«Jeg undres på om de som var til stede i Livets ord søndag 9. mars visste konsekvensene av det de applauderte for»  skriver Bjørn S. Olsen i denne kommentaren.  (Hentet fra Det Gode Budskap)

Søndag 9. mars gikk pastor Ulf Ekman i Livets ord opp på talerstolen i den menigheten han har bygd opp og betjent i 30 år og informerte om at han i løpet av forsommeren kommer til å konvertere til Den katolske kirke. De media som referer fra dette møtet skriver at det brøt ut en umiddelbar applaus fra salen, og mange av de fremmøtte velsignet pastor Ulf og det skrittet han hadde informert om at han var på vei å ta. I etterkant av Ulf Ekman sin redegjørelse har mange ulike kristen ledere i Norden kommentert det valget som Ekman har tatt, noen har valgt å velsigne og ta til etterretning, mens andre har kommentert med sterkere ord og tar avstand fra den retningen Ekman er på vei. Jeg har også lyst til å kommentere det valget som Ulf Ekman har gjort, ut fra den begrunnelse han selv gir for å konverter til den katolske kirke.

‘Den katolske kirke har det mest fullkomne uttrykket for kristen enhet’

På spørsmålet om hva som er den viktigste grunne for Ekman til å bli katolikk svarer han: «Det er vanskelig å gi bare ett argument. Men det grunnleggende er at Den katolske kirke har sannheten i dens fylde.» Jeg stiller meg selv spørsmålet om Ulf Ekman er klar over hva han egentlig sier og gjør i forbindelse med sin konvertering. Det er sterke ord han bruker når han uttaler at den katolske kirke har «sannheten i dens fylde», og at «den har det mest fullkomne uttrykk for enhet».

Som misjons- og hjemmesekretær for DFEF har jeg vært så heldig å reise rundt til alle våre misjonsland og hatt samtale med alle våre misjonærer. Mange av disse jobber i land hvor den katolske kirke står særdeles sterkt: Argentina, Brasil, Spania, Mexico. Dersom man spør disse misjonærer om de opplever at den katolske kirke har stått for og jobbet for kristen enhet, tror jeg de alle vil svare et unisont «NEI.». Imidlertid vil de uttale at de føler seg forfulgt og uthengt av de lokale prester og den katolske kirke i landet.

Dersom man undersøker den katolske kirke sin praksis i de forskjellige land vil man også raskt finne ut at de ikke har en unison fremtoning, men at troen i sterk grad er blandet inn med kultur og tradisjon. Selv har jeg sett hvordan jomfru Guadalupe nærmest har tatt jomfru Maria sin plass i Mexico, fordi hun fra eldgamle tider har vært en representant for morsgudinnen i deres eldgamle religion.

Jeg har også sett hvordan Jomfru Maria blir løftet opp og båret på parade rundt i Marbellas gater, og hvordan folkemassene har kastet blomster på henne og båret henne frem til fryderop.

Samtidig har jeg også personlig hatt gleden av å feire Palmesøndagsmesse i den katolske kirke i Halden og opplevd hvordan jeg i mitt hjerte kunne si ja og Amen til alt det som ble sagt og gjort i løpet av gudstjenesten, helt til den kom til siste delen av messen, hvor naddverden skulle feires. Denne kunne jeg ikke ta del i da jeg ikke er katolikk. Fellesskapsmåltidet som Jesus innstiftet som et minnemåltid om Han, er i katolsk lære blitt et segregeringsmåltid hvor kun katolikker har rett til å delta. Er det dette pastor Ulf Ekman kaller for «mest fullkomne uttrykk for kristen enhet»?

I det øyeblikket Ulf Ekman konverterer til en katolske kirke, kan han ikke lenger feire nattverdsmåltidet med den forsamlingen han selv har vært med på å bygge og lede i 30 år. Han som har fremstått som en «åndelig far» for en hel generasjon med karismatikere i Norden, kan ikke lenger spise minnemåltidet med sine «barn». For meg vitner ikke dette om «enhet», men om sekterisme, hvor man setter seg selv utenfor fellesskapet fordi man hevder å ha den hele og fulle sannhet.

Jeg undres på om de som var tilstede i Livets ord søndag 9. mars visste konsekvensene av det de applauderte for, og om de ikke heller burde ha utløst et jordskjelv av bønn og «krigstunger» slik Livets ord er kjent for, og på den måte fordrive villfarelsens ånd som forsøker å skape splittelse i evangeliske kristenhet.

Jeg har stor glede av å delta i forskjellige fora for kristenleder, både nasjonalt og lokalt. I disse fora deltar representanter for alle kirkesamfunn i Norge, både katolikker, ortodokse, lutheranere og karismatikere, og vi kjenner at vi står sammen i et felleskap hvor troen på Gud og hans sønn Jesus Kristus binder oss sammen. På noen områder er det slik at vi som evangeliske frikirker står nærmere den katolske kirke enn den lutherske, F.eks i syn på homofili, skilsmisse/gjengifte etc. På andre områder står vi nærmere den lutherske kirke, som f.eks synet på sakramenter, rettferdiggjørelse ved tro alene etc. Samtidig er vi klar over at det er store forskjeller på oss, noe som gjør at vi vet at det ikke vil være mulig å ha en organisatorisk enhet. Jesu oppskrift på kristen enhet er:

Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre! Som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre. Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre. Joh 13:34f

Så er vi som Guds barn satt til å elske alle, samtidig som vi skal ta vare på læren.

Dette er jo en tragisk utvikling for protestantismen både i Norge og Sverige. Da Ulf har vært en så utrolig innflytelse rik leder. Selv har jeg stor respekt for Ulf, å han har vært til stor velsignelse i mitt liv. Men at han nå kan bli så forblindet, at han går inn i skjøge-kirken.. Er dette en stor tragedie, å jeg håper ikke alle LO menighetene i Norge og Sverige følger han.

Hentet fra http://www.detgodebudskap.no/