Netanyahu må svelge den bitre pille

Forholdet mellom statsminister Benyamin Netanyahu og USAs Barack Hussein Obama har aldri vært spesielt varmt eller hjertelig. De to statsledere hvor den ene leder en tynn landstripe i en fiendtlig nabolag har fra dag en av Obama’s regjeringstid hatt lave forventninger til den sittende amerikanske presidenten, og Obama som i tiden før det hvite hus lot seg imponere av den svært Israel-fiendtlige pastor Jeremiah Alvesta Wright, Jr forkynnelse har ansett Benjamin Netanyahu som en «plagsom masekopp» som elsker å produsere skremmebilder. Mellom de to lederne har «kjemien» på ingen måte stemt og den israelske lederen har har overfor betrodde medarbeidere omtalt den amerikanske presidenten som «lunefull og falsk og en mann man ikke kan stole på. Dog mener mange israelere at Netanyahu er på samme måte selv. (Bildet viser hvordan en ydmyket Netanyahu lydig følger sin Mester)

USA og Israel har lenge vært på kollisjonskurs både i spørsmålet om en fredsavtale med palestinerne, truslen fra ett kjernefysisk Iran og USAs dolkestøt mot Egypts tidligere president Hosni Mubarak. Selv om ingen i Jerusalem har sagt noe offentlig, skal vistnok den israelske statsministeren ha uttrykt skadefro glede da de egyptiske militære valgte å trosse Obama da de avsatte Mohammed Mursi i militærkuppet den 3 juli i år. Hussein Obama’s ettermæle rent utenrikspolitisk vil kunne beskrives ved hjelp av fire eller fem ord: «Fiasko, løftebrudd, appeasement, svik og forræderi,» -og denne oppfatningen deles av mange i Midt-Østen.

Sviket mot den syriske opprørsbevegelsen

Nærmest samtidig med at den amerikanske presidenten gav det endelige dolkestøtet i ryggen på sin provestlige allierte, president Hosni Mubarak begynte den amerikanske administrasjonen å anmode om «regimeforandring» også i Syria. I en rekke uttalelser fra den amerikanske administrasjonen het det at «Bahar Assad regime hadde mistet sin legitimitet,» og både Obama og fru Clinton gjentok kravet om regimeforandring. Syrias president måtte få av. Den syriske opposisjonen som drømte om demokrati og forandringer tok det amerikanske budskapet som en direkte støtte til motstandskampen mot Assads regime, og sett i lys av at USA hadde brukt samme retorikk i Libya, – mot Muammar Gaddafi som endte i en blodpøl, – forventet demokratiforkjemperne mer enn verbal støtte fra den amerikanske presidenten. Etterhvert som president Assad gjorde det soleklart for verden at han aktet å kjempe, – utviklet opprøret seg til å bli en omfattende borgerkrig hvor president Assad, ved hjelp av sine trofaste allierte i Moskva, Teheran og Hizbollah, – lykkes med å motstå en opprørsbevegelse som bestod av alt fra «moderate demokratiforkjempere» til profesjonelle jiihadister og Al Qaida krigere som vil gjøre Syria om til et islamistisk helvete for både moderate muslimer og den kristne minoriteten i landet. Opprørsbevegelsen måtte igjen og igjen under den fortsatt pågående borgerkrigen innse at alt Obama hadde å avse var «hot air» eller tomme ord. Imidlertid hadde Obama under sin tomme retorikk kommet i skade for å trekke en såkalt «rød linje» hvor det het at bruk av kjemiske våpen ville få en alvorlig konsekvens for regimet. En hel verden fikk lettere sjokk da nyhetene om at mer enn 1500 var blitt drept i et kjemisk angrep onsdag 21 august 2013 og enkelte Europeeiske ledere krevde handling. I ukene etterpå snakket Hussein Obama seg dypere og dypere inn i ett hjørne slik at nærmest «alle» trodde at en militæraksjon var uungååelig.

Den  25/8 skrev Søkelys  følgende: Selv om Hussein Obama igjen tilsynelatende rasler med sablene og sender nok et krigsskip til området og drøfter mulige militære reaksjoner med sine allierte tror vi veien frem til et eventuelt angrep er svært land. En direkte militær intervensjon i konflikten sitter svært langt inne, og dersom det skulle bli aktuelt vil det bli en motvillig president som beordrer et slikt angrep.» Den amerikanske uviljen mot å gripe inn i konflikten rent militært var så avgjort ikke til stede på tross av at partene hadde krysset en åpenbar «rød linje» satt av den amerikanske presidenten.

Feil signal til de andre allierte i regionen

Det amerikanske sviket mot opprørsbevegelsen i Syria og den åpenbare ettergivelsespolitikken overfor alliansen Syria/Iran/Hizbollah og Russland sender et tydelig signal ut til hele Midt-Østen om at amerikanerne ikke føler den samme dype forpliktelse overfor sine allierte som det Moskva gjør. Den store forskjellen mellom Putins utenrikspolitikk og hva Hussein Obama har brakt til torgs demonstrereres med all tydelighet av følgende fakta:

1. Da Hosni Mubarak kom under press på grunn av voksende opposisjon mot hans styre var Hussein Obama kjapt ut med å kreve regimeskifte og tok ikke fem cent for å dolke en tidligere alliert i ryggen og siden se han bak lås og slå i egyptisk fengsel.

2. I motsetning til George Walker Bush som var en stødig men ikke ukritisk støttespiller av Israel har Hussein Obama ikke gjort annet enn å ydmyke sin tradisjonellt beste allierte i Midt-Østen. «Obama har helt siden sin første dag i presidentstolen gjort alt for å forhindre at Israel skulle gå solo mot Iran og de virkemidler han har brukt har vært løfter/løgn og bevist manipulering,» sa en israelsk tjenestemann nylig.

3. Heller ikke det mektige saudi-arabiske kongedømmet har hatt grunn til å juble over den amerikanske «appeasementpolitikken» i Midt-Østen. Som kjent har Saudi-Arabia og de andre oljerike gulf-statene støttet de syriske opprørere og når Obama tidlig i september bøyde unna militærangrep på Syria var Saudi-Arabias kong Abdullah mildt sagt rasende samtidig som Riyadh entydig forstod at den amerikanske presidenten svært lettvint drøsser om seg med garantier og tomme trusler som han ikke akter å følge opp likevel

USAs innsflytelse i Midt-Østen på hell

Den amerikanske presidentens mange utenrikspolitiske svik overfor sine nære allierte i Midt-Østen har åpenbart krevd sitt. Forholdet til Jerusalem har knapt noen gang tidligere vært mer kjølig enn akkurat nå, og heller ikke i Riyadh står Obama’s policy høyt i kurs. Etter at amerikanerne helt nylig kuttet noe av støtten til de egyptiske militære har tonen mellom Kairo og Washington blitt temmelig anstrengt og i dag kan det israelske debka melde at Egypt og Russland er i ferd med å knytte tettere militære bånd. Debka kan i dag fortelle sine lesere at Russland skal ha bekreftet leveranser av både luftvernssystemer, bakke til bakkeraketter og samtidig hevder Debka videre at man vurderer å opprette en russisk marinebase i Alexandria. Egyptiske tjenestemenn avviste tirsdag påstandene om en russisk marinebase, men dersom debka har rett har har Hussein Obama’s Midt-Østen politikk skrudd klokka 42 år tilbake da president Anwar Sadat kastet ut tusenvis av militære rådgivere fra det daværende Sovjet til fordel for amerikanske interesser. «Når vi vurderer utviklingen i Midt-Østen under og etter «den arabiske våren» er det ikke tvil om at Moskva i motsetning til Washington har fremstått som en langt mer stabil, lojal og troverdig alliansepartner. Gang på gang har russerne satt foten ned mot vestlige initiativ for å knuse Assad regimet og Russland har, tross massiv vestlig fordømmelse ufortrødent vært en stabil våpenleverandør til president Assads styrker. Les saken fra Debka her

Har temmet Netanyahu over Iran

På tross av Netanyahu’s fresing og surmuling over å ikke bli hørt av den amerikanske presidenten er det få som tror at Netanyahu har ryggrad til noe annet enn å være en lydig «puppet» for den amerikanske administrasjonen. Selv om Netanyahu nærmest til det kjedsommelige gjentar at Israel fortsatt vurderer å gjennomføre et angrep for å ta ut Irans kjernefysiske kapasitet er det svært få som tror at Netanyahu besitter det samme motet som fikk Ehud Olmert til å trosse president Bush «nei» til å angripe en syrisk kjernefysisk installasjon i 2007. Uten klarsignal fra Washington gjennomførte Olmert ett angrep mot en reaktor i al-kibar som kjapt ødela alle syriske ambisjoner om eventuelle atomvåpen, men etter at han ble statsminister i 2009 har han på ingen måte levd opp til forventningene. Snarere har Benjamin Netanyahu (kalt Bibi) i manges øyne svekket Israel og lurt en nasjon med store som aldri blir fulgt opp: «Bibi is making himself appear to be a fool. Conning THE CHILDREN OF ISRAEL .Raising false hopes is no hope. He is proving himself to be no better than Sharon who put ISRAELi in harms way by giving up Gaza. HOW MUCH MORE FOLLY Bibi? How much more folly will come from your mouth? How much more meaningless words? Bibi needs to know what repentance is!»