I Polen er en norsk kvinne blitt folkehelt etter at hun flyktet med sitt barn fra det norske barnevernet og søkte asyl der. I fjor demonstrerte rundt 75 000 mennesker i over 20 byer verden rundt mot at barnevernet hadde tatt fire barn fra en norsk-rumensk familie. I Tsjekkia førte barneoverdragelsen fra en tsjekkisk mor bosatt i Norge til rasende kritikk av Norge både fra landets president og mange politikere, i tillegg til flere demonstrasjoner utenfor den norske ambassaden.

Det norske barnevernet og det norske utenriksdepartementet klager på misvisende argumenter og manglende forståelse for det norske systemet, og har de siste årene satt i gang brannslukkingsforsøk for å forhindre ytterligere ødeleggelse av Norges omdømme i utlandet. Blant annet la den norske ambassaden i Bukarest ut en artikkel på engelsk, som sannsynligvis også er benyttet av andre ambassader.

I Utenriksdepartementets forklaring står det svart på hvitt at barneoverdragelser bare skjer «when the child is subject to serious neglect, maltreatment or abuse» (når barnet er utsatt for alvorlig forsømmelse, mishandling eller misbruk) og det legges til at det kun skjer som absolutt siste utvei.

Tsjekkiske journalister jeg har snakket med sier at det er dette svaret de også får fra ledelsen for Barnedirektorat som har ansvaret for det norske barnevernet, og fra Barnedepartementet. Denne bortforklaringen av fakta er en blank løgn åpenbart fremført mot bedre vitende. Barnevernets egne statistikker viser at de fleste barna blir fratatt foreldrene fordi man mener at foreldrene mangler «omsorgsevne», som selvsagt er noe helt annet enn «omsorgssvikt», og som kan rettes opp med støttetiltak.

En fersk sak gjengitt av NRK 27.oktober beviser at norske myndigheter lyver om barnevernet. To barn ble tatt fra deres foreldre. Etter 2 1/2 år kom saken opp for fylkesnemnden som behandler barnevernssaker, til tross for at loven sier at det ikke skal gå mer enn 3 måneder. Den nå 14 år gamle datteren fikk komme hjem til sine foreldre, men den nå 4 år gamle sønnen måtte bli hos sine fosterforeldre. Barnevernet argumenterte blant annet med at det var gått så lang tid at han var blitt vant med sine nye omgivelser, og fikk medhold.

Det dreide seg ifølge NRK ikke om rus eller vold, men om manglende oppmerksomhet og kunnskaper om barnepass, stell og stimulering. Med andre ord: begrunnelsen for barneoverdragelsen var verken » serious neglect, maltreatment or abuse». Barnevernet aksepterte tilbakelevering av datteren, men ikke av sønnen. Ifølge NRK pekte Fylkesnemnda å at moren krever særlig oppfølging, og at det derfor vil være faren som må bære hovedtyngden av omsorgen. Den sakkyndige mente at han har omsorgsevne, men ikke «omsorgskapasitet». Å ta vare på to barn ble for mye for en far.

Men ifølge Barnevernets toppledelse og det norske utenriksdepartementet er det altså sånn at man bare tar barn fra foreldrene når det foreligger grov omsorgssvikt, vold eller seksuelt misbruk. Som vi ser: Blank løgn. Noen modige stortingsrepresentanter bør konfrontere de ansvarlige norske myndighetene for måten de forsøker å lyve seg vekk fra realitetene på. Den norske anseelsen i utlandet kan ikke rettes opp ved hjelp av løgner som etter hvert blir oppdaget og svekker anseelsen til Norge ytterligere. Den kan kun rettes opp dersom man først klarer å «rette opp» barnevernet, slik at det begynner å fungere slik myndighetene i dag, løgnaktig, påstår at det fungerer.

Skrevet av tidligere stortingsrepresentant Jan Simonsen