Kenneth Copeland tror at han er en Gud med samme retorisk skaperkraft
Kenneth Copeland og andre trosforkynnere er beryktet for sin velstandsforkynnelse og grove forvrengninger av Guds ord. Et annet lærepunkt som er sentralt og holdes høyt av mange trosforkynnere er læren om at de troende er Guder og dermed likestilt med den allmektige Jahve. Tanken er at Adam som var Gud gav fra seg sin guddommelighet i syndefallet. Denne lære ble også forkynt i skandinaviske trosmenigheter på 1980 og 1990 tallet. Blant annet var daværende Livets Ord leder Ulf Ekman hektet på læren og inviterte flere ganger den kjente trosprofeten Jane Whaley fra «Word of Faith Fellowship i Spindale» som praktiserte denne lære. En annen kjærkommen gjest var «apostel» Bobbie J. Merck som frimodig proklamerte at vi alle er Guder.
I en video som er tatt opp fra et møte med pastor John MacArthur går den kjente pastoren og bibellæreren i rette med Kenneth Copeland og andre i trosbevegelsen som har proklamert at mennesket er Guder.
https://www.youtube.com/watch?v=vqmocAaM070
Før i tiden var slike predikanter bare kuriositeter for meg. Det har jo til alle tider eksistert ubibelske trosrettninge av alle mulige slag. Men så begynte jeg å forstå at potensialet for ubibelsk tenkning oppstod i samme øyeblikk som man akseptert at noe av det som stod i Bibelen kunne overprøves. Både ved å si at noe ikke passet for vår tid eller ved at man kunne bygge videre på det som stod i Bibelen med egne meninger. I dag vet jeg at det knapt finnes noen som tar hele Bibelen alvorlig. Og motivasjonen for dette kan lett kobles til en av de tre hovedsyndene. Men folk kan likevel har en blind tro på sine meninger uansett hvor spekulative de er eller hvor mye de avviker fra Bibelen.
Med dette utgangspunktet ble det ganske interessant å spørre meg om hva slags tro jeg selv hadde. For det kan være med dette som å gå på tur langt til skogs uten kart og kompass. Da kan man kun orientere seg etter det man ser i de nærmeste omgivelsene uten å vite hvor man egentlig er. Hele tiden beveger man seg inn i nye områder og omgivelsene forandrer deg hele tiden. Slik kan det være med tro uten faste referanser. Og det rare er at man kan ha en veldig sterk tro på noe som er veldig ubibelsk. Enten det er smått eller stort. Det er som om det å tro på ubibelske ting er lettere fordi man ikke møter noen åndelig motstand. Som når man blir hundre prosent sikker på at kompasset viser feil rettning.
Jeg leser akkurat nå en bok om mellomkrigstiden. Og den gang som idag, mange var helt sikre på at det som skjedde da var store ting som ble beskrevet klart i Bibelens endetidsprofetier. En del spekulasjoner virket faktisk veldig realistiske. Men likevel var det spekulasjoner. Og spekulasjoner undergraver kristendommens troverdighet.
Men det alvorligste er vel at spekulasjoner gjerne blir det første steget bort fra Bibelsk tro. Spekulasjoner og antagelser vil over tid bli til noe som liksom skal «kaste lys» over det som står i Bibeln. «Hvis vi antar ditt og datt så forstår vi at dette må bety», «Og da vet vi at». Er ikke dette noe vi ser hele tiden? Eller kanskje noe vi IKKE VIL SE?
En sikker måte å gå seg vill på er å fokusere på andre som har gått seg bort. Om vi ikke går i samme gale rettning så går vi kanskje i en annen gal rettning. Vi kan faktisk annta dette ut fra det som står i Bibelen.
Det var sikkert ikke uten grunn at Jesus sa at vi skulle ta en dag av gangen. Hvis vi spekulerer mindre og fokuserer mer på oss selv, på vårt eget forhold til Guds Ord, så tror jeg vi blir mye mer lydhøre for hva Den Hellige Ånd visker oss i øret når noe blir virkelig viktig.