«For noen år siden dukket det opp et spørsmål vedrørende Midtøsten-konflikten.
Det var som følger (etter husken): «Når FN og verdenssamfunnet påstår at Israel har tatt palestinernes områder ulovlig, hvordan kan da en Allmektig og Sannferdig Gud (ifølge Bibelen) hevde at det er jødene som er de rettmessige eiere av de samme landområdene?Dette viser jo at Bibelen er USANN – for ellers har jo Gud gjort «jødenes rett» til landet mer åpenbar og overbevisende. Nedenfor har jeg skrevet en kortversjon av ‘palestina-problematikken’ som viser, takk og lov, at Gud fortsatt er en Sannferdig Gud,» skriver R. A.A i et utfyllende innlegg til en tidligere kommentar lagt inn på Søkelys.
(Artikkelen er en noe lengre versjon av en tidligere kommentar her inne).
– – –
To påstander går ofte igjen, når det gjelder ‘Palestina-konflikten’:
1) Det finnes i dag et palestinsk folk/ folkeslag.
2) Israel har okkupert Palestina/ palestinske områder.
Dette er et stort tema, men jeg vil forsøke å gi «en kortversjon», som samtidig
er informativ – nok til å kunne imøtekomme motargumenter, og å avsløre
usannheter, (som liketil forkynnes av FN.)
Jeg vil vise «en rød tråd» av politiske beslutninger som beviser/forklarer Israels
rett til «de palestinske områdene».
(Stikkord: Palestina-mandatet, Balfour-erklæringen, okkupasjon, San Remo-
traktaten, FNs resolusjoner, FNs delingsplan, folkerett …)
Først litt historikk, som også er viktig for å belyse temaet.
Punkt 1:
Det har aldri eksistert et land med navn ‘Palestina’ – noe som også ble bekreftet
av bl.a. Zuheir Muhsin, tidligere sjef for PLOs militære Operasjonsavdeling, og
medlem av PLOs Eksekutivråd.
Han sa følgende til den hollandske avisen Trouw, den 3. mars 1977:
«Eksistensen av en separat palestinsk identitet tjener bare taktiske hensikter.
Dannelsen av en palestinsk stat er et nytt redskap i den fortsatte kampen mot
sionismen, og for arabisk enhet … Det fins faktisk ikke noe palestinsk folk …
Det er bare av politiske grunner vi snakker om en palestinsk identitet.» (sitat slutt)
Fra gammelt av var palestinerne (filisterne) et sydeuropeisk kystfolk, (grekere)
som ble drevet ut fra Kreta og andre øyer i Egeerhavet ca.1200 f.Kr. De prøvde
å slå seg ned flere steder, bl.a. i Egypt, men ble slått tilbake. Til slutt slo de seg
ned på kyststripen Gaza. Filister betyr faktisk: «ulovlig inntrenger/ invaderer».
Kan også bety «selvgod og intolerant».
Det var den romerske keiseren Hadrian som la det romersk/latinske navnet
Philistine på Judea (Jødeland) – da han ville utslette alt jødisk etter at han
hadde drevet jødene i landflyktighet i årene 132-135 e.Kr. Palestinerne
(philistines) var på romernes tid et utdødd folkeslag, som tidligere hadde vært
jødenes fiendtlige naboer, som kong David beseiret ca. 950-1000 år f.Kr.
(Kong David grunnla Jerusalem, ca. år 1004 f.Kr. – og før den tid var byen
Hebron hovedstaden i Davids kongedømme Judea.)
Jødene har hatt tilknytning til Judea og Jerusalem i ca. 3800 år.
Stedsnavn, arkeologi, kultur og egenart bekrefter det. Lærde imamer/
muslimer (f.eks. Sheikh ahmad al-Adwan) – innrømmet at dette er jødenes
landområder. Få vet at Koranen liketil støtter jødenes rett til områdene.
Se Koranens sura: 5:21, 7:138, 26:59-60, 17:104
Det kunstige palestina-navnet døde gradvis ut, da det vestlige Romerriket forsvant
på slutten av 400-tallet. Araberne kom til områdene ca. 650 e.Kr. – men de fleste
forsvant igjen – og jødelandet ble liggende nærmest brakk helt opp til vår tid,
(slutten av 1800-tallet).
Forfatter Mark Twain, reiste rundt i områdene i 1867, og bekreftet at landet var
øde, med malaria-sumper … nesten ikke et menneske å se.
Da jødene startet opparbeidelse av landet (fra slutten av 1800-tallet) fikk de god
arbeidshjelp fra arabere, fordi jødene betalte dem godt. Araberne strømmet til
det gamle jødelandet fra omkringliggende områder – (områder som i dag heter
Jordan, Syria og Libanon) – I tillegg kom de fra Saudi-Arabia og Egypt.
På den tid levde jødene og araberne mange år i fredelig sameksistens.
Navnet ‘Palestina’ ble på nytt tatt inn i dagligtalen, i forbindelse med mandat-
området britene fikk av Folkeforbundet etter 1. verdenskrig (1VK).
Før ca. 1967 ble uttrykket ‘Palestina/palestinere’ utelukkende brukt om jøder:
Den jødiske, engelskspråklige avisen «The Jerusalem Post» het tidligere
«The Palestine Post». Jødene hadde «Det Palestinske Symfoniorkester».
Under 2. verdenskrig besto «Den Palestinske Brigade» av jødiske frivillige
innenfor den britiske armé, osv. …
Det var faktisk et skjellsord for mange arabere å bli kalt palestinere på den tiden,
da det var en allmenn forståelse av at det var jødene som hadde tilhørighet til
palestina-navnet. Men etter 6-dagerskrigen (1967) – da Israel gjenvant noen av
sine gamle historiske områder, begynte araberne å desinformere verden med
at det eksisterte et palestinsk folk som hadde mistet sitt hjemland, Palestina.
Araberne begynte da for fullt å bruke palestina-begrepet i kampen mot
sionismen. Talsmenn for PLO erklærte da også at man trengte en ny strategi
i kampen for Israels utslettelse.
På den tid kom også ‘palestineren’ Arafat (mangeårig leder for det palestinske
folk) for å kjempe for ‘Palestina’. Han var egypter, født i Kairo i 1929. Hans
virkelige navn var Abd al-Rahman Abd al-Rauf Arafat al-Qudwa al-Husseini.
(Kjent av mange som verdens største terrorist på 60- 70- 80-tallet).
Da Arafat skrev seg inn ved universitet i Kairo i 1951, bestemte han seg for
å skjule sin identitet. Han tok derfor navnet Yasser til minne om Yasser al-Birah,
en leder i stormuftiens terrorvelde på 1930-tallet.
Arafats onkel var stormufti, Haj Amin al-Husseini, nazikollaboratør under
2. verdenskrig, og venn av Adolf Hitler. Det at Arafat påstod at han hadde en
følelsesmessig tilknytning til Jerusalem, fordi han var født der, har aldri vært sant.
Punkt 2 – Israels «okkupasjon»:
Britene administrerte jødelandet fra 1917, etter at de beseiret tyrkerne. Seier-
herrene etter 1VK (bl.a. England og Frankrike) fikk i oppdrag av Folkeforbundet
å fordele områdene som det tyrkisk-ottomanske riket hadde administrert i 400 år,
og overføre disse til folket som hadde levd under det tyrkiske herredømme.
Under fredskonferansen i Paris i 1919, fikk araberne og jødene legge fram sine
krav. Palestina-mandatets hovedhensikt var, i kraft av Balfour-deklarasjonen,
å opprette et jødisk hjemland i hele mandatområdet «Palestina» – på begge sider
av Jordandalen, inkludert dagens Jordan. Arthur Balfour, den britiske utenriks-
ministeren, utstedte den berømte deklarasjonen den 2. nov. 1917.
Balfour-erklæringen satte i gang en folkerettsprosess som ledet fram til de
viktige vedtakene i San Remo.
Dagene 19. til 26. april 1920 møttes England, Frankrike, Italia og Japan og USA i
byen San Remo for å avgjøre fordelingen av landområder. Fredskonferansen
opprettet 3 mandatområder som skulle overføres de lokale befolkningene som
fremtidige selvstendige stater. De nye statene som ble opprettet var; Libanon,
Irak, Syria og Jordan. Disse hadde ikke tidligere eksistert som selvstendige stater.
Og merk: deres grenser har aldri i ettertid blitt diskutert.
For å sitere Folkerettseksperten Jacques Gauthier:
«For araberne er San Rema så viktig at de burde feire den hver dag. Men det
gjør de ikke, for da måtte de samtidig innrømme at jødene fikk rettigheter på
linje med dem selv.» (sitat slutt)
På San Remo-konferansen i april 1920, fikk Storbritannia mandatet over Palestina.
Hele Balfour-erklæringen ble implementert i mandat-teksten. Palestina-mandatet
sier uttrykkelig, at mandat-myndigheten (jf. art. 6 og 11) skulle forplikte seg til
å tilrettelegge for jødisk bosetting i hele mandatets område.
Folkerettsekspert Jaque Gauthier (jf. en doktoravhandling om temaet) sier at
mandat-traktaten etablerte det jødiske folkets territoriale rett til mandat-området
Palestina etter internasjonal lov. Retten gjelder dagens Israel, (2020) med dagens
omdiskuterte områder. Det vil si hele Judea og Samaria (Vestbredden), Gaza og
Jerusalem.
Jusprofessor, Eugene Kontorovich, (ledende innen internasjonal rett og folkerett,
og jusprofessor Alan Dershowitz) – er av samme oppfatning.
Det er verdt å merke seg at mandat-traktaten fra San Remo (1920), ble
enstemmig ratifisert av Folkeforbundet, den 24. juli 1922.
Nedfelt i Folkeforbundets artikkel 22 – og videreført i FN-pakten, art. 80 i 1945).
Da mandatet ble opprettet i 1920, gjaldt det også området som i dag er Jordan.
Men England sviktet som mandat-bestyrer, og drev et dobbeltspill, pga. press fra
araberne – (i tillegg til å sikre sine olje-leveranser fra araberne).
I strid med San Remo-traktaten i 1920, satte britene ‘Østbredden’ (Transjordan)
midlertidig «på vent» – og som bidro senere til at England opprettet egenrådig
staten Jordan. Dermed ble 77 % av mandatområdet gitt til araberne – som
opprinnelig var tildelt jødene. Israel frasa seg retten til disse områdene senere,
i forbindelse med en fredsavtale med Jordan i 1994.
San Remo-konferansen, som en del av Paris-konferansen etter 1VK – fikk enorm
betydning for det statsrettslige grunnlaget for Midtøsten. Imidlertid har sterke
krefter tilslørt eller benektet at vedtakene var bindende folkerettslige vedtak.
Ved god hjelp av FN, blir den folke-rettslige betydningen av San Remo forsøkt
tiet i hjel. Dette skyldes bl.a. at diktaturer har dominert en rekke FN-organer.
Disse har diskriminert og fordømt Israel, og stemt dem ned ved avstemninger i
FN. Dette er kommet fram gjennom UN Swatch sine data og analyser.
FN har mange forskjellige resolusjoner mot Israel, men ingen av disse kan sette
folkeretten/ San Remo-vedtaket ut av spill. FNs resolusjoner og vedtak er kun
rådgivende (og ikke gjeldende folkerett). Hadde det ikke vært slik, hadde Israel
vært jaget på havet forlengst av FN og verdenssamfunnet. Men San Remo-
erklæringen står fast, og er fortsatt et bindende folkerettslig vedtak på Israels
rett til landet – inkl. Judea og Samaria (Vestbredden) Gaza og Jerusalem.
Artikkel 80 i FN-charteret (fra juni 1945) fjerner (også) all tvil om dette.
Og påstanden om at det var FN som dannet staten Israel ved delings-planen i
1947, er en myte. Delingsplanen var klart i strid med det bindende folkerettslige
vedtaket i San Remo, i april 1920 – (godkjent av Folkeforbundet i 1922), og som
FN senere var forpliktet på gjennom artikkel 80 i FN-pakten.
Men i så fall – om FNs foreslåtte delingsplan hadde vært gyldig – da ville likevel
artikkel 80 i FN-pakten (charteret) ha tredd i kraft, da pakten forutsatte aksept
fra begge parter/ folkegrupper. For araberne sa den gang kontant ‘nei’ til
delingsplanen, og gikk til krig. Dermed døde planen (uansett).
Når det gjelder påstanden om ‘Israels okkupasjon’ – så støttes dette ikke av
Haag-konvensjonen av 1907, eller Genève-konvensjonene av 1949. Et rettslig
vilkår for å kunne kalle det en ulovlig okkupasjon, er at områdene må tilhøre
en annen suveren stat. Det er ikke tilfelle her.
Og for de som påstår at «Israel har tatt Palestina fra palestinerne»:
Gi oss historiske bevis; styresett, kultur, egenart, språk, arkeologi, stedsnavn …
Hvem var deres historiske konger eller presidenter?
Noe må da et land og folk ha etterlatt seg, som kan vise til ‘Palestina’.
Til slutt:
Svalbard-traktaten fra 9. feb. 1920, som er utformet etter samme folkeretts-
prosess som San Remo-traktaten (og likeså de nyopprettede statene i 1920:
Libanon, Irak, Syria og Jordan) – alle disse vedtakene er gyldige.
Hvorfor ikke da jødenes rettigheter?
Det kan se ut som at FN og verdens-samfunnet vil gjøre «rett til urett» når det
gjelder jødene – også Norge og UD har her vært betydelige pådrivere. Skulle
de lykkes med denne uretten, da bør Norge merke seg Russlands økende
interesse for våre Nord-områder. I den forbindelse skal vi ikke utelukke at
Russland vil innklage Norge, for å ha ervervet seg Svalbard etter nettopp de
samme såkalte «ugyldige vedtak» som Israel hadde fått
Skrevet av R.AA
Da sa Josva til israelittene: «Hvor lenge vil dere dryge før dere går og inntar det landet som Herren, deres fedres Gud, har gitt dere?
https://www.israel365news.com/378009/return-of-the-jews/
Gi akt på det du taler og gjør mot Israel, Du vil ikke ha Israels Gud som fiende.
1 Mos 12,3
Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og forbanne den som forbanner deg. I deg skal alle slekter på jorden velsignes.»
❤️❤️🇮🇱🇮🇱