Illustrasjonsfoto. Er du utsatt for overgrep i kristelig regi bør du kunne slippe å bære byrdene alene

«Jeg blir fra tid til annen spurt om hvorfor jeg ikke bare kan glemme fortiden og se fremover. Jeg tenker at det nok for enkelte er vanskelig å forstå at jeg «henger meg opp i fortiden» ettersom det i stor grad er andres fortid jeg nøster opp i. Jeg har ikke selv opplevd seksuelle overgrep, og er uendelig takknemlig for at jeg har hatt trygge, gode voksne rundt meg gjennom hele min barndom som beskyttet meg mot den slags grusomheter. Dessverre er ikke alle like heldige. Noen barn, eller rettere sagt mange barn vokser opp i utrygge omgivelser med voksne rundt seg som har det vanskelig og som ikke klarer å sette gode og trygge rammer rundt sine barn,» skriver Arnfinn Welo i ett innlegg publisert på Facebook. Arnfinn selv vokste opp i Nardus-bevegelsen, en frikirkelig bevegelse grunnlagt tidlig på 1980 tallet. Arnfinn har nå brutt med bevegelsen han ofret store deler av livet på.

Og Arnfinn Welo fortsetter sitt viktige innlegg: «I følge faglitteraturen er disse utrygge barna søkende etter trygghet og omsorg fra sine omgivelser og vil ofte søke utenfor hjemmet dersom disse behovene ikke blir møtt der. Dette setter disse barna i en utsatt posisjon. Seksuelle overgripere er eksperter i å «spotte» utrygge barn som har behov for voksenkontakt. Dette skjedde dessverre med ei jeg kjenner godt. Tilbake på 70-80-tallet vokste hun opp i en kristen familie på sørlandet. De var mange søsken og mor og far slet med å få endene til å møtes. Far var mye ute på arbeid og mor gjorde så godt hun kunne med å ta seg av barna. Min venninne var ei jente som tok seg av sine søsken så godt hun kunne, men selv ble ikke hennes omsorgsbehov møtt i noen betydelig grad.

«En respektert kristen leder kom på besøk»

Illustrasjonsfoto

Så en dag kom en respektert kristen leder og venn av familien og kysset henne…….hun var da bare 11 år gammel………..Det hun opplevde de neste årene skulle prege hele hennes liv……………..i hele sitt voksne liv har hun prøvd å glemme, men klarer det ikke. Så hvis du har behov for at JEG skal glemme så skal du vite at denne kvinnen, min gode venninne har et LANGT LANGT større behov for å glemme det. Men ettersom hennes kropp og minner ikke klarer å glemme, har jeg kun èn ting jeg ønsker å gjøre: Nemlig kjempe med nebb og klør for å oppklare og belyse det hun opplevde. Hvor det bærer hen, det vet vi ikke fullt ut, men når vi er kommet til veis ende, kan vi si, vi gjorde det vi kunne. Mer kan vi ikke gjøre. I Oktober 2021 ble denne mannen endelig anmeldt for sine overgrep mot min venninne. men selvsagt ble den henlagt pga foreldelse. Er da en anmeldelse forgjeves? Nei aldeles ikke. Den anmeldelsen er et utrykk for at dette ikke er akseptert av offeret. Et klart signal til overgriper: «Å anmelde et seksuelt overgrep kan være et viktig skritt i å vise at man ikke aksepterer overgrepet. Med en politianmeldelse forteller man gjerningspersonen, omverdenen og seg selv, at man ikke aksepterer at det blir begått seksuelle overgrep mot en.»

Ta et oppgjør med en grusom fortid

Så dette er altså veien fremover, ved å ta et kardinal-oppgjør med en grusom fortid. Når DEN jobben er gjort, da kan man kanskje snakke om å tilgi, uavhengig om overgriper innrømmer eller ikke, men dette MÅ være opp til offeret å bestemme. Jeg tenker at oppgjøret først og fremst ligger i å slutte å bebreide seg selv for overgrepene og å plassere skylden 100% der hvor skylden hører hjemme, nemlig hos overgriper.
Så kjære hjertegode venninne! Kampen for rettferdighet fortsetter med UFORMINSKET styrke og han som har forvoldt deg skade går i disse dager videre med skammen han prøvde å legge på deg fordi DU tok tilbake kontrollen over ditt liv ved å anmelde han. Jeg er stolt av deg og det ønsker jeg du også skal være 💪👊 ❤

Hvorfor anmelde?

Innlegget er skrevet av Arnfinn Welo