Hvor er farmors kors nå, Sylvi Listhaug?

Sylvi Listhaug utfordres i dette innlegget av Bjørn Olav Hansen

«Det er tydelig at diskrimineringen fortsetter. Med justisministerens viten og vilje. Frem til nå har Listhaug vært for feig til å svare. Det bør de som lovpriste henne for å være kristenhetens fremste forsvarer i Norge merke seg. Jeg har ventet i det lengste med å kommentere den famøse hendelsen da norsk politi krenket kirkeasylet og med tvang hentet ut afghanske konvertitter fra et kirkebygg på Fitjar,» skriver pastor Bjørn Olav Hansen i dette innlegget opprinnelig publisert i avisen Dagen. Bakgrunnen for pastor Hansens krasse kritikk er det faktum at norsk politi brøt kirkeasylet da de tok seg inn i menighetslokalet til menigheten «Nytt Liv» i Sunnhordland for å hente ut konvertitter som hadde søkt beskyttelse der.

Pastor Bjørn Olav Hansen

I det lengste hadde jeg håpet at landets justisminister kom på banen. Hun var jo lenge mange kristnes store yndling. Sylvi Listhaug, med farmorens kors rundt halsen og høy bekjennelse, skulle redde de kristne verdiene i Norge. Men hun er taus. Vil ikke kommentere saken. Ikke før hun må i Stortingets spørretime. Kanskje ikke da heller. Kanskje har det gradvis begynt å sive inn at hun har forrådt kristenfolket, som hun så hellig bedyret at hun var den fremste talskvinnen for. Men jeg har ikke sett korset rundt halsen i det siste.  Saken er pinlig. Svært pinlig. Den er selvfølgelig forferdelig for den afghanske familien. En kan jo tenke seg hva som raste gjennom hodet til en ammende mor, og en traumatisert småbarnsfamilie, når uniformert politi slår seg gjennom glass og bryter seg inn i en kirke midt i svarte natta for å arrestere en familie som har søkt ly i en kirke.

Det pinlige i saken er at politiet ikke har forstått at det var en kirke de brøt seg inn i. I deres forestillingsverden er en kirke en bygning med et spir og en kirkeklokke. Det viser en skremmende, ja uhyggelig mangel på kunnskap.

Politiet skal visstnok ha satt seg grundig inn i saken på forhånd, blant annet gjennom spaning. Hadde de bind for øynene når de kunne unngå å se skiltet på bygningen?

Fikk de ikke med seg at det hadde vært et kristent møte der kvelden før?

Så de ikke dåpskummen?

Kjenner det lokale politiet virkelig så dårlig stedets egne innbyggere og stedets historie?

Men det er også en annen side ved denne saken. Den er godt beskrevet av teologiprofessor emeritus, Hallvard Hagelia, ved Ansgar Teologiske Høgskole. Hans kommentar i Dagen 27. februar burde Sylvi Listhaug sette seg ned og lese. Ja, i det hele tatt burde landets justisminister lese seg opp på historien til norsk frikirkelighet. Kanskje hun da forstår at hun denne gangen, ikke bare har krenket den afghanske familien, men alle de hun elget seg innpå for å hente støtte ved valget.

Krenkelser

Politiaksjonen på Fitjar stiller seg i rekken av krenkelser og diskriminering av norske frimenigheter gjennom årtier, ja, faktisk gjennom hele vår historie. Hagelia skriver: «Vi har en lang historie i Norge for diskriminering av frikirkelige, både før og etter Dissenterloven (1845-1969). Staten plasserte oss under Justisdepartementet, ikke Kike- og Undervisningsdepartementet, som om vi skulle være potensielt kriminelle! Først med Lov om trudomssamfunn (1969) ble det slutt på yrkesforbudet for frikirkelige.» Men det er tydelig at diskrimineringen fortsetter. Med justisministerens viten og vilje. Frem til nå har Listhaug vært for feig til å svare. Det bør de som lovpriste henne for å være kristenhetens fremste forsvarer i Norge merke seg. Jeg tror de allerede har gjort det.