25 tanker om “Mellom 200 og 300 demonstrerte mot barnevernet, pastor Jan Aage Torp fornøyd med oppslutningen”

1. Naustdal er en liten plass med 2700 innbyggere. Folk bor spredt. Det er 3 eller 4 ansatte ved kommunens barnevern. Det kan høres som de er organisert i nærheten av NAV i og med at barnevernleder har leder i NAV som nærmeste overordnede. I 2014 ankom det 27 bekymringsmeldinger til dette kontoret – noe sier meg at det trolig ikke var mange av disse som ble vurdert som akutt. Et tema som burde komme ut av denne saken er vurdering av fordeler og ulemper med å slå seg sammen med Førde og eventuelle andre og danne en interkommunal barneverntjeneste. Noen av hovedfordelene ved det er at fagmiljøet blir større – en blir ikke så sårbar ved sykdom, ferier og vakanser.
   Denne situasjonen som gjelder denne konkrete familien ble her vurdert av bv som akutt ut fra § 4-6, 2. ledd og politi vurderte dette til å være en sak som skulle vurderes etter straffeloven. Ifølge Dagen skal det ha ligget både vold mellom foreldre og vold rettet mot barna.
   Ut fra de foreliggende opplysninger leser vi i saksgjennomgangen fra adv. i Houston som visstnok skal ha fått faxet over et helt eller delvis kopisett av sakens dokumenter og fant det pussig nok ut fra sin advokatetikk å legge ut sin gjennomgang som trolig ikke er upartisk og mer å betrakte som et innlegg fra en forsvarsadvokat ut på nettet slik at enhver i verden som kan google kan lese det. Her i Norge vil ikke foreldrene og deres advokater snakke med media, men her er det tydeligvis et skille mellom blest ute og blest hjemme. Advokaten kostet iallefall ikke mye tanker på seg om dette var etisk rett eller kanskje han hadde foreldrenes aksept – hva vet jeg – her var det fri tale og ikke et blikk i retning taushetsplikt. I denne gjennomgangen leser vi at mor fikk et tilbud – ut fra opplysninger om vold ene og andre veien enten å be far flytte ut eller flytte sammen med et eller flere barn på krisesenter. Jeg har full forståelse for at problemstillingen ikke er enkel å takle i en hverdag da uforutsett inngripen oppstår, men problemstillingen er klassisk – en mor – og av og til faktisk en far – må velge mellom overgriper/volds-utøver eller barna. De fleste velger barna. Jeg skulle anta at det er det klokeste. Barna forblir i familien og forholdet til far kan lappes på hvis saken ender med at han via sinnemestring eller andre hjelpetiltak a typen veiledning og tilsynsbesøk kan vende inn i heimen igjen. Vi kan vel være enige om at det er et langt bedret utgangspunkt for familien og saken hvis barna unngår plassering i beredskapshjem. I denne konkrete saken er dette tilbudet på grensen i og med at den norske mor har innrømmet litt av hvert på rumensk tv.
   Denne saken dreier seg om mer enn oppdragervold. Hverken Søkelys eller jeg har sett sakens doklumenter. Vi kan selvsagt gi vår støtte og håpe på det beste, men vi står bare på utsiden – sammen med alle disse plakatbærerne med tildels både usanne og provosernde uttalelser ikke bare om barnevern, men om nordmenn og Norge – de kjører hele Ceaușescu-pakken og håper på at de ved det kan bidra til å endre eller fjerne et verre enn nazi-kommunist-is kommunalt tjenestetilbud i Norge.
   Når det gjelder tema oppdragervold så er mor helnorsk – hun utfører lønnet omsorgsarbeid og slår forhåpentligvis ingen der. Det er sagt at de norske besteforeldrene har praktisert en form for religiøs betinget oppdragervold – noe den rumenske far viderefører ut fra trolig kultur. De bor 10 år i Naustdal før de eldste jentene forteller om hverdagen hjemme. Når barnevern blir kjent med et innhold a denne typen så starter vurderingene om hvordan håndtere det – deriblant kan vi sitte med disse opplysningene og sende barna hjem til eventuelle nye voldshandlinger? Mor har 10 år på seg til å bidra til å avlære far oppdragervold – det skjer ikke – i steden deltar hun selv. Hadde temaet bare vært oppdragervold og foreldrene innrømmer så mye som de har gjort, så skulle jeg anta at det hadde vært mulig å tenke et sett med hjelpetiltak der også familieråd trolig ville ha hatt stor nytte i og med at foreldrene har beskrevet en omsorgkrevende hverdag som en av grunnene til voldsbruken. I et famileråd kunne familie, slekt og andre som antas å ha et hjerte for denne familien innviteres og det kunne avtales en handlingsplan der f.eks. jentene var hos onkel og tante en helg i mnd. o.s.v.
   Det er selvsagt ikke Søkelys eller 100 mennesker foran Stortinget eller 50.000 underskrifter som styrer en snev av det som foregår i selve saken. Det kan legge et visst trykk og gi support, men det er kun foreldrene og deres advokater og det lokale barnevern som er parter i saken. Vi andre står på utsiden og kikker inn.
   Barnevern er i stadig endringer, slik som Norge og Europa er anno 2016. Dette er interne prosesser som det ordnes opp i og signaler utenfra er greit, men de blir aldri styrende og avgjørende. Barnevern er selvsagt bygd på likhet for loven. Ingen kan eller skal demonstrere seg til et bedret resultat enn andre. Et resultat kommer ut fra hva som er mulig ut fra det som foregår i den enkelte sak og det må selvsagt ha en klar referanse til lov om barneverntjenester. Norsk barnevern er ikke ulikt det som finnes i våre naboland i den vestlige verden. Det har alltid vært noen barnevernhatere i Norge – et par hundre – og noen som har fått noen linker og tanker fra noen som ikke liker at barnevern kan fikse opp i hverdagen for mange som er i behov av endring til det bedre. Det svakeste leddet i denne virkeligheten er på begge sider – mennenskene som skal utføre oppgavene.
   Når det gjelder religion og barnevern så har Norge lenge vært i endring. Noen menighet – som Levend Ord her i Bergen – hadde i sin glanstid ressurser til å bedrive menighetspleie, sosialtjenesteoppgaver og barnevernoppgaver – finne noen som avlaster som tar med barna ut på aktiviter o.l. Jeg har undret meg over hvorfor ingen i de lokale pinsevennkretser har støttet denne familien – de skulle ut fra menighetstilknytning – hvis den finnes – vært de første til å legge inn varme ord og støte for denne familien.
   På større barnevernkontor jobber nå en miks av noen troende, noen muslimer, noen som tror på noe innen religion eller overtro og selvsagt noen som tror at de ikke tror. Vi lever i en hverdag med mangfold der jeg hører mine kolleger og ledere mer og mer ser religion og menighetstilknytning som en ressurs som kan anvendes hvis en familie er i behov av en snuoperasjon. Negativt kan de bli hvie en ungdom tar kontakt og klager sin nød over mangel på friheter etter hvert som denne mer velger bort det menighetsliv som tidligere var en samlet famileopplevelse.

   • Vel Knut, i denne saken støtter jeg foreldrene, og avisen Norge i dag har avslørt blant annet at rådmannen i denne kommunen tok en hurtig telefon til pinsebevegelsens lederråd som så gikk ut med sin tildels naive presseuttalelse som både er spinkel og tvilsom.
     Jeg har i ettertid hørt at også andre pinsevenner opplever trøbbel med barnevernet og i som Norge i dag også omtalte: Den rektor som hadde sendt den første bekymringsmeldingen til BV ville ikke lenger samarbeide med BV da hun skjønte å galt dette her ville bli.
     Dere i barnevernet bør lære dere å lytte til kritikk, og finne frem flere redskaper å hjelpe familiene på. I denne saken er det jo tydelig at barna på ingen måte var i fare og som Christian News Network forteller så savner de sine foreldre og uttrykte det nylig da de for første gang siden kidnappingen møtte sine igjen. For meg blir barnevernets opptreden i denne saken stadig mer uforståelig. Jeg akter derfor å sammen med den internasjonale kristne storfamilien å fortsette presset mot barnevernet med å fortelle om denne saken og hva som skjer internasjonalt. Det jeg tror vil skje videre er at denne familien får sterkere juridisk bistand fra en advokat som kan sakene sine skikkelig og som også er profilert nok og ikke redd for å gå hardt ut mot barnevernet overfor den internasjonale presse.

   • Hvordan kan du si at denne saken dreier seg om mer enn oppdragervold når du ikke har innsikt i sakens dokumenter, Knut?
     Er det ikke overdrevet å ta barna vekk fra foreldrene i et akkutvedtak uten at det virkelig står om helsa og livet til barnet? Er ikke et slikt akuttvedtak et overgrep i seg selv som kan få langt verre konsekvenser for barna? Ville det ikke være mer logisk og til beste for barna og hele familien dersom barnevernet hadde gått inn for å prate og arbeide sammen med familien for å få til et bedre familieklima? Det er tross alt et ekstremt og helt umenneskelig inngrep å brått bryte et barns bånd med sine biologiske foreldre. Barn blir naturligvis sterkt preget av et slikt inngrep. Bør man ikke veie hvilke psykiske problemer og langtidsvirkninger barna får og vurdere om det virkelig er lurt å gripe inn på en sånn drastisk måte.

     Et annet spørsmål er om en hvilken som helst annen familie er bedre utrustet og til å ta seg av omsorgen for barnet? Det virker nesten som om hvilken som helst kan søke stillingen «fosterforeldre». Hvordan kan barnevernet garantere at disse reserveforeldrene er plettfrie? Kan det ikke t.o.m være stor fare for at nettopp noen som søker slike stillinger kan ha helt andre motiver enn «barnets beste»?

   • Avisen Firda har meldt at ekteparet er siktet etter straffelioven §282 – mishandling i nære relasjoner – som har en strafferamme på opptil 6 år. Før jul deltok de på et program den riksdekkende rumenske tv-kanalen Antena 3. Der vedgikk de å ha gitt barna klaps på baken og trukket dem i ørene. De visste at slike oppdragelsesmetoder er ulovlige i Norge, men mente at de ikke har gjort annet enn det som er helt vanlig i andre land. Firda har meldt at ekteparet er siktet etter straffelovens paragraf 282 som blant annet handler om mishandling i nære relasjoner.
     Akuttvurderinger inkluderer bl.a. dette:
     * Akutt for hvem? En del ganger defineres akutt ut fra den barnevernansatte – d.v.s. at denne brått får kunnskap om mishandling/vold eller seksuelle overgrep, defineres situasjonen for barnet som akutt, selv om barnet kan ha levd med dette i årevis. Jussen har i slike saker et sterkt fokus på her og nå, mens barnevernfaglige vurderinger bør ha et bredere søkelys slik at man ser handlingene i forhold til barnets alder. Det er f.eks. mindre akutt for en 16-åring som har levd med slike erfaringer i flere år, enn for et spedbarn.

     * Kontrollaspeket, i hvilken grad barnevernet kan ha kontroll over at det skjer nye krenkelser mens de vurderer hva som skal gjøres for å ivareta barnet og familien. Det handler bl.a. om hvor ofte og hvor lang tid overgrepene har skjedd og hvor alvorlige de har vært – om familie/nettverksmedlemmer kan bidra til sikring av barnet, om den som har utøvd vold eller overgrepene angrer på handlingen og i så fall hvilken kontroll vedkommende sannsynligvis har over seg selv.

     * En vurdering av kvaliteten på det tilbudet barnevernet kan skaffe barnet på kort varsel

     * En vurdering av om det er mer hensiktsmessig og mulig å foreta en rask, men planlagt plassering framfor en akuttplassering for å dempe faren for at plasseringen kan bli retraumatiserende – gå fra en traumehverdag til en annen.

     * Vurdere behov for dommeravhør/Statens barnehus for mulig innsikt i hva barnet har av mishandlings-/volds-/overgrepserfaring.

     * Riktigheten av politianmeldelse av overgriperen.

     Handlingskjede ved kjennskap til familievold og mishandling av barn:

     * Beskytte barnet/stanse overgrepene

     * Plassere ansvaret hos dem som utøver volden

     * Behandle skader og traumer – fysisk så vel som psykisk

     * Støtte barnet i opprettholdelse av dagliglivet for å sikre kontinuitet

     * Behandle/bedre familierelasjonen hvis mulig
     På denne linken her finner du det meste om tiltaktet fosterhjem
     http://www.bufdir.no/Fosterhjem/
     Hvis vi ta tar en tur innom Naustdal kommune leser vi dette:
     Har du plass til eit barn i familien din?

     I Sogn og Fjordane har vi om lag 200 fosterbarn. Barna er i hovudsak frå 0 til 18 år, nokre få opp til 23 år. Nokre har søsken, andre er einebarn.

     Ulike barn treng ulike fosterheimar. Det alle gode fosterheimar har til felles er at dei har vaksne med god omsorgsevne og overskot til barna. Både gifte, sambuarar, einslege eller likekjønna par kan bli fosterforeldre.

     >> Les meir på nettsidene til fosterheimstenesta i Sogn og Fjordane.
     Som du leser så har tidsånden brakt oss dit at Hilde og Hilde kan melde sin interesse for å bli fosterhjem.

2. Flott Ansgar at du nyanserer. Det var en stor bredde av mennesker som arrangerte denne støttedemonstrasjonen og man må vel strengt tatt regne med at det er ulike erfaringer som kommer frem. Mennesker som kjemper mot barnevernet er kanskje ikke veldig objektive når de omtaler sin situasjon, men likevel mener jeg så avgjort at kritikken må bli tatt på alvor.
   Jeg har faktisk sett på ulike fora at utenlandske statsborgere i fullt alvor spør om det er trygt av dem å ta barna med til Norge for noen måneder. Og noen som har erfaring med barnevernet anbefaler dem faktisk å ikke ta barna med seg til Norge.
   En av de som spurte var et norsk/polsk ektepar som hadde tenkt å være i Finnmark i to måneder i sommer. De spurte på denne facebookgruppen om det var trygt og de aller fleste advarte dem faktisk mot å ta barnet med til Norge. Det kan ligge en angiver bak hver busk og alt som skal til er en anonym telefon til Barnevernet og vips -så står de og to politifolk der og tar barna deres. Styr unna Norge eller la barna være igjen i Polen var rådet de fikk. Dette forteller meg at mange faktisk subjektivt er redde.

3. En tilleggstanke til mitt tidligere innlegg: I svært mange land, også europeiske er det vanlig å oppdra barna med en smule fysisk tukt, og det er heller ikke ulovlig. Når de da kommer til Norge, vil det selvsagt være naturlig at de ikke uten videre legger av seg denne praksisen.

   I en slik situasjon vil det være korrekt å informere de som kommer til landet vårt om at slik praksis er både galt og ulovlig! Da ville nok endel konfrontasjoner med barnevernet kunne vært unngått.

   • Det gjøres både gjennom helsestasjoner, barnevern og barnehager. Og det er mange veiledningsmuligheter
     http://www.bufdir.no/en/English_start_page/Family_counselling_services/Parental_guidance/
     Vanligvis blir oppdragervold håndtert med barn værende i familien. Det er bl.a. avhengig av to forhold – at volden er innenfor det som er av den mildeste sorten – eksempelvis ikke slag med knyttet neve, men med flat hånd – hvor slagene er rettet: mot ansiktet eller på stussen. Noen har funnet måter å avstraffe barn på som ikke gir vestentlig fare for merker, som slag med plastflaske. Noen holder på gamlemåten: eksempelvis avstraffning med belte. Det andre forholdet er at det åpnes nok opp hos den/de det gjelder at det kan anses som er erkjennelse det er mulig å jobbe utifra – d.v.s. at det er mulig å begynne på et felles prosjekt med en handlingplan der det skal avhjelpes med oppdragervold med hjelpetiltak som sinnemestring, veiledning i hvordan være foreldre uten å ty til vold og tilsyn over en periode som er lang nok til enighet om at denne voldsbruken er lagt bort for aldri mer å forekomme.
     I denne saken i Naustdal foreligger det ingen kulturelle unnskyldniger for bruken.
     Jo, facebook, Søkelys, barnevernhatere og aktivister kan bare holde på med sitt, men de formidler jo ikke noe nytt – de bare samler det de har av linker og det som media finner å fortelle, men de kommer jo ikke med noe alternativ. Jo, naiviteten – eller er det ren toskeskap – er så stor at en tror at de som har en barnevernsak har en famillie og et nettverk som har godkjennbare og villige folk til å ta et ekstra omsorgsansvar? Jo, av og til finnes det noen i slekten – egentlig skulle jo alle som ikke ha selvgående barn tenkt over hvem i slekt, familie som kunne tenkes å forespørres hvis. Ja, noen har faktisk ordnet seg så forutseende at navn og adresse foreligger hvis. Da kan dette ordnes utenfor barnevernet – som en privat plassering – godkjenning av barnevernet er nødvendig hvis barnet er under 15 år og varigheten er mer enn to mnd.. Erstattere må ikke være perfekte, men noenlunde i samme leiet som fosterforeldre, Noen kan senere komme med forslag – da saken er godt i gang i retning fylkesnemda – kommer med et forslag på tante..? som da får seg forelagt ønsket om å fungere som mulig plasseringssted. Hun kan da bli godkjent som forstermor og jobber da for barneverntjenesten.

4. Her er et kritisk søkelys på tvangsbruk i barnevernet;

   http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Overdreven-tvangsbruk-i-barnevernet_-syvaringer-legges-i-bakken-med-politigrep-8173603.html

   • Takk Hildegunn for denne informerende artikkelen!

     Kommentarfeltet er også meget opplysende om hvor galt det står til i dette lukkede barnevernsystemet f eks

     «Barnevernet er en institusjon som hadde trengt en grundig opprenskning. Det er for lett for mennesker med maktbegjær å få jobb der. Folk med ekte omsorg for barn blir fryst ut av sine arbeidskollegaer og sjefer, som har alt annet enn omsorg for barn på agendaen. Tro meg, jeg vet.»

5. Jeg blir rystet av å lese her at disse foreldrene var fullt klar over at det er straffbart å mishandle barn i Norge!
   Da er de skyldige i tre ting; 1. De har utøvd vold mot sine barn 2. De har vist at de gir blaffen i norske lover, med begrunnelse av at «det er jo tillatt i andre land».
   3. De har vist seg å ikke være gode omsorgspersoner, som slår barna.

   Klask på baken og riving i ørene og lignende er for lang tid siden blitt godt og grundig dokumentert å ikke være en god del av barneoppdragelsen. SNARERE TVERT I MOT!!!

   Jeg mistenker at det ligger atskillig mer her, og jeg misliker sterkt den store og muligens uberettigede støtten disse foreldrene får.
   Hadde alle støttespillerne visst den fulle og hele sannhet, er det ikke sikkert det var så mange av dem tilbake?

   • Godt sagt Ansgar. Men som så mange ganger tidligere i historien lar folk seg rive tankeløst med på en stemningsbølge. Noen ganger har nettopp det fått katastrofale følger.

   • Det er jo litt interessant at en psykolog nå ganske tydelig slakter barnevernet i Naustdal

6. Her er enda et eksempel barnevernets feilvurderinger og hvor enkelt de kan konkludere med å ta omsorgsretten ifra foreldre.

   En mor er bekymret for datteren som hun mener har problemer med konsentrasjon og blant annet balansen. Barnevernet avviser at det er noe galt med jenta og anklager moren for å sykeliggjøre datteren. Barnevernet konkluderer med at moren ikke har god nok omsorgsevne og bestemmer seg for å ta ifra moren omsorgsretten. Heldigvis skjer ikke dette. Morens advokat bestemmer seg for å ta saken for retten. Men rett før saken skal fram i retten, finner en overlege ut at jenta faktisk har en medfødt migrasjonsforstyrrelse i hjernen, og at mors kamp for bedre hjelp til datteren har vært helt berettiget. Saken ble derfor trukket.

   Ja tenk, en mor som faktisk hadde gode intensjoner og brydde seg såpass mye for datteren sin at hun gjorde alt hun kunne for å skaffe den nødvendige hjelpen til datteren sin, risikerte å miste omsorgsretten til barnet sitt…….. Hvor bakvendt går det an å bli??? Ikke så rart kanskje at noen protesterer………

   http://www.dagbladet.no/2016/02/20/nyheter/innenriks/barnevernet/43219369/

7. Et spørsmål til Knut Nygaard;

   Synes du det er helt greit at et barn kan bli plassert i et likekjønnet fosterhjem? Og hva med barn som er vokst opp i kristne hjem og som plasseres i fosterhjem som er imot den kristne tro?

   Som kristen er jeg faktisk bekymret for dette.

   • Hildegunn, slike spørsmål affekterer ikke norske kristne.

   • Hverken du eller jeg kan rømme fra at vi lever i et samfunn der den 1% homofile via bl.a. å bruke og bli brukt av DNK som politisk verktøy til en hverdag da vi i dag ikke har mulighet for å skru klokka til tidsånden bakeover – i så fall har vi så langt noen erfaring med reversering av den. Vi lever i et gjennomsekularisert samfunn og våre lovverk og regelverk har åpninger som vi ikke hadde noe tilbake i tid. Vi er på vei inn i en mørkere tidsepoke og vi som troende gjør klokt i å søke fellesskap med andre troende slik at hvis …. noe skulle skje slik at det ble en realitet det du spør etter så er vi klar over hvem alternativet skulle være. Jeg har ikk sett denne teksten om muligheten før jeg logget meg inn på Naustdal kommune her en dag – ikke det at de er verre enn andre, men jeg hadde ikke fått med meg denne invitasjonen. Jeg har ennå ikke opplevd dette, men så er det jo ikke det kommunale barnevern som driver med fosterhjemsgodkjenninger – men .. dette blir vel som annen kunstig befruktning .. og snart er vi over i surrogatepoken for fullt. Vi troende skal ikke være bekymret . Frykt ikke, står det i min bibel, men slik disse demonstrasjonene og aktivistene driver på så er det nettopp frukten som kommer ut av det – at de skaper skremselspropaganda som ikke stemmer med virkeligheten – jo, det er noen unntak – mennesker har det generelt med å ha muligheten til å gjøre feil selv med de beste intensjoner.

8. Kjell: At en psykolog kritiserer barnevernet, forteller ikke noe om hva som ligger i denne saken i det hele tatt. Kan det tenkes at det var berettiget å opprette sak, men at barnevernet har gått for langt?

   • Han har lest sakens dokumenter Ansgar, og reagerer ut fra det. Ettersom jeg har forstått vil det snart komme tilstrekkelig juridisk kompetanse også i denne saken. Det er også vel å merke seg at barnevernet selv bryter lover og i en sak etter at en jente på 12 døde er politianmeld for uaktsomt drap. Disse opplysningene siver nå ut til den internasjonale kristenhet og Norge står ikke akkurat høyt i kurs nå for vår krig mot familien. Jeg snakket senest for en uke side med en pastor i et europeisk land som mente norske lover angående klaps bak var i strid med kristen tro. Det finnes mange vers i bibelen som faktisk snakker om tukt og ris og som direkte går på oppdragelse av barn.

9. Har fulgt denne saken fra sidelinjen og det jeg registerer er at mange her syntes å ha en dyp uvilje for at Søkelys har løftet opp denne saken. Jeg konstaterer også at de tradisjonelle synspunktene om at vi må tilpasse oss er blitt hentet frem av den barnevernsansatte som skriver her. Vi hører den samme leksa om at og om at. Det saken egentlig gjelder er faktisk et grunnleggende spørsmål og det er dette: Hvem er det som har eierrett til barna? Er det barnas biologiske foreldre som skal bedømme hva som er barnas beste eller er det et halvsosialistisk system med den sterke og allmektige Staten som har eierrett til barna?

   Denne familien og mange andre familier verden over oppdrar sine barn i overenstemmelse med sin religiøse tro og samvittighet. Og har vi et system som går inn og overprøver foreldrenes Gudgitte rettigheter og går inn å stjeler barna for å gi andre familier en stor pengesum for å oppdra de i den allmektige Statens navn. Jeg merker meg at det er dette Systemet mange av dere, inklusiv Knut Nygaard forsvarer.
   Mange av dere skriker opp fordi denne familien skal ha daska et par av sine barn ved en eller to anledninger. Dette er en praksis som vanlig og som blir ansett som en del av barneoppdragelsen i de aller fleste land.
   Samtidig som Barnevernet og noen andre skriker opp på grunn av noen lette klask eller en ørefik, er det ingen av dere som skriker opp når barn vokser opp i lokalsamfunn der de mobbes på skolen, der de forsømmes på andre områder.
   Maken til kvalmende selvgod religiøst snobberi.
   Det er mange ting å påpeke med det norske samfunnet som er pil råttent som jeg ikke tar opp her.. Jeg syntes det er bra at Søkelys har gitt alle oss som sliter med ettervirkninger av overgrep begått av barnevernet og jeg blir fysisk kvalm når jeg tenker på hva jeg erfarte selv med barnevernet for to tiår siden.
   Jeg tror Gud hvis han er rettferdig har opprettet en spesiell plass i helvete for slike som er ansatt i barnevernet og stjeler barn fra deres mamma og pappa. Barn trenger sine foreldre og dersom barnevernet i det hele tatt skal ha en berettigelse, må det være for å støtte familier som har det vanskelig. Ikke rive foreldrene vekk fra barna.

   • Trist å høre om dine egne lidelser som en følge av barnevernet. Send meg en mail på sokelys@gmail.com

   • Når du og jeg lever i Norge anno 2016 så kan vi ikke forvente oss at et sekularisert samfunn spesialinnretter seg etter troendes ønsker – vi er tross alt en minoritet – da snakker jeg om de som tar sin tro på alvor. Jo, alle som jobber med mennesker kan ha store og alvorlige oppgaver som daglig kan gi konsekvenser – kirurgen, fastlegen, ansatte ved sykehus og pleiehjem, ansatte ved skoler og barnehager, politi, advokater og dommere, de som sitter og forvalter og styrer o.s.v. – og så oss i førstelinjen – den kommunale barneverntjenesten. Lover og regler er til for å holdes selv om de fleste av oss har brutt trafikkreglene, men vi vet at regelbrudd som oppdages gir konsekvenser. Hverken du eller jeg vet detaljer og fakta som er grunngitt i det vedtaket som gjør at barna ikke er hos sine foreldre, men i beredskapshjem. Jeg er noe forundret over tidsbruken – at det som sak forventes at den skal behandles – hvor? – jeg tenker med mitt barnvernhode at disse i Naustdal må få orden på hva de mangler i sin undersøkelse – om straffesaken lever eller er henlagt som den ofte blir – barnevernsbiten lever sitt eget livet uavhengig av den avgjørelsen – hører at det snakkes om sakkyndig og at denne må bli klar – at Bergensadvokaten til Naustdal kommune har mangt på kalenderen og er først klar i mai en gang – dette høres for meg alt for dårlig ut sett i forhold til at minstbarnet var 3 mnd ved plassering og følgelig er minst 6 mnd plassert – det er da jeg tenker at Naustdal må ha en rimeig god grunn for å gjøre dette. Jeg håper inderlig at de to advokatene er aktive og hvis det dreier seg om kun oppdragervold så skulle jeg tro at det skulle ha vært forhandlet fram hjelpetiltak som gjorde gjenforening mulig for de barna som er klar for det – og det høres ut som det er alle, men som sagt – vi kan bare ha en synsing og en mening – vi vet ikke – det vet bare partene.
     Det er høyst vanlig at foreldre innrømmer de enkleste anklagene og fornekter eller bagatelliserer de mer alvorlige. Alle er klar over at det inntil politiet har konkludert kjempes på to banehalvdeler og da grubles det en del over hvor mye en kan innrømme og hva konsekvensene blir . Så snutten med foreldrene på rumensk tv og for meg var det tydelig at foreldrene ikke likte å snakke om hvorfor barnevernet gjorde som de gjorde. Thorlild – du hjelper ingen med å batatellisere foreldreadferd vi skrinla lovligheten av i 80-åra. Heldigvis er det ikke dine følelser og tanker som skal dømme mennesker og jeg har den tro i meg at jeg Gud er med meg i hverdagen i denne bransjen. Jeg ber i tunger både før møter med familier, hjemmebesøk og med fagfolk. Jeg ber bl.a. om at de skal få et møte med mer enn en fagperson og at jeg har med meg en visdom fra oven i det jeg gjør. Jeg anser meg selv for å være en god relasjonsbygger med alle jeg møter enten det er barn,unge eller foreldre. Mye av barnevernhverdagen er forventet ut fra loven å skje i samhandling med de det gjelder – undersøkelsesplaner og handlingplaner knyttet til tiltak. Jeg opplever at barnevernet gjør det loven sier vi skal gjøre – gjøre det som gjøres kan med hjelpetiltak – ja, faktisk gjør vi det for lenge er min mening, slik at barna blir for skadet før de endelig kan plasseres – noe som skjer som siste utvei. Unntaket er akuttvurderingene som fører til midlertidlig omsorgsovertakelsie inntil saken er opplyst og det kan vurders om barnet skal tilbakeføres eller ikke. Det kan godt være at akuttvurderinger er sjelden kost i mindre kommuner, mens andre som hos oss kan ha en håndfull på kort tid. Det biologiske prinsipp er på plass i lovverk og rundskriv – det er menneskene som svikter prinsippet. Dette skrev Anniken Hvidtfeldt i Stoltenbergtiden om det biologiske prinsipp og barnevern
     https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/barnets-beste-og-det-biologiske-prinsipp/id534090/
     Her er en juridisk gjennomgang at det biologiske prinsipp i barnevernsaker
     https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/36470/178983.pdf?sequence=4

   • Veldig enig i din oppsummering her.

10. For å illustrere hvor galt det kan gå når man knapt nok kjenner bruddstykker av sannheten, kommer jeg her med et eksempel:
    Min bror som er pensjonert banksjef i en by her på nord-vestlandet, opplevde en ubehagelig episode for endel år siden. En kjent skikkelse i byen som var kunde hos ham, døde fort etter å ha fått vite at han hadde uhelbredelig kreft.
    Denne mannen hadde tegnet gjeldsforsikring i banken, men banken var nødt til å avslå å utbetale oppgjør. De var bundet av taushetsplikten og kunne dermed ikke fortelle noen hvorfor. Enken og ikke minst hennes to brødre, gikk rundt hele byen i ukevis og slengte dritt om den dumme banken og den fæle og udugelige banksjefen. Til slutt ble dette en etablert sannhet i byen!
    Til slutt kalte min bror enken og hennes to brødre inn til et møte, hvor han sa at de hadde bestemt seg for å betale ut, men han ville gjerne fortelle hvorfor de ikke hadde gjort det, i utgangspunktet. Enken løste ham fra taushetsplikten, og sannheten er at denne mannen gikk i banken og tegnet gjeldsforsikring ETTER at han hadde fått diagnosen.
    Det var således et svik både overfor banken som overfor enken. Men, banken hadde besluttet at enken ikke skulle lide for dette sviket. Til gjengjeld gjorde min bror det klart a than forventet at alle tre tok nye runder rundt på byen og fortalte alle hva som var realitetene i dette. Dette gjorde de, og de var mildt sagt skamfulle da de forlot kontoret!

    Hva er moralen i dette? Jo, vi skal være ytterst varsomme med å trekke konklusjoner ut fra hva vi hører fra en side, og ikke minst ut fra antakelser og følelser!

    • Vel talt. Det er for øvrig et stykke fra at barnevernet gjør feil her og der, nå og da, til at de er glupske rovdyr du kan «havne i klørne på» (ref. begrepsbruken i Søkelys-innlegget her).

11. Du har en utrolig forkjærlighet til Adolf Hitler.

Det er stengt for kommentarer.