Lider Putin av Asperges syndrom. Hva vil det si? At han har en opphøyd utilnærmelighet og er en mer eller mindre eneveldig fyrste som går sin egen vei uten å ta noen korreksjon utenfra

Jeg kan ikke være annet enn pessimist når det gjelder den nye kalde krig mellom Putins Russland og Vesten, i tillegg til utfordringen fra IS og den israelsk-palestinske konflikt. Selv om jeg i nesten hele mitt virke som utenriksjournalist og forfatter har vært optimist, er jeg det ikke lenger. Jeg kan ikke være annet enn pessimist når det gjelder den nye kalde krig mellom Putins Russland og Vesten, i tillegg til ufordringen fra IS og den israelsk-palestinske konflikt. Ikke noe sted ser jeg lenger noen lysning, skriver Jan Otto Johansen i et innlegg postet på verdidebatt.no

Under den siste del av den forrige kalde krig var det tross alt en gjensidig forståelse av at vi måtte unngå en storkrig,i hvert fall en konflikt som kunne føre til et kjernefysisk Ragnarok. Vi fryktet vi ikke lenger at det skulle bryte ut krig i Europa etter at Berlin-muren kom opp og øst-vest-konflikten ble forflyttet til den tredje verden og vi fikk det vi kalte «krig ved stedfortreder» (War by proxy). Når ser jeg ikke lenger den frykt for atomkrig som blant annet fikk «Bestemødrene på Stortingsplass» og Fredskontoret til å demonstrere. Glemt er det at Ronald Reagan anså kjernevåpen ikke bare som farlige, men militært ubrukelige og at vi allerede på toppmøtet i Rekjavik kunne ha fått en omfattende atomnedrustnng dersom ikke Gorbatsjov hadde vært så redd for Stjernekrigsprogrammet(SDI), som forøvrig aldri ble realisert. Riktignok fikk vi senere en rekke viktige avtaler som reduserte antallet kjernevåpen betraktelig, men nå er det lenge siden atomnedrustning ble prioritert.

Det har fått den tidligere øverstkommanderende for Strategig Air Command, som har nøkkelen til et kjernefysisk gjengjeldelsesangrep, general Lee Butler, til å gå ut i internasjonale medier med at vi nå må si nei til nye og flere atomvåpen. Han oppfordrer Norge til å slutte seg til en internasjonal aksjon for forbud mot kjernevåpen. Det sier den norske regjering nei til, angivelig for ikke å skape komplikasjoner for NATO. General Butler er ikke noen langhåret «peacenik», men en førstehånds kilde og ekspert. Det han har gjort er egentlig viktigere enn Snowdons lekkasjer. Det andre er at det ikke lenger er noen meningsfylt dialog mellom Moskva og de vestlige hovedsteder. Vesten forstår åpenbart mindre av Vladimir Putins tankegang enn av de gamle sovjetledere, dengang vi tross alt hadde en relativt effektiv «Humint» (Human Intelligence). De vestlige politikere og kommentatorer er helt i villrede om hvem Putin egentlig er og hva han vil. Noen sammenligner han med Hitler, andre med de russiske tsarer som gjorde alt for å utbre det russiske keiserriket og ikke tok på naboer eller indre opposisjon med silkehansker. Min gamle venn og kollega, den danske jøde Samuel Rachlin, som vokste opp i Sibir sammen med sine foreldre, forfekter tsar-teorien.

Det er en teori jeg stort sett deler, men fortsatt er det mange spørsmål om hvem Putin er og hva han egentlig vil. En teori som skal stamme fra CIA, er at Putin lider av Asperges
syndrom. Hva vil det si? At han har en opphøyd utilnærmelighet og er en mer eller midre eneveldig fyrste som går sin egen vei uten å ta noen korreksjon utenfra. Hvis dette er riktig er det beste vi kan håpe på i Ukraina en fastfrosset konflikt der Putin ikke gir opp Krim og bevarer så mye innflytelse i Øst-Ukraina at han kan hindre at Kiev nærmer seg VestenHva skal Vesten gjøre? Natos militære øverstkommanderende, general Philp Breedlove, vil i likhet med rublikanske hauker i USA gi Ukraina våpen og militær opplæring. Det vil trappe opp konflikten og ganske sikkert få Putin til påny å sende avanserte våpen til Øst-Ukraina. En slik utvikling vil ikke moderere separatistene i øst og heller ikke få misfornøyde ukrainere til å ta ordre fra forsvarsdepartmentet i Kiev. Ukraina-konflikten kan komme helt ut av kontroll.

På mange måter øyner jeg en situasjon som kan minne om utbruddet av den første verdenskrig, som egentlig ingen ønsket i utgangspunktet og der ansvaret ifølge enkelte historikere slett ikke kan legges på Østerrike-Ungarn og Tyskland alene. Og som kom jo den andre verdenskrig som Europa heller ikke var forberedt på. Det har gitt meg en tankvekkende opplevelse å lese en bok som Frankurter Allgemeines Volker Weidermann utga ifjor, «Ostende 1936. Sommer der Freundschaft». Den går egentlig tilbake til tiden like etter den første verdenskrig da forfattere som Joseph Roth, Stefan Zweig, Egon Erwin Kisch og andre første markerte seg. Hovedhandlingen er lagt til Ostende i tiden før Hitler-Tysklands gjennombrudd og den annen verdenskrig.

I 1936 sluttet også Arthur Koestler og andre profilerte forfattere seg til. De ante katastrofen som kom, ja, Joseph Roth hadde allerede i 1923 utgitt boken «Ederkoppnettet» som tegner et skremmende bide av hvem som skulle bli nasjonalsosialismens villige håndlangere. Selv om denne bok ikke er så kjent som suksessen «Radetzkymarsjen» så var den et uhyggelig forvarsel om det som skulle komme. Jødene skulle tas og de ble tatt, i tillegg til andre «undermennesker» som sigøynere, homofile, polakker og russere. Det skremmende idag er at det er klare antisemittiske tendenser i hele Europa, i øst som i vest. Russiske jøder advarer mot antisemittisme i Ukraina og Simon Wiesentahl-senteret utpeker en av de høyreradikales ledere til en farlig antisemitt, mens Kiev med rette påpeker at det også er antisemittisme lenger øst, at det blir som «en ulv som roper ulv». Intet sted er helt sikkert lenger for jøder.

Innlegget og debatten kan følges fra verdidebatt.no

Jan Otto Johansen. Forfatter og redaktør. Tidligere NRK-korrespondent flere steder, inkludert Russland og utenriksredaktør i NRK. Tidligere sjefredaktør i Dagbladet. Han skriver jevnlig på verdidebatt.no og hans leseverdige analyser kan følges her