Ny syrisk offensiv mot opprørere tett opp mot den israelske grense

Kronet som seiersherre

Gråter av glede

Syriske regjeringsstyrker støttet av Hizbollah og iranske basiji iverksatte torsdag en ny og omfattende offensiv mot ulike opprørsfraksjoner i grenseområdene mot Israel. Den nye giv i regimets kamp mot opprørerne kommer samtidig som USA og dets vestlige allierte ydmyket lusker vekk fra kystområdene utenfor Syria. Syriakrisens ubestridte seiersherrer er Russlands Vladimir Putin, Bashar Assad, regimet i Teheran og Hizbollah militsen som nå har fått blankofullmakt fra Washington, London og FN hovedkvarteret til å fortsette masseslaktet av sivile syrere. Hittil har mer enn 120 000 mennesker blitt drept i den syriske borgerkrigen og daglig blir et sted mellom 30 og 70 mennesker drept i den blodige konflikten. De to store tapere i det internasjonale spillet omkring Syria er Barack Hussein Obama og britenes David Cameron som begge fremstår som de reneste utenrikspolitiske amatører.

Søvnløs Netanyahu

USA og Europa's pinlige retrett fra Syria har skapt dyp frustrasjon i Jerusalem. Søndag 8 september kunne Netanyahu fortelle sin nære og betrodde krets at Hussein Obama's trekk med å avlyse det bebudede militære angrepet var et bedre trekk enn å angripe noen få kjemiske våpenlagre. Han hadde kanskje trodd på de amerikanske forsikringene om at en slik avtale ville få fjernet Assads kjemiske våpenarsenal. Onsdag 11 var tonen en helt annen. En rødøyet og tilsynelatende søvnløs Netanyahu dukket opp på en avslutningssermoni for et kurs for sjømilitære offiserer. I sin tale siterte han et eldgammelt jødisk visdomsord hvor han hadde omskrevet første halvdel av et munnhell fra Misjna: "Hvis vi ikke hjelper oss selv, hvem vil da hjelpe oss?" "Im ain ani li meg li" tordnet han. en han hadde utelatt den høyst viktigste videreføringen av utsagnet, som hvilken som helst israeler kunne resitere for ham. Fritt oversatt er det: "Hvis jeg bare hjelper meg selv, hvem er jeg? Og hvis jeg ikke gjør noe i dag, når vil jeg da gjøre det?" "Netanyahu viste tegn på sjokk etter at han nå har kommet til den erkjennelsen at han kastet bort fire år med å følge feil politikk, og at denne nå er gått bankerott eller falitt.

Valgt på løftet om å stanse Iran

Den israelske statsministerens desidert viktigste sak som brakte ham til makten gjennom to valg var hans tydelige løfte om å forhindre at Iran skulle få atomvåpen. Imidlertid har ikke Benjamin Netanyahu gjort noe for å følge opp løftet rent praktisk da han foretrekker å gå i tospann med Obama, noe som også har holdt Israel tilbake fra å ta egne nødvendige grep overfor Iran. Hans påskudd for denne politikken har vært troen på at hele den vestlige verden delte hans bekymring, og at disse også ville håndtere den. Imidlertid har Netanyahu brent seg skikkelig på denne ideen for den realitet han nå står overfor, er at Teheran, - under hans vakt har oppnådd muligheten til å lage atomvåpen. Alt som trengs er at Irans øverste leder, Ayatollah Ali Khamenei gir ordren. Statsministeren har levd i den villfarelsen at Ayatollahen har latt seg avskrekke av frykt for et israelsk angrep. Imidlertid er dette bare noe den israelske lederen har trodd, fordi det er godt mulig at Iran allerede kan ha bygget en eller flere bomber og gjemt dem i hemmelige kjernefysiske anlegg. Etter Obama's pinlige retrett fra Syria vet Teheran at de ikke behøver frykte en amerikansk militæraksjon, nettopp fordi at USA ikke lenger har president som evner å ta nødvendige grep. Det er også tvilsomt om Jerusalem vil få Obama's godkjennelse for et angrep og det skal svært mye til før Netanyahu gjør noe uten ryggdekning og velsignelse fra Obama.

Israelske tabber

Israels policy og analyser overfor situasjonen i Syria har vært vinglete, skiftene og preget av en rekke strategiske tabber basert på dårlig etterretning. En fatal feilanalyse Israel har bygd policyen for har vært ideen at Assads regime ikke ville tåle et opprør. Man har sterkt undervurdert president Assads evne til å motstå opprøret og israelske ledere har gjentatte ganger fremsagt mantraet at "Assads dager er talte". Den israelske regjeringen ble derfor også overrumplet da tidevannen snudde i president Assads favør på vårparten i 2013. I blind tro på Obama valgte Netanyahu å vende det blinde øyet til når det etterhvert ble avklart at både Iran og Hizbollah var dypt involvert i krigen. En annen ting Israel heller ikke bet seg veldig merke i var den voldsomme oppbyggingen av fiendlige styrker i grenseområdene mot Israel. Argumentet for at dette kunne skje var tesen om at krigen ville svekke Teheran og Damaskus- Hizbollah aksen men dette har ikke skjedd. Faktum er at denne alliansen er betydelig styrket mens alliansen Israel/USA er svekket av den amerikanske handlingslammelsen.

Tror ikke Israel vil angripe Iran

"Retorisk alarmist med stunt i FN"

Den politiske og militære ledelse i Iran har svært liten tro på at Israel er i stand eller har vilje nok til å angripe dem. Sabelraslingen i Jerusalem blir vurdert som nok et israelsk forsøk på å alarmere Vesten og USA og dette indikerer igjen den israelske svakheten. Man vurderer Netanyahu som en politisk alarmist som forsøker å vekke en verden som ikke vil la seg vekke. Teherans analyse er at Netanyahu i likhet med Obama produserer store ord, men likevel er en sky uten regn, og at man strengt tatt ikke behøver å ta Israel på alvor. Derfor kan man fritt og uhemmet fortsette sitt målrettede kjernefysiske prosjekt uten å oppleve annen konsekvens enn at Netanyahu tyr til sterke ord og tomme trusler. "Skal man forhindre at Iran produserer seg noen atombomber må Netanyahu enten byttes ut eller ta et valg han ikke evner å ta. For hos Obama vil han ingen hjelp få.

Les også: Jan Hårstad: Krigen opphører ikke