Lørdag formiddag fra klokken 11 til 13 vil delegatene under årets kirkemøte i plenum ta opp vigsel av likekjønnede. For bare 5-10 år siden ville dette nesten ha blitt ansett som utenkelig og uvirkelig, men etter flere års massiv propaganda og fjorårets kirkevalg har tyngdepunktet i kirkemøtet forflyttet seg betraktelig, og det er ikke lenger Guds røst som er avgjørende for hva som er kirkens lære, men folkets krav. Kirken har gjennom flere tiår gradvis beveget seg i denne retningen, og det er knapt noen som er overrasket over at frafallet i den norske kirke er kommet så langt. Kirken er ikke lenger et sted hvor Guds ord blir forkynt rent og sakramentene formidlet rett,  men et sted hvor folket kan finne religiøs trøst i livets kriser og ikke minst vil kunne holde religiøse seremonier som er mer knyttet opp mot generell folkereligiøsitet.

Evangeliet er Guds kraft til frelse, skrev apostelen Paulus i sitt brev til menigheten i Rom og det er nettopp dette evangeliet den norske kirke nå er i ferd med å forlate. Den tradisjonelle kristne kirke har sin snart 2000 år lange historie holdt fast på hva Skriften sier om ekteskapet, men også hva Skriften sier omkring temaet homofili og seksuell samkvem mellom to mennesker av samme kjønn. I Bibelen som er Guds ord -som tradisjonelt sett har vært den historiske kirkes læregrunnlag heter det følgende. «Hos en mann skal du ikke ligge som en ligger hos en kvinne; det er en vederstyggelighet.» (3 Mos 18,22) og det er med sorg vi i dag ser at et lattermildt «kirkemøte» i disse dager, ikke bare skyver til side hva Gud har talt gjennom sine tjenere, men faktisk gjennom å tilby vigsel av likekjønnede sier at det greit at mennesker begår handlinger Guds Ord omtaler som «en styggedom eller vederstyggelighet».  For gjennom å forkaste den bibelske definisjonen av ekteskapet sier kirkemøtets delegater og besluttende organer i realiteten ja til noe Guds ord sier nei til, og det med svært sterke ord:  «Når en mann ligger hos en annen mann som en ligger hos en kvinne, da har de begge gjort en vederstyggelig gjerning; de skal late livet, deres blod være over dem!» (3 Mos 20,13)

Det er en alvorlig synd den norske kirke nå er i ferd med å gi full aksept for i årets kirkemøte. Ikke bare godtar kirken at ugudeligheten får utfolde seg, men man er tvert i mot villig til å gi den Guds godkjenningsstempel og Guds velsignelse. Riktignok finnes det også noen i kirkemøtet som sier de er i mot, men blant de som tok ordet under  general-debatten på Kirkemøtet var det ingen som holdt frem hva Ordet sier. De som sa noe om vigselsliturgi, sa at kirken måtte holde sammen. Det gjaldt delegater fra begge sider av saken. Biskopene Nordhaug og Dahl, samt sokneprest Ivar Braut er alle tilsynelatende i mot likekjønnet vigselsliturgi. Likevel ba de om støtte til forslaget som ligger på bordet, om at det opprettes to liturgier. Med andre ord har «motstanderne» allerede slått seg til ro med at årets kirkemøte komme til å krenke den Allmektige og Hellige Gud -som har talt så tydelig om hva som er Hans syn på saken. Den kristne kirke har uansett teologisk merkelapp alltid hold fast på disse ordene fra apostelen Paulus munn: «Den hele Skrift er innblest av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, (2 Tim 3,16) Disse ordene forteller at hele Skriften, også de sider og vers menneskene ikke liker eller er enig i, er «innblest av Gud» og kirkehistorien avdekker klart og tydelig hvilke Skrifter som regnes som Guds Ord, og som tross motstand og forbud, har blitt bevart helt frem til vår egen tid. Bibelboken som forteller oss historien om Jesus, om skapelsen, om frelsen og om Guds makt og kraft til frelse, inneholder en rekke passasjer som gjør det klinkende klart at homoseksuell praksis er synd, at ekteskapet er innstiftet av Gud, og alle disse ordene som kirken nå forkaster er en del av evangeliet, av Guds uttrykte vilje og ordning.

En kjødelig kirke

Gjennom flere år med uklar forkynnelse og under et åndelig lederskap som ikke er innsatt av Gud ved sin Ånd har Sodomas-ånd allerede klart å trenge inn i kirkens mørkere avkroker og derfor er kirken nå fylt opp av urettferdige tjenere i prestedrakt, Som kjent har folkekirken svært lenge vektlagt eksamenspapirer og teologiske grader fremfor den tradisjonelle kallstanken, og for å få jobb i kirken trenger man de rette papirer og ikke et kall. I evangelisk vekkelsestradisjon og helt tilbake til urkirken var det primært Guds kall og utvelgelse som har drevet frem de åndelige kjempene Herrens hage, så svært av mange av disse som nå besitter lederroller i frafallskirken opererer uten kall og salvelse. Ikke er de tro mot Guds Ord, ikke har de Den Hellige Ånd over sitt liv -og ikke lar de Ordet og Guds vilje være det avgjørende når valg tas. Nettopp derfor har også Den Hellige Ånd forlatt kirken -og selv om det frem til nå har funnes noen få unntak, -har likevel verdens ånd og dermed også folkets røst tatt over den norske kirke. De toner vi nå hører, selv fra delegater som hevder de er motstandere av likekjønnet vigsel, er kompromissets ånd som fører til ytterligere forvitring og forråtnelse av alt sant åndelig liv kirken. Det vi nå sitter tilbake med, er en folkekirke som er menneskeskapt, teologi som er menneskeskapt, prestedrakter som er menneskeskapt og ritualer og formuleringer som er skapt av mennesker.

Den kirken vi nå sitter igjen med og som i disse dager er samlet til møte i Trondheim er ikke identisk med den kirke som er omtalt i Bibelen i det nye testamentet. For den ekte nytestamentlige kirke -som er skapt og utvalgt av Herren selv ved Den Hellige Ånd vil aldri kunne gå på kompromiss med Guds ord og den hellige tro. Derfor er det heller ikke Jesu Kristi kirke som i disse dager sitter sammen for å bestemme hva slags kirkelig vigsel man skal tilby mennesker som lever i synd. Denne sanne menighet trenger ikke noe kirkemøte for å avgjøre et slikt spørsmål, for den sanne kirke har allerede svart ja på dette retoriske spørsmålet:  «Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Ta ikke feil! Verken de som lever i hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette.» 1 Kor 6,9. Den sanne Jesu kirke som har eksistert siden pinsedag i Jerusalem i år 33 kjenner både Gud og Hans ord derfor også denne sannhet som Paulus fremholder med full tyngde:

«Derfor overgav Gud dem til skammelige lyster; for både deres kvinner forvendte den naturlige bruk til den unaturlige,  og på samme vis forlot også mennene den naturlige bruk av kvinnen og brente i sin lyst efter hverandre, så at menn drev skjenselsverk med menn, og fikk på sig selv det vederlag for sin forvillelse som rett var.  Og likesom de ikke brydde sig om å eie Gud i kunnskap, så overgav Gud dem til et sinn som intet duer, så de gjorde det usømmelige:  fulle av all urettferdighet, vanart, havesyke, ondskap; fulle av avind, mord, trette, svik, list;  øretutere, baktalere, gudsforhatte, voldsmenn, overmodige, storskrytere, opfinnsomme til ondt; ulydige mot foreldre,  uforstandige, upålitelige, ukjærlige, ubarmhjertige;  slike som godt kjenner Guds dom at de som gjør sådant, fortjener døden, og dog ikke bare gjør det, men endog holder med dem som gjør det.»

Og det nettopp i denne kategori den norske kirke nå er i ferd med å falle i. De vet hva Bibelen sier, de kjenner kristendommens 2000 år lange tradisjon og de kjenner Guds lov, men likevel sier et flertall av kirkemøtets delegater og et flertall av kirkens biskoper og prester ja til å velsigne noe Bibelen entydig fordømmer. Ikke bare velsigner de ugudeligheten, -men de tilbyr attpåtil vigsels-ritualer til mennesker Bibelen sier «er overgitt av Gud til skammelige lyster» -og ved å tilby slike ritualer velger de også å holde med dem som gjør sådant. I mine øyne er dette kanskje et av de største frafall et kirkesamfunn kan begå. Kirkens menn og kvinner som frimodig skulle løfte frem hva Guds ord lærer, er ikke lenger veiledere men snarere forførere som leder mennesker vill og bort fra Gud. Dette som i disse dager skjer i folkekirken viser sannheten i ordene om at like før Jesu gjenkomst vil det skje et stort frafall i kristenheten, og det er med sorg vi bare må konstatere at kirkens menn og kvinner som hevder at de er uenig med flertallet i dette spørsmålet, -ser ut til likevel å velge å forbli i kirke som er ferd med å lide totalt forlis.

Den farlige kompromissets ånd

For Guds menighet er ikke motstand og forfølgelse fra ugudelige krefter det aller farligste. Tvert i mot forteller hele kristendommens historie at det er nettopp i forfølgelsestider at
kirken har fått vokse seg stor og sterk. Guds menighets største fiende er ikke militante ateister eller muslimer som går til angrep verbalt eller fysisk mot kristne som holder frem Guds ord -men heller den ånd av kompromiss vi i disse dager ser utfolde seg internt i den norsk lutherske folkekirke. Vårt budskap til de krefter i kirken som ennå holder fast på Guds ord er, hver ubøyelige, taper dere denne runden er løpet kjørt, og det finnes ingen gode argumenter for å forbli i kirken. Kanskje dere «konservative» ennå en stund vil kunne skyve problematikken foran dere ved å reservere dere mot å vie likekjønnede, men historien har vist at det gradvis og sakte vil bli mindre og mindre plass til dere i kirken. Hvem vil ansette «en gammel grinebiter» av en prest som ikke engang vil gjøre jobben sin skikkelig og som gjør forskjell på folk? Tiden er nå inne for Guds folk til å forlate kirken. Hvorfor forbli i en kirke der åndens lampe er slukket? Hvorfor forbli i et hus av kompromiss som forkynner et annet evangelium, skyver til side Guds ord å holder frem noe som helt tydelig er vranglære.