Hater å skrive slike artikler. Personlig er jeg ikke tilknyttet kirkesamfunn for øyeblikket. Det har vært tøft å være delaktig i forsamlinger fordi du vet ikke om du egentlig har ekte relasjon med dine søsken. Oppleves som å være med i en klubb enn å være iblant familien din fordi det er ikke annerledes enn å komme inn i en organisasjon i samfunnet (verden). Alle har sin rolle og det er noen «på toppen» som avgjør hva som skal skje med medlemmene. Organisasjonsmidlene (penger) går til andre organisasjoner, ikke til kristi kropp lokalt. Det handler om den neste store forkynneren, den neste store opplevelsen og den neste store tjenesten. Veldig likt fellestrekk til en klubb,» skriver signaturen Qximb i et innlegg
Vi lever i et velstående samfunn. Når du selv og andre medlemmer av kristi kropp mangler det mest grunnleggende i livet gjør det noe med deg. Det gjør noe med deg å se andre komme uten et kronestykke. Spesielt i et samfunn hvor mange har overflod mens andre kan ikke kjøpe et par sokker. Hvis forsamlingene kan ha omsorg for hverandre endrer det en del. Klarer vi det?, spør signaturen Qximb i sitt korte innlegg. En som har laget en sang omkring temaet «Kristi kropp» er sangeren Steve Camp i sangen «Foolish Things»
Viktig og trist innlegg. Slik er det i noen menigheter. De som er på toppen skulle bare visst hvor mye de nederst egentlig skjønner.
Hvilken agenda har lederen i en organisasjon? Jeg ønsker ikke at mine økonomiske bidrag til organisasjonen skal bli brukt til unyttige aspekt som lederen finner for godt. Dersom lederen vil være med på tvilsomme aktiviteter, er det viktig at et styre får være med i en konsultasjon.
Jeg har møtt enkelte mennesker i mitt liv som har gitt et troverdig inntrykk av å være kristne. Men jeg tror ikke det eksisterer «menigheter» i bibelsk forstand. Med forbehold om at brevene i Johannes åpenbaring faktisk omtaler ganske tvilsomme forsammlinger som «menigheter».
Jeg har vært innom mange annonserte møter i forskjellige trossamfunn og fått noe innsikt i enkelte menighetsmiljøer men for meg ser det ut som om det meste er sentrert rundt et eksisterende sosialt miljø.
Det jeg har lurt aller mest på er det totale fraværet av evangelisering og misjon. Ikke rart at kristendommen dør ut.
Mitt forhold til kristne menigheter er som det har vært hele livet. Det er noe jeg kan betrakte utenifra. Noen ganger tenker jeg at jeg burde savne å være med i noe slikt. Men siden jeg knapt vet hva det handler om blir det hele litt diffust.
Jeg prøver å identifisere meg med alle de enslige troene som det står om i Bibelen. Eller kanskje som en av de syv tusen som Gud hadde holdt tilbake fra å bøye kne for Baalgudene.
Du har mye rett i det. Mange kristne forsamlinger lever som om de er en lukket sosial klubb for de få utvalgte. Jeg hørte en gang Børre Knudsen talte om dette temaet. Utrolig tydelig og han tegnet et bilde av den tidlige menighet som en levende forsamling som viste å sette høyt de som er så dyrbare i Guds øyne at han sendte sin enbårne Sønn for å dø på et kors. Den kristne kirkes skatter var opprinnelig de mennesker som fant fred og frelse i Jesu Kristi omsorg og som ble endel av det koinonia som var varmt, vinnende men alltid under press fra omstendighetene som var fiendtlig instilt til den kristne kirke
Dette som Lonely Camper skriver skulle vært på forsiden til Dagen og VL. Bra skrevet. Og også det Qximb skriver øverst.
Det er så mange tusen mennesker som møter opp i menigheter i morgen -som vanlig, og tenker at «dette er slik det skal være». «Vi har det flott» tenker de. Mens jeg sitter der og lurer på hva er det dere egentlig holder på med? Jeg vil bare hjem. (selv om jeg sitter ved siden av både venner og familie). Jeg tror det er mange Lonely-Camper’s rundt omkring.
I trengselsårene blir det fullt opp i stuer og gamle bedehus, da blir det virkelig BE-hus. Eller kanskje bare i kjellere og ute i skogen i skjul. (er glad jeg slipper det) DA leses Bibelen. Og kanskje gamle ting i Søkelys..