Foto: Wikipedia (lisens)

«Når vi fra tid til annen har undervist i journalistikk, har vi pleid å fraråde at en overskrift avsluttes med spørsmålstegn. Hvis en skribent selv ikke vet svaret på et spørsmål, skal en heller ikke gå ut fra at leserne gjør det. Når vi i dag gjør et unntak, har det sammenheng med at folkevalgte på Løvebakken og andre politikere uttaler seg på en måte som tyder på at de lider av hallusinasjoner eller andre sinnsforstyrrelser. Tobakk kan det umulig være at de røyker. Vi røykte selv i mange yngre år (Pall Mall uten filter og Gul Mix), men ingen hevdet oss bekjent at vi av den grunn led av sansebedrag,» skriver Ragnar Larsen tidligere redaktør i Haugesunds avis i «Rett på sak». (foto fra Wikipedia)

Når vi ser og hører stortingsrepresentanter med den største letthet uttaler seg om å internegre 100 000 asiatiske flyktninger, det vil si skaffe dem arbeid i Norge, må vi spørre om det er flere på Stortinget enn representanter fra Bergen Høyre som røyker forbudte stoffer. Et par mann derfra har de senere år vedgått å ha røykt hasj mens de var stortingsrepresentanter, men vi frykter problemet er større og at det nå er andre enn Høyre-folk som hasjer seg.
-Norge har i dag over 100 000 registrerte arbeidsledige. Tallet stiger. I tillegg kommer de som ikke er logget som arbeidsløse – ganske enkelt fordi de aldri har vært i lønnet arbeid. Mange vil jobbe, om de får lov. Vi leser nesten dagstøtt i pressen om unge mennesker som søker og søker arbeid, men aldri får positivt svar. De søker både 30 og 40 ganger. Hvis de i det hele tatt får svar, er det negativt. Dette er mennesker som aldri kommer i gang med livet sitt. Tar vi med de uregistrerte uten arbeid, er det godt mulig at mellom 150 000 og 200 000 nordmenn er arbeidsløse. Og når politikere på Løvebakken tar så lett på å skaffe jobb til fremmede som ikke kan norsk og dessuten avbryter arbeidet fem ganger daglig for å vende seg mot Mekka, må vi virkelig spørre om hva slags klode de befinner seg på. De må åpenbart befinne seg i en politisk osteklokke og vi gjør oss tanker om hva de er påvirket av. Bortsett fra Senterpartiet, som alltid har betonet nasjonale verdier og vist større omsorg for folk som hører hjemme i Norge enn de som ikke gjør det, er det slik at de politiske villfarelsene er større jo mindre partiet er. Kvartetten Venstre, SV, KrF og Miljøpartiet kjennetegnes både samlet og hver for seg av tittelen på en amerikansk spillefilm for noen år siden: «Tilværelsens uutholdelige letthet».
Disse partiene tar lett på andre saker også. Hvis flyreiser blir dyrere, folk spiser mindre
kjøtt, men mer kål og grønne bønner, blir kloden reddet fra å gå under i økende hete. Vi har i vårt enfold trodd at Kristelig Folkeparti bekjenner seg til troen på at det er andre som rår med Jordens undergang, men her tok vi altså feil. Dette ligger nå i menneskers makt – bare folk spiser grønnfôr og lar være å fly. Det er noe eiendommelig over folk som tror det bare er å knipse med fingrene, og vips kan et par hundre tusen fjernkulturelle skli inn i norsk arbeidsliv. Eller at politikere som ikke en gang klarer å holde kjøreledningen oppe på Østfoldbanen, nå tror de skal gjøre seg til herre over vær og vind. Hvilket igjen leder til det evige spørsmål: Hvorfor er det minstemål på fisk og skalldyr, men ikke på statsråder og stortingsrepresentanter?

Skrevet av Ragnar Larsen