når grupper av mennesker fortrenger. Enda merkeligere blir det når ellers oppegående mennesker med mediamakt gjør samme.

Slik sett får vi andre en tofoldig vond oppgave: vi må se styggeheten i hvitøyet, og vi må forsøke å gi de ryggløse ryggen sin tilbake. For vi vet selvsagt at hvis de ryggløse ikke gjenfinner ryggene sine, så vil, med nødvendighet, djævelskapen bare komme tilbake. Igjen og igjen. Og igjen og igjen. De to kjører i spann, den ene med kraft, den andre vaken.

De som fortrenger har selv innsikt om dette, bare på et annet plan. Det er derfor de alltid, i svære prangende påstander gjør krav på å være de som «besinner.» På å være de gode. De som liksom skal passe på oss andre. Oss som leser og lytter til anfektelsene.

Det er som med det gamle Sovjet. Der hadde man, noen, bare bestemt seg for at alt ikke-kommunistisk var sykt. De uenige, de annerledestenkende, de som forsøkte annerledes, de som eksperimenterte med nye idéer i sin sannhetssøken, ble simpelt hen erklært syke på sinnet. For var dde vel bevart var man selvsagt glødende stalinist, leninist, maoist. Selvsagt! Hva ellers?

Det er som med islam i dag. Der har også noen bare lest opp og vedtatt at islam ikke kan inneholde ond og vondt. Selv om Qur’ans egne ord skriker mot oss. Selv om ordene finner resonanse i grufulle handlinger i våre egne samfunn.

Man finner mange slike eksempler. Men de to får holde. Jeg er sikker på at vi alle forstår dette begrepet.

Man har bare bestemt seg. Man har definert enkelte ting som umulige. Til tross for at dette som er eklært umulig banker på døren vår. Til tross for at det dreper oss.

Særlig avslørende blir det når man i godhetens navn i stedet for å se på det inntrufne i Paris fritt velger å fokusere på at befolkningen nå ikke må hisse seg opp over nasjonens muslimer.

Særlig avslørende. For hvem har talt om nasjonens muslimer? Hvem har i det hele tatt talt om muslimer? Det er det jo ingen som gjør. For talte man om muslimer, var man jo raskt over i sovjetiske sykdomsforklaringer. Så denne idéen stammer fra den ryggløse selv. Jeg skal ikke utvikle denne sammenhengen videre. Men vi som ser lenger enn til viftende armer i media, ser sammenhengen mellom tenkning og handling. Over tid. Gjentatte ganger. Samme type handlinger. Samme type reaksjoner. Vi forstår hvor inspirasjonen kommer fra. Vi forstår hvor idéene kommer fra. For idéene er jo allerede skrevet ned. Idéene er gjort forlengst.

Vi forstår at vi befinner oss i en idékamp. Og at hvis vi ikke vinner den kampen, vil brutaliteten drepe, ikke «bare» mennesker, men også selve vår felles idékraft. Men er media denne oppgaven moden? Det må tiden vise. Men det ser sannelig ikke godt ut. Måtte jeg bare ta fullt og helt feil.

Charlie vivra!!! Je suis Charlie!!!

Av Robin Haug. Publisert verdidebatt