Avisen Vårt Land publiserte tidligere i denne uken en ny undersøkelse som viser at
Gudstroen taper terreng i Norge. For første gang er det nå flere nordmenn som sier at de ikke tror på Gud enn de som sier de tror på Gud, og debatt redaktør Johannes Morken stilte avisens lesere dette spørsmålet i et innlegg på Verdidebatt. HVORFOR ER DET FLERE NÅ ENN FØR SOM SIER AT DE IKKE TROR PÅ GUD? -og selv om Johannes Morkens spørsmål ikke har utløst den helt store debatten, er det likevel et interessant spørsmål Vårt Lands debatt-redaktør stiller.

I følge undersøkelsen sier nå 39 prosent «nei» på spørsmålet om de tror på Gud, mens 37
prosent svarer ja. Hele 23 prosent av befolkningen er usikre. Videre peker undersøkelsen på at det er spesielt blant de unge i alderen 15 til 24 år som er mest vantro eller avvisende til Guds eksistens. Her svarer hele 53 prosent «Nei» på spørsmålet om de tror på Gud, mens blant de over 60 er trenden motsatt. Der svarer 48 prosent at de tror. Dersom Vårt Lands undersøkelse virkelig gjenspeiler virkeligheten, kan det allerede nå se ut som om
den kristne kirke er i ferd med å tape kampen om ungdommen. Et sentralt spørsmål som bør kunne stilles i oppfølgingen av Johannes Morkens viktige spørsmål er årsaker. Av de svar som jeg hittil har sett pekes det primært på en svekket kristendomsopplæring i  grunnskolen, men det er også andre elementer som spiller inn. I Norge i dag har vi en rekke urene religiøse aktører, som eksempelvis «åpen folkekirke» som gjennom sin kamp for homoseksuelle nå er i ferd med å tvinge sentrale punkter av klassisk kristen teologi i kne, spesielt innenfor den norske kirke. En annen årsak til at Gudstroen er på retur i vårt land, kan rett og slett være det at Guds folk ikke lenger gjør det Herren har kalt oss til. For nesten 2000 år siden gav Gud sin kirke dette oppdraget: » Og Jesus trådte frem, talte til dem og sa: Mig er gitt all makt i himmel og på jord;  gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet I døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn,  og lærer dem å holde alt det jeg har befalt eder. Og se, jeg er med eder alle dager inntil verdens ende!» (Matt 28,18-20) -og kanhende at noe av svaret kan ligge i at vi ikke lenger åpent snakker om vår tro, eller at vi har nedprioritert dette med evangelisering blant dem som ikke er frelst.

En annen oppdagelse de aller fleste allerede har gjort seg, er at «vekkelsesmøtenes tid» langt på vei nå er over. Mens kjente predikanter for noen tiår siden samlet relativt store skarer, er virkeligheten nå slik, at folk ikke lenger strømmer til møter i store skarer, som man eksempelvis opplevde her i Norge da Billy Graham besøkte Norge i 1955. 40.000 mennesker møtte fram på Ullevål stadion i Oslo 3. juli i 1955 for å lytte til den verdenskjente evangelisten. Mange av de som da kom var ikke troende, men slik er det ikke nå lenger. Når det i vår tid arrangeres store stevner og møter, er det primært mennesker som er troende fra før som kommer på møtene og ikke de ikketroende som man ønsker å nå. Jeg ser ennå at enkelte menigheter annonserer med «vekkelsesmøter» når de bekjentgjør sine arrangement under «religiøse møter» i avisene, men primært er det nok menighetens egne medlemmer, eller individ som er periferien av kristen tro, som oppsøker slike møter. Et annen fenomen vi har sett blitt introdusert, og som også har feilet, er ideen om «søker-vennlige» menigheter. Effekten av slike menigheter har ikke vært målbar, og enkelte mener også at de faktisk kan ha svekket Gudstroens innflytelse i å med at en «søker-vennlig» gudstjenester ofte må gå på kompromiss med Guds ord av redsel for å støte noen.

Nytt håp

Mange kristne trodde oppriktig at man med å servere kristendom i ny innpakning skulle bringe nytt liv til kirke og menighet. Man levde i den forestilling at tradisjonelle kristne møter var for kjedelige for folk flest, og for å gjøre det hele mer gøy og tidsriktig, introduserte man eksempelvis kristenrock, pop og andre moderne former for musikk i kristen sammenheng, i den tro -at det ville gjøre kristendommen mer attraktiv. Og tilsynelatende virket det også noen år, og kristne band og artister kunne samle tusener til konserter og eventer i kristen regi. På midten av 1980 tallet samlet kristenrock-bandet Petra en stappfull badmintonhall i Kristiansand, men når artister nå besøker byen samles det kanskje 100 og alle er gjerne fans og fra før kristne. Et annet element som må tas med, er hvilket inntrykk mennesker får av den kristendommen som leves ut her til land. De aller fleste av våre lesere er kjent med den langvarige debatten omkring den
kontroversielle bussjåføren og bloggeren Jan Kåre Christensen, som har viet hele sitt liv og «tjeneste» til å rakke ned på ulike Herrens tjenere her i Norge. Ikketroende mennesker som forviller seg inn på Christensens urene nettsted, vil der finne ut at den norske kristenhet er en mafia, kontrollert og styrt av det han kaller «horebukker, psykopater og personer med narsissistiske tilbøyeligheter. Selv om aktuelle blogger er en ubetydelig skikkelse og helt på sidelinjen i forhold til kristen tro, appellerer hans urene nettsted til menneskets onde natur, gjennom å spre en mistenksomhets ånd mot Guds folk og menigheter i Norge. I likhet med mange andre falske lærere ikler denne falske læreren sitt budskap i kristen klesdrakt, og hva slags bilde blir ikke skapt av kristne og Gud, gjennom det som presenteres som en bisarr kristendom på hans urene nettsted?

Oppgjør

Som kristen kirke i et nytt årtusen tror jeg på mange måter at vi er kalt til oppgjør med gamle forestillinger. Selv vi ikke liker det, er faktum det at folk ikke lenger oppsøker menigheter og bedehus på samme måte som før. Under de tidligere tiders vekkelser som har vært i Norge, har vi sett både kjente og mindre kjente Herrens tjenere samle fulle hus på bedehus og frimenigheter, og vi hørte ofte om møter der 50 til 100 kom til tro og ble frelst. Mange var det som møtte Jesus for første gang under eksempelvis Emanuel Minos forkynnelse -men også andre og mer ukjente evangelister så skarer av gråtende mennesker søke Gud i ettermøter. Denne tiden er nå langt på vei over, for nå er det primært mennesker som tilhører menigheten som søker frem til forbønn i ettermøter dersom slike blir holdt. For fakta er rett og slett det, at ikke troende ikke lenger søker menigheter og forsamlinger, slik de gjorde før. Årsakene kan være mange. Kanskje vi sviktet når det gjaldt å inkludere mennesker i våre fellesskap, og kanskje konkurransen fra TV, internett og andre eventer som foregår er blitt for store. Uansett årsak, tror jeg det nå er nødvendig å ta et oppgjør med våre egne forestillinger hvordan tingene skal være. En amerikansk kristen venn av meg sa det engang slik: «Vi må slutte å fiske i våre egne badekar -og gå ut der fisken er,» – og her snakkes det om evangelisering, og det gjerne i kombinasjon med stevner, møter eller andre kampanjer, for å vinne folk for Jesus. Vi er alle som tror, soldater for Jesus, og vårt oppdrag er ennå -å søke å vinne Norge for Kristus, -og selv om media i de siste ukene har søkt å gjøre det kontroversielt å galt å være med i en arme, -så er alle som tror på Kristus likevel med i Herrens arme, for å nå verden med evangeliet.

Videre tror jeg også tiden er inne for et oppgjør med vår egne forestillinger om at det som skal til er å tilpasse både budskap og innpakking til vår egen tid. Dette har nå blitt prøvd i flere tiår, – og tross kristenrock, tross møter med brød og sirkus og tross møtekampanjer med store velstandsforkynnere og helbredelses-evangelister, er tallenes tale tydelig. Andelen av nordmenn som tror på Gud er fallende, og strengt tatt tror jeg det er naivt å tro at ikkekristne i noen større skare vil finne det interessant å oppsøke slike møter som jan Hanvold vil arrangere i Telenor Arena i mai. Fakta er at folk flest er mer en skeptiske til slike show som ofte er en kombinasjon av løfter om helbredelse, velstand og da gjerne i kombinasjon med intens jakt på store kollekter. Når det i tillegg gjerne er gebyr for påmelding, tror jeg flertallet av ikketroende står over og svir av 100 lappen på noe annet. Strengt tatt har jeg mer tro på tilbakevending til Guds ord, til bønnens makt og Ordets forkynnelse der «fisken» er. En tredje ting jeg tror vi må ta et oppgjør med er falske figurer som sprer mistenksomhet og sladder i Guds rike. Selv om slike figurer ofte er ubetydelige og ikke blir tatt alvorlig av kristenheten, er det likevel slik, at deres ord sprer om seg som en koldbrann. I sitt andre brev til Timoteus nevner Paulus to navn: «Til dem hører Hymeneus og Filetus.» Det er ofte slik med falsk lære eller ord som sprer mistenksomhet og forakt, det brer seg som en koldbrann. Nettopp derfor tror jeg det er nødvendig å ta oppgjør med falske lærere, og her er Christensen bare en av mange. Jeg tror Gud i denne tiden vil kalle ut kristne som våger å være annerledes. Kristne som ikke så lett går på kompromiss med Guds ord, men som modig forkynner evangeliet på de steder der fisken er. Det er i hvert fall min bønn.