«Jeg har vokst opp med å høre forkynnelsen om Jesu gjenkomst, og det kan fort hende at det bare blir en frase man sier: Jesus kommer snart!  Men den siste tiden har jeg virkelig opplevd at vi lever i de siste tider. Mange er urolige og engstelige i denne verden for hva som kommer til å hende. Men vi som har Jesus i hjertet, vi lengter etter den dagen da han kommer igjen. Da vi skal få se vår frelser som han er. Men enn så lenge er vi her i verden. Og vi som kristne har et oppdrag å utføre, skriver Jonathan Asprusten og siterer Guds ord: «Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, kan det da bli til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene. Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Og når en tenner et lys, setter en det ikke under et kar, men i en stake, så det lyser for alle i huset. Slik skal også deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør, og prise deres Far i himmelen!» (Matt 5,13-16 )

Når Jesus taler bruker han ofte enkle og begripelige bilder. Her taler han om saltet, om lyset og om en by på et fjell. Saltet er helt livsnødvendig for mennesket; uten salt dør vi. Det kan brukes til veldig mye, men noe av det viktigste er at det hindrer kjøtt og fisk i å råtne. Det gir smak i maten. Det kan smelte snø, og det kan også rense sår. Salt er altså noe kraftig, noe som tærer og renser. I Bibelen har saltet stor betydning. Både i hverdagslivet og i gudstjenesten. Jesus sier: «Dere er jordens salt!» Hva mener han?  Den som vandrer i rettferdighet og taler det som rett er, den som forakter det som vinnes ved urett og vold, den som ryster sine hender så han ikke rører ved gaver, som stopper sitt øre til for ikke å høre på blodråd, og som lukker sine øine for ikke å se på det som ondt er,  han skal bo på høie steder, fjellfestninger er hans borg; sitt brød skal han få, vannet skal ikke slippe opp for ham. (Jes 33,15-16) Saltet er å tale det som rett er, sannheten, hva vi har sett og opplevd, å stå opp for sannheten, koste hva det koste vil. Når Paulus skriver til den unge Timoteus, så sier han: «Forkynn Ordet, vær rede i tide og utide, overbevis, irettesett, formane!»  -Å stå opp for sannheten og å være salt kan være både besværlig og en prøvelse. Det fikk virkelig den første menighet i Jerusalem erfare. «Men mens de talte til folket, kom prestene og høvedsmannen for tempelvakten og sadduseerne over dem;  de harmedes over at de lærte folket og forkynte oppstandelsen fra de døde i Jesus,  og de la hånd på dem og satte dem i fengsel til den neste dag; for det var alt aften.» (Apg 4,1-3) Her ser vi at mennesker ble harme og opprørte over hva Peter og Johannes talte. Det var prestene, saddukeerne og de skriftlærde. Det var den tidens religiøse elite blant jødene og de tålte ikke at disiplene kom og forkynte Jesus som frelser. De var som et åpent sår. Forsøk å helle salt salt i et sår. Det svir. I den tiden vi lever i er det mange som ikke har fred med Gud, men er som et åpent sår.

Peter og Johannes ble forhørt av jødenes rådsherrer og de eldste, men de fortsatte å tale om Jesus som frelser: » Men da de så Peters og Johannes’ frimodighet og fikk vite at de var ulærde og lege menn, undret de seg, og de kjente dem igjen, at de hadde vært med Jesus; «(Apg 4,13) Tenk hvilket fantastisk vitnesbyrd. De kjente dem igjen, at de hadde vært med Jesus. Jeg håper at det samme kan sies om deg og meg. At mennesker som ser oss, ser at vi vandrer med Jesus.  «Så kalte de dem inn og bød dem at de aldeles ikke skulde tale eller lære i Jesu navn. Men Peter og Johannes svarte dem: Døm selv om det er rett i Guds øine å lyde eder mer enn Gud!  for vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt. (Apg 4,18-20) Den som virkelig har opplevd Jesu enorme kjærlighet i sitt liv, og fått se det underbare forsoningsverk han gjorde på Golgata, han kan ikke la være å tale om det. -Stefanus var en annen i den første menighet som fikk oppleve forfølgelse, fordi han stod for sannheten. Han ble den første martyr. Og de fikk være et sviende salt. «Men om saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Det duger ikke lenger til noe, uten til å kastes ut og tråkkes ned av menneskene.» 

Jeg leste på internett at det finnes  ulike kvaliteter på salt. Og for en gourmetkokk spiller det stor rolle. Man vil ha det beste. Det finnes dessverre mange som kaller seg for kristne, men det liv som man lever viser noe helt annet.«De har skinn av gudsfrykt, men fornekter
dens kraft. Slike skal du vende deg fra.» (2. Tim 3,5) «De sier at de kjenner Gud, men de
fornekter ham med sine gjerninger, for de er avskyelige og ulydige og udugelige til noen som helst god gjerning.» (Tit 1,16) -Ditt og mitt vitnesbyrd blir ikke noe verdt om vi ikke lever etter det. Jakob sier i sitt brev: «Bli Ordets gjørere, og ikke bare dets hørere.» Man kan være en teoretisk kristen. Man vet alt som står i Bibelen, har vært på hundrevis av møter, men allikevel kjenner man ikke Jesus. Man har ingen kraft. Jesus har kalt oss til å være salt som er helt ubesmittet av verden: «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er ikke Faderens kjærlighet i ham. For alt som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst, og hovmodig skryt av det en er og har, er ikke av Faderen, men av verden. Og verden forgår og dens lyst, men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.» (1. Joh 2,15-17)

«Det tolerante evangeliet»

Blant mange kristne i dag er det populært å tale om å være tolerante, aksepterende og inkluderende. Det er fine ord. Men i stedet for å holde seg ubesmittet av verden, i stedet for å bli ulik verden, så blir man lik verden.J eg leste i en kristen avis for en
stund siden, at man skulle begynne å ta inngangsbilletter på møter når man hadde sine kristne stevner. Et av argumentene var at man ville levere et proft arrangement. Det var mye lys-show, store og dyre lydanlegg, dyre kristne artister og forkynnere. Dessuten var det nesten ingen som ville jobbe frivillig lenger …Jeg tror det ligger en stor fare i dette. I stedet for å tale om Guds frelse så mennesker får syndenød, så blir det underholdnings-kristendom ut av det. Der man før kom for å høre Guds ord til frelse, til fornyelse, til
opprettelse, der kommer man nå for å nyte av underholdning. «For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr.» (2. Tim 4,3-4) -Man blir verdens sukker i stedet for jordens salt. «Men vær du edru i alle ting. Lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste.» (2. Tim 4,3-4) Paulus formaner Timoteus. Bli ikke som dem! Lid ondt! Fullfør din tjeneste! La oss ikke dra med i strømmen, men må Gud hjelpe og bevare oss så vi kan holde oss ubesmittet av verden. Visst kan det svi når man heller salt i såret, men det kan også lege såret. Evangeliet er en Guds kraft til frelse. Mennesker trenger å få vite sannheten, at man er en synder og behøver Jesu kjærlighet. «De famler i mørke uten lys, og han lar dem rave som drukne folk.» (Job 12,25) (Foto fra et show i regi av IMI-kirken)

Dette verset beskriver verden i dag. Det er virkelig mørkt. «For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes,
men ha evig liv. For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn. Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket fremfor lyset, for deres gjerninger var onde. For hver den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli refset. Men den som gjør sannheten, kommer
til lyset, for at hans gjerninger kan bli åpenbart, for de er gjort i Gud.» (Joh 3,16-21)
Det finnes et lys som lyser i en dyster villmark. Det er Jesus! Vi som har tatt imot ham i våre liv, har opplevd selve Lyset. Nå sier Jesus: «Dere er verdens lys!» -Et lys kan lyse uansett hvor mørkt det er, og samme hvor møkkete det er så kan aldri selve lysstrålen bli skitten. Vi må la Jesus skinne gjennom oss, så mennesker ikke ser oss, men Jesus. «Dere selv var jo en gang mørke, men nå er dere lys i Herren. Vandre som lysets barn! For lysets frukt består i all godhet og rettferdighet og sannhet.» (Ef 5,8-9) Denne verden råtner, men vi skal hindre at mennesker råtner med den.
Vi skal vise på en helt ny vei. Jesus er den veien, og vi skal være med å lede
dem inn i et nytt rike, Guds rike.

Som menigheten i apostlenes gjerninger

Jesus sa: «En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules.» Dette er et bilde
på menigheten. Hans menighet skal være som en by på fjellet, som mennesker
ser. Den levende Guds menighet kommer aldri til å bli noe stort i verdens øyne. Dit kommer den nedtrykte, den som lider, den ensomme, alle som føler seg rotløse i verden. Felles for dem alle er at de har latt Jesus bli konge i sine liv. Alle har de blitt renset
gjennom blodet som han gav på Golgata. I den levende Guds menighet er det mennesker som har gitt hele sitt liv til Jesus og Guds rike. Frelse handler ikke bare om en personlig frelse. Nå tror jeg på Jesus og jeg skal leve for meg selv,» tenker mange kanskje, men slik er det ikke i Guds rike. Da Peter talte på pinsedagen står det: «Også med mange andre ord vitnet han, og han formante dem og sa: La dere frelse fra denne vrange slekt!»
(Apg 2,40) -Det handler også om å bli frelst fra denne verden, dens tenke- og handlemåte.
Og på pinsedagen ser vi et helt nytt rike vokse fram. Menigheten. «De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene. Og det kom frykt over hver sjel, og mange under og tegn ble gjort ved apostlene. Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De begynte å selge eiendeler og gods, og delte ut til alle etter som enhver trengte det. Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i templet, og i hjemmene brøt de brødet og holdt måltid med fryd og hjertets oppriktighet. De lovet Gud og var velsett av hele folket. Og Herren la hver dag dem som ble frelst, til menigheten.» (Apg 2,42-47) -Når man leser om den første menigheten, blir man fylt av glede. Men det vi leser om var ikke bare tenkt for den tiden. Det er slik Gud ønsker at hans menighet skal være, og vi kan få leve det ut i dag. Men dette riket skal ikke bare være for seg selv. Akkurat som det er i dag, fantes det også på den tiden mennesker som var marginalisert og utstøtt fra samfunnet. Menighetens oppgave er i dag, som det var da, å vise Jesu kjærlighet igjennom våre handlinger. Vi skal være en by på fjellet. Verden er i oppløsning, og mennesker er fortvilet. Midt i denne ødelagte verden har Gud satt menigheten, Jesu dyrekjøpte brud. Er vi salt? Er vi lys? Er menigheten som en by på fjellet som mennesker ser? Det Jesus ønsker mest er at vi skal komme nærmere han, at vi skal bli fylt med den Hellige Ånd, så vi kan være det han ønsker vi skal være. Jesus kommer snart, og må Gud hjelpe oss at vi prioriterer rett. At vi gir hele vårt liv til Jesus, så han kan bruke oss den siste tiden. «Se, jeg kommer snart, og min lønn er med meg, for å gi enhver igjen etter som hans gjerning er.» (Åp 22,12)

Jonathan Asprusten (født 1986) er oppvokst i den norske menigheten Pilgrimsfolket, en menighet konstituert i 1975 og ledes av forstander Jan Egil Hafsahl. Menigheten er en fri, uregistrert og evangelisk menighet – uten noen form for kommunal eller statlig støtte. Menigheten som holder sine møter i Oslo og Råholt og har siden 1975 praktisert den fellesskapstanke vi finner i Apostlenes gjerninger som ideal. Menigheten driver et omfattende misjons og nødhjelpsprosjekt i Romania og driver et kristent bok antikvariat med flere tusen brukte kristne bøker. Menigheten utgir bladet Pilgrimen som denne artikkelen er hentet fra og har egen nettside: http://pilgrimsfolket.no/