På sikt vil vårt rettssystem og folks respekt for rett og lov bli skadelidende. Etter det jeg har sett i denne ­saken har tilliten til myndighetene minket betraktelig.   Så fikk vi se det også, at politiet knuser seg inn og tramper inn i et kirkerom med politistøvler på, for med makt å pågripe en hardt prøvd flyktningfamilie. Begrunnelsen skal være at de har oversittet en utreisefrist, og dermed satt seg opp imot myndighetene. Er dette et resultat av at en nytilsatt justisminister har et behov for å markere handlekraft? Eller er det byråkratiet som tar helt av? Er det handlekraft at en med rå politikraft pågriper en forsvarsløs småbarnsfamilie? -spør Frank Håvik, pastor i menigheten Nytt Liv i Sunnhordland,» i et innlegg i Dagen. Pastoren reagerer sterkt på politiet og norske myndigheters opptreden da man krenket kirkeasylet for å med makt hente ut en barnefamilie..

For sikkerhets skyld stilles et stort mannskap med tre politibiler og ambulanse. Å ta dem mens de sover, gir jo også øvelse i å handtere terrorister. Aksjon ble så vellykket at politilederen går ut i media og skryter av sin egen jobb og sier han er stolt av jobben. Ikke rart når det er tredje forsøk. Jeg opplever at det å skryte av en sånn jobb er både støtende og usmakelig. Da mangler en fullstendig empati og innsikt i andre menneskers skjebne. Jeg har snakket med flere politifolk som har vært, eller er med på slike aksjoner, som uttrykker at det er de verste oppgavene de har. Familien det gjelder har sin tilhørighet i vår menighet og er del av den. De er alle kristne, og mannen er til overmål en kristen forkynner. Hos oss har han i praksis hatt funksjonen som innvandringsleder.

På morgenen i dag fikk jeg oversendt et videoklipp der gutten på knapt fire år synger på norsk en barnesang som foreldrene har lært han. «Halle, halle halleluja, det bob, bob bobler inn i meg. Jeg er glad og fri, og det er jeg fordi Jesus elsker meg».

Jeg gråt da jeg hørte det, og tenker på den uvisse skjebnen denne familien risikerer ved utsendelse. Det er nesten ikke til å bære. Her kunne noen i systemet ha skåret igjennom og sagt at vi må ta oss tid til å behandle denne saken en gang til.

Er det for mye å be om det framfor å risikere livet for fem mennesker? Vi har hatt lignende saker før der konvertitter har blitt sendt ut og nesten drept. Heldigvis klarte vi å hjelpe dem å rømme igjen. Er det rart jeg av og til skjemmes over å kalle meg norsk?

La oss se litt på hvordan systemet fungerer. UDI har fått et forvaltningsansvar for å avgjøre asylsøknader som skal vurderes opp mot beskyttelsesbehov og menneskerettigheter. UNE er klageinstans som skal gå igjennom saken på nytt dersom et vedtak ankes.

Får flyktningen avslag der også, kan saken tas opp igjen på nytt så lenge en mener å ha vesentlige sider av saken som ikke er belyst. Når alt er prøvd må flyktningen forlate landet frivillig, eller så blir han pågrepet og sendt ut.

Så finnes det en legal mulighet til som de fleste ikke har mulighet til uten folk som står nær dem og som bryr seg. De har en legal rett til å stevne saken inn for en domstol. Det er mer komplisert og kostbart, og det tar tid. Da har en også et par muligheter.

Man kan stevne UNE for tingretten og vente et halvt år før saken kommer opp. I mellomtiden er ikke flyktningen beskyttet, og myndighetene velger da i en del tilfeller å pågripe og sende dem ut om de har mulighet for å få ut, med begrunnelsen at de kan komme tilbake hvis de vinner saken.

Så er det en mulighet til for å hindre at så skjer, også på en legal måte. Det er at en før tingretten går til en forføyningssak i et byfogdembete. Det er en enklere rettssak, og det er ingen ankemulighet.

Der vil retten ta stilling til om det er rimelig sannsynlig at flyktningen kan ha beskyttelsesbehov og trenger å få belyst det i retten. Retten avgjør ikke om flyktningen skal ha opphold, men gir flyktningen beskyttelse til rettssystemet har sagt sitt.

Når tingretten har felt dom, så har partene en ankefrist. Vinner flyktningen, så anker som oftest UNE saken videre til lagmannsretten. De sitter på ressursene og risikerer ingen ting. Taper flyktningen, risikerer han å bli kastet ut ganske fort, selv om han har en rett til å anke til lagmannsretten.

Det gjør situasjonen veldig vanskelig for flyktningen, og rettssikkerheten i dette landet trues. For flyktningen er det å bli sendt hjem en reell frykt for forfølgelse og død som naturligvis ikke frister. Da blir selve hjemsendelsen fullbyrding av en dom som ikke er rettskraftig. Det er ikke mange som ønsker å dra hjem til sin egen død.

La oss ta den aktuelle saken som eksempel. De vant en forføyningssak i Oslo Byfogdembete i mai 2017. I dommen blir alle vedtak i saken i UNE og UDI gjort ugyldige. Dommen kunne ikke ankes, og var derfor rettskraftig.

Det gjorde at de kunne leve uten frykt for å bli sendt ut, inntil tingretten i november 2017. Saken ble grundig belyst i retten, bevis ble lagt frem, mange troverdige vitner vitnet til deres fordel, men dommeren valgte å tro på UNE sin saksbehandler, som ikke noen gang har møtt flyktningene.

Han støtter seg til statistikk, usikker landinfo og påstander uten å kunne bevise eller sannsynliggjøre dem. Dommen er krydret med feilsitater og faktafeil. Det er en dommer til stede, og det er en svakhet i vårt rettssystem.

Dommen sier ikke noe om at vedtakene i UDI og UNE dermed er gjort gyldige igjen, men vi antar at det er vanlig praksis. Uansett er ikke en dom rettskraftig før ankefristen er gått ut, eventuelt tatt opp i en ny rettssak.

I vårt tilfelle fikk flyktningen støtte til å anke videre til lagmannsretten som de har full legal rett til. Frykten for å bli sendt ut var så stor at de ikke kunne klare å overleve uten å søke kirkeasyl.

Vi åpnet dørene for dem av barmhjertighet, og for å stå opp mot en urettferdig og inhuman behandling, vel vitende om at kirkeasylet ikke er noe som er nedfelt i lovverket. Under et døgn senere var politiet observert på flyktningenes bosted på mottaket, trolig med hensikt å pågripe dem og sende dem ut. Men leiligheten var da tom.

De som har greie på jus kaller kirkeasylet et rettstomt rom. Jeg tror at med så mye saksbehandlingsfeil vi opplever i asylbehandlingen er det på sin plass å ha kirkeasylinstituttet i enkelte spesielle tilfeller.

Det er ikke mange kirkeasylsaker i dag, og det bør etter min menig være en sikkerhetsventil, en redningssluse i enkelte tilfeller. Det er heller ikke en fare for at det vil utvikle seg, til det er det å drifte et kirkeasyl for krevende for kirker og støttegrupper.

Det er en plass for å få en pustepause og finne vei videre. Det er en plass der en kan få opprettet dialog og finne ut hva som er veien videre. Vi har forsøkt oss på dialog støttet av blant andre helsemyndighetene og Fitjar kommune, men UNE har til dags dato ikke svart eller kommet oss i møte.

Vel, vi fikk et svar, en brutal politiaksjon med overdrevent bruk av makt. De knuste seg inn i vårt kirkelokale, og selv om de ble spurt av en fra menigheten som var til stede om de hadde lov til dette, kunne de ikke framlegge ransakingsordre som viste at de hadde rett til å gå inn på denne måten.

Ingen av oss ønsker at politiet skal ha mulighet til å storme inn i et hus på natten og pågripe de som er der uten at de har gjort noe kriminelt og farlig. De sier de har bestemt at dette ikke var et kirkebygg, men et bolighus. Men hvem gir PU rett til å bestemme i bygningsregulering? Jeg trodde at det var lagt til kommunen.

Så selv om flyktningen har en legal rett til å få saken sin prøvd for lagmannsretten, uthules rettssystemet ved at asylmyndighetene bruker sin makt til å sende dem ut i mellomtiden, uten at de kan sørge for beskyttelse mot forfølgelse i hjemlandet.

På sikt vil vårt rettssystem og folks respekt for rett og lov bli skadelidende. Etter det jeg har sett i denne saken har tilliten til myndigheten minket betraktelig.

At en nytilsatt justisminister er villig til å gi grønt lys for politiet å gå aksjon mot en sovende småbarnsfamilie som har søkt tilflukt i en kirke, øker ikke respekten og tilliten til justisministeren og systemet. Det er et politisk selvmord.

Da Frp kom i regjering var det sagt at det første de skulle gjøre var å uttransporterte Mullah Krekar. Det var visst ikke så lett likevel. Han sitter fortsatt forholdsvis trygt og har kostet samfunnet kanskje flere hundrede millioner. Irak sier de garanterer tryggheten for terrorlederen, men norske myndigheter tviler på det. I det tilfelle kommer tvilen han til gode.

Det er en grell kontrast til hva vi opplevde på Fitjar sist fredag.

Vår justisminister Sylvi Listhaug bærer et kors som for meg er et symbol på den ultimate kjærlighet til mennesker for å føre oss tilbake til vår forhold til Gud.

Frelseren Jesus som på et kors gav sitt liv for andre, og med det betalte for våre synder og feilgrep. Han døde for å redde oss mennesker. Vi er pliktig til å ha den samme innstilling om nødvendig.

Innlegget er skrevet av pastor Frank Håvik i menigheten Nytt Liv.

Søkelys deler her oppfatning med pastor Håvik