Islamifiseringen av Norge og Europa er ikke en tilfeldighet. Det er en planlagt og villet politikk som blir drevet frem av EU-byråkratiet med den politiske elites klare velsignelse.
Den 30. mai 1967 erklærte Egypts president Gamal Abdula Nasser at Israel skulle utslettes. En uke senere, den 5 juni, brøt seksdagerskrigen ut. Egypt, Jordan og Syria angrep fra hver sin kant. I begynnelsen så det ut til at det muslimske angrepet skulle lykes, men krigslykken snudde for araberne, Israelerne drev dem tilbake. Krigen ble en katastrofe for muslimene med tap av store landområder. Jødene vant også tilbake sine urgamle landområder Vest-Bredden , Øst-Jerusalem og tempelet som ble bygget av kong David og sønnen Salomo. Samt Gaza-stripen, Sinai-halvøya og Golanhøydene.
De arabiske muslimene gav ikke opp håpet om å drive jødene på havet. Allerede den 6 oktober 1973 på Jom Kippur dagen en viktig helligdag for jødene, angrep de muslimske landene på nytt. Også denne gangen ble nederlaget katastrofalt. Nå skjønte de det, det var umulig å utslette Israel med militære midler. Men håpet var ikke ute. De hadde et kraftig våpen i bakhånd.oljen.
Ydmyket og triste, samlet representantene for de oljeproduserende arabiske landene seg i Kuwait den 16 – 17. oktober 1973. Der ble de raskt enig, om å bruke oljen som pressmiddel. De ble også straks enig om å firedoble oljeprisen. Og å innføre leveringsstopp mot de Israel- vennlige landene Nederland, Danmark, og USA. Det ble også satt opp en indeks med klassifisering av land som var vennlige, nøytrale, eller fiendtlige overfor de muslimske landene. I tillegg ble det utarbeidet en liste med helt konkrete krav til de industrilandene landene som sulle oppfylles før oljekranene ble åpnet opp :
Åpne opp for innvandring fra den muslimske verden.
Legge til rette for utbredelsen av Islam i Europa.
Få igang aktiviteter for å fremme holdninger som gir et positivt bilde av arabisk kultur f.eks. fokus i skolen på Europas kulturelle skyld til Islam og fokus pådet positive ved islam.
Gi full støtte til de kravene som Den Arabiske Liga kom med i Israel-Palestina koflikten.
Frankrike hadde nylig mistet sine kolonier og ble ikke lenger regnet som en stormakt, noe som var vanskelig å erkjenne. Men nå åpnet det seg en mulighet for franskmennene til å spille en større rolle på den internasjonale politiske sene. Frankrike argumenterte ovenfor de andre ni EF-landene for å komme araberlandene imøte og å innlede et tettere samarbeid og en union på noe sikt. Argumentenevar gode:
Araberlandene kunne levere nok olje og gass til EF-landene i over hundre år frem i tid. Skulle de industrialiserte og høyt teknologiske utvikklede europeiske landene bestå som velferdssamfunn, så var en sikker og stabil energiforsyning helt nødvendig.
På begynelsen av 70-tallet, pekte de demografiske kurvene nedover, barnefødselene var altfor lave til å kunne opprettholde en sunn og bærekraftig befolkneng. Samtidig som det var full sysselsetting i industrien,manglet enkelte sektorer arbeidskraft. De muslimske landene hadde mengder av arbeidskraft.
De første forhandlingene ble innledet i Paris den 31.juli 1974. Forhadlingene handlet om hvordan den euro-arabiske dialogen skulle organiseres og formaliseres. Resultatet av møtet ble at de ni medlemene av EF forpliktet seg til å arbeide for å utvikkle politiske , økonomisk og kulturelt samarbeid mellom Europa og den muslimske verden. Det vil føre for langt å gå nærmere inn på alle disse euro-arabiske symposium, seminar og konferanser som har vert holdt siden 1973. Men den daglige fremdriften med det Euro-arabiske prosjektet ble raskt overlatt til EF-byråkratiet for å gjøre prosessen mest mulig usynlig, for det er selvsagt uvesentlig hva befolkningen i EU og EØS-landene måtte mene om saken.
For det er ikke atomvåpen og kriger som kommer til å ødelegge den vestlige sivilisasjonen. Men det er den store troyanske hesten som EU har åpnet porten for, Det er ikke noe mer eller mindre en menneskehetens største oppfinnelse som nå står på spill. Det er demokratiet.
Hallvard Sandvik. Publisert verdidebatt 14/12-14