Asa gjorde hva rett var i Herrens øine, likesom hans far David hadde gjort  Den hebraiske kong Asa som regjerte over Juda og Jerusalem på slutten av 800 tallet før Kristus var en konge som fikk gode skussmål i Guds ord. Historien omkring denne gudfryktige kongen finner vi i 1. Krønikebok fra kapittel 14 til og med kapittel 16. Dramaet de tre kapitlene forteller om tegner et bilde av en konge som startet i ånd, men som avsluttet sitt liv som en gjenstridig og trassig konge som ikke ville stole på og søke den Gud som hadde grepet inn til frelse flere ganger. Han startet så bra, men endte som en syk mann som nektet å søke Herren i sin lidelse på tross av at han hadde sett Herren Jahve’s mektige kraft og gjerninger

I historien omkring den hebraiske kongen som kan dateres til et sted mellom 913 og 870 før Kristus blir vi kjent med flere skikkelser. I Nordriket som var et frafallent rike var Jeroboams regjeringstid på hell, og Asa som regjerte i Sør, hadde overtatt riket etter sin far Abia som var en mektig konge, hadde fremgang på tross av at «hans hjerte ikke var helt med Herren,» slik det står skrevet i 1. Kongebok 15,3. I historien om kong Asa som begynte vandringen så bra leser vi om en konge som når han var under trussel fra Etiopias kong Serah ba den bønnen til Gud: «Herre, for dig gjør det ingen forskjell, enten du hjelper den mektige eller den maktesløse. Hjelp oss, Herre vår Gud! Til dig setter vi vår lit, og i ditt navn er vi gått mot denne store mengde. Herre, du er vår Gud; la ikke et menneske stå sig imot dig!  (2 Krøn 14,11) Asa var en konge som ikke bare startet sitt liv med å lite på Guds hjelp, men han fikk også ryddet opp i avgudsdyrkelsen og fikk fjernet og revet ned altre og billedstøtter som var reist til fremmede guder. Skriften forteller at han effektivt fikk revet ned selv avgudsbilder av Astarte, som var en av de populære avgudene som ble dyrket blant Juda’s naboer.

Herren er med dere når dere er med ham!

I tekstene om kong Asa møter vi også en skikkelse, en profetrøst som Bibelen gir navnet Asarja. Guds Ånd som er Den Hellige Ånd kom over Asarja som fikk et ord til kongen og til hele folket i Juda:  «..og han gikk ut mot Asa og sa til ham: Hør på mig, Asa og hele Juda og Benjamin! Herren er med dere når dere er med ham, og dersom dere søker ham, skal han la seg finne av dere; men dersom dere forlater ham, skal han forlate dere.  I lange tider var Israel uten sann Gud og uten prest som lærte dem, og uten lov.  Da vendte de i sin trengsel om til Herren, Israels Gud, og søkte ham, og han lot seg finne av dem.  Og i de tider kunde ingen ferdes trygt, hverken ute eller hjemme; for det rådet stor uro blant alle dem som bodde her i landene.  Da støtte folk mot folk og by mot by, så de knustes; for Gud voldte uro iblant dem med alle slags trengsel. (2 Krøn 15,2-6) Etter å ha hørt hva Herren sa gjennom Asarja og profeten Oded, «- Da Asa hørte disse ord og denne profeti av profeten Oded, fattet han mot og sørget for å få bort de vederstyggelige avgudsbilleder i hele Judas og Benjamins land og i de byer han hadde inntatt i Efra’im-fjellene, og han satte i stand Herrens alter, som stod foran Herrens forhall. Så samlet han hele Juda og Benjamin og de fremmede fra Efra’im og Manasse og Simeon som bodde iblant dem; for mange gikk over til ham fra Israel, da de så at Herren, hans Gud, var med ham.»  -Det hele ble faktisk så radikalt at han avsatte sin farmor Ma’aka fra hennes verdighet hun hadde fått laget et avskyelig avgudsbilde for Astarte og kong Asa hogg ned hennes gudebilde.

Nidkjærhet og fortrøstning til Herren erstattes av det rasjonelle

Skriften forteller at kong Asa’s hjerte var helt med Herren hele hans liv, men i kapittel 16 som beskriver siste del av hans liv, ser vi at det kommer et mørke inn som kaster dype skygger over hans liv og ettermæle. I det nytestamentet leser vi i Galaterbrevet om en menighet som begynte i «ånd» men fullførte i «kjød» og det kan også sies om kong Asa. «Er dere så uforstandige? Dere begynte ved Ånden; vil dere nå fullføre med menneskeverk?» spør apostelen Paulus i Galaterbrevet 3,3. For Asa gikk det galt da han i sitt trettisjette år fikk se at sin nabo i Nord, kong Baesa besluttet å iverksette et militært felttog mot kong Asa og Jerusalem. En del år tidligere hadde  kong Serah av Etiopia sendt en hær på en million mann mot ham, og veien til seier var da å søke Gud. Nå, 20-30 år senere var dette et glemt minne og Asa tenkte i menneskelige baner da han istedet for å søke Herren for seier, tok kontakt med Benhadad, kongen i Syria og viste til en pakt: «Mellom meg og deg er det jo et forbund, som det var mellom min far og din far,» og deretter kjøper Asa seg leiesoldater fra Syria som satte i verk en militæroperasjon mot Israel og kong Baesa. Det syriske angrepet fikk Israel og Baesa til å avlyse beleiringen av Juda og Jerusalem.

«Du har vært uforstandig»

Når kong Asa denne gang valgte å ikke søke Guds hjelp men heller sette sin lit til en pakt mellom seg og den syriske kongen, var neppe det synd i Guds øyne, men heller et uttrykk for menneskelig uforstand samt et tegn på at han nå vandret i kjødet eller på menneskelig vis. Kongen kunne også denne gang ha falt på sine knær, og frimodig bedt til Herren og proklamert:  «Herre, for deg gjør det ingen forskjell, enten du hjelper den mektige eller den maktesløse. Hjelp oss, Herre vår Gud! Til dig setter vi vår lit, og i ditt navn er vi gått mot denne store mengde. Herre, du er vår Gud; la ikke et menneske stå sig imot dig! (2 Krøn 14,11) -men han gjorde det ikke. Ved å unnlate å søke Gud hadde Asa neppe begått en direkte synd mot Gud, men noe var borte, -den frimodige fortrøstning.

En profetisk konfrontasjon og et forandret sinn 

Guds sanne profeter som utelukkende bekjenner at «det som min Gud sier, det vil jeg
tale,» blir sjeldent populære blant massene og møter som oftest motsigelse, blir tillagt feil motiver eller og regelrett hatet som vi ser i tilfellet her. Slik skulle det også bli for den profet som kom til å konfrontere kong Asa:  «På den tid kom seeren Hanani til Judas konge Asa og sa til ham: Fordi du satte din lit til kongen i Syria og ikke til Herren din Gud, derfor er syrerkongens hær sluppet ut av dine hender.  Var ikke etioperne og libyerne en stor hær med stridsvogner og hestfolk i stor mengde? Men fordi du dengang satte din lit til Herren, gav han dem i din hånd.  For Herrens øine farer over all jorden for at han med sin kraft kan støtte dem hvis hjerte er helt med ham. Du har båret deg uforstandig at i dette; for fra nu av skal du alltid ha krig.(2 Krøn 16,7-9) Profeten Hanani kom ikke akkurat med sukker og smør eller oppmuntrende godord til den nå litt åndelig likegyldige kongen. Det var ikke sukkersøt «The Power of I Am» eller andre ord som klødde kongen i ørene, -men pekefinger: » Fordi du satte din lit til kongen i Syria og ikke til Herren din Gud, derfor er syrerkongens hær sluppet ut av dine hender, og videre: » Du har båret deg uforstandig at i dette; for fra nu av skal du alltid ha krig.» Profeten analyse var klar og tydelig og konsekvensene var en fremtid med krig. Og her skulle kongen ha falt på kne, -søkt Herren om nåde og lagt fremtiden i Guds hender -men han gjorde sitt hjerte hardt og neglisjerte seerens budskap

Kastet profeten i fengsel

Å være en sann profet for Herren er slett ikke en populær oppgave og tjeneste og derfor man jo godt forstå hvorfor Jonas rømte når han fikk kallet til å gå til Ninive å varsle dom. Den gudfryktige men etterhvert så kjødelige kong Asa burde her ha falt på kne, ydmyket seg og bedt Gud om nåde for sin uforstand, men i stedet ble han vred -og det ble også begynnelsen til slutten for Juda’s konge. I 2 Krønikebok 16,10 leser vi: » Men Asa harmedes på seeren og satte ham i fangehuset; så vred var han på ham for dette. På samme tid for han også hårdt frem mot andre av folket,» -så noe hadde skjedd med den en gang så fortrøstningsfulle kongen. Når profeten Hanani konfronterte ham med hans uforstand ble han sur, rasende og harm -på Gud -og profeten ble kastet i fengsel, og det står også at han gikk hardt frem mot andre av folket -mot Jahves folk -og på mange måter var også Asa’s skjebne nå beseglet. Han hadde mistet det viktigste i livet, nemlig sin tillit og fortrøstning til Gud, og at han vandret nå som et kjødelig menneske, -en kjødelig troende, uten ånd, liv i Gud og kald i hjertet. (bilde av en av vår tids profetrøster, Ludvig Nessa, som ble kastet i fengsel fordi han sa sannheten om abort)

Et sørgelig endelikt

«Og du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din makt.»     (5 Mos 6,5) -var et bud Herren gav sitt folk gjennom sin tjener Moses, og en annen Guds mann, kong David som var en mann som ydmyket seg etter sine fall oppfordret : «Spør efter Herren og hans makt, søk hans åsyn all tid! (1 Krøn 16,11) -men kong Asa var nå åpenbart blitt så sekulær, så menneskelig, så kjødelig at han ikke lenger brydde seg om å søke Herren sin Gud, og verre skulle det og bli, for i hans trettiniende regjeringsår fikk Asa en sykdom i føttene, -som ble verre og verre, og Gudsordet etterlater dette vitnesbyrd om hans sykdom: «I sin regjerings ni og trettiende år ble Asa syk i føttene, og hans sykdom ble verre og verre; men endog i sin sykdom søkte han ikke Herren, men bare legene.» (2 Krøn 16,12)

Han startet så bra men endte så galt

Kong Asa kan godt defineres som en troende som begynte sitt virke som «Herrens salvede» i ånd, kraft og med rettferd. Som ung søkte han Gud og stolte på Ham, men som eldre og erfaren var hans modige gudstro byttet ut med en fortrøstning til seg selv og når han ble syk gadd han ikke engang ta seg bryet å søke Gud for sin sykdom, men bare legene. Mens en senere konge, Esekias fikk lagt til 15 år til sin levealder fordi han søkte
Gud med tårer, var Asa’s hjerte like hardt og hans endelikt  ble beskrevet slik: «Og Asa la sig til hvile hos sine fedre og døde i sin regjerings en og firtiende år.(2 Krøn 16,13) Asa ble omkring 64 år gammel og etterlater seg et eksempel hvor vi kan følge første del av hans liv, men ikke avslutningen. Kong Asa går over i historien som kongen som begynte i ånd, men endte i kjød, et eksempel vi skal ta lærdom av og forbli helhjertet hos Gud i medgang og motgang, i sykdom og smerte, og i alle ting søke Gud og hans vilje og være overgitt til Ham og hans vilje.