Vi har å gjøre med oppfatninger som bygger opp om forestillinger om at man tilhører en spesielt velsignet gruppe mennesker, som er utvalgt av Gud til å gjøre større undere enn Jesus selv. Den 18. 3. 2010 skrev Vårt Land om en familie som hadde mistet sin datter. De ble dagen etter oppsøkt av noen som sa at de hadde fått beskjed fra Gud om å be for den døde, og at hun skulle stå opp. Moren forteller åpenhjertig om hvor vondt og belastende dette ble. For noen år siden fortalte en student meg om en lignende affære fra sitt hjemsted, og en misjonær fortalte meg nylig at noen i landet der han arbeidet hadde åpnet en grav, og tatt ut et lik som hadde ligget i to dager. De ba om at den døde skulle bli levende igjen. Så grep politiet inn og anklaget dem for gravskjending. Affæren ble senere publisert på TV,» skriver Arnt Helge Teigen i et innlegg publisert på verdidebatt. (Bilde av Todd Bentley som er assosiert med denne bevegelsen)

Man kan undre seg over hva det er som får noen til å handle på denne måten. Spørsmålet blir enda mer aktuelt nå, når det er blitt klart at Oase ledelsen har invitert Supresa Sithole som taler. Sithole hevder som kjent å ha reist opp flere mennesker fra de døde. At Sithole inviteres, betyr derfor at den tenkningen som har ført til den type episoder som jeg har fortalt om her, bekreftes. Det er urovekkende, og en kan spørre hva slags tenkning det er som ligger til grunn for en slik virksomhet. Jeg vil gi noen svar i det følgende.

Supresa Sithole er knyttet til Heidi Bakers virksomhet i Mosambik, og har dermed også forbindelse med et globalt karismatisk nettverk som kalles New Apostolic Reformation (NAR). Dette nettverket ledes blant annet av C. P Wagner, pensjonert professor i kirkevekst fra Fuller Theological Seminary. Nettverket synes å være løst sammenbundet, men har knyttet til seg karismatiske ledere som Heidi Baker, Bill Johnson, John Arnott, Mike Bicle, og Randy Clark. Man forsøker å samle kristne menigheter i en stor verdensomfattende bevegelse, for å realisere en ny apostolisk epoke. I følge bevegelsens nettside, begynte denne nye epoken i 2001. http://www.icaleaders.com/about-ical/definition-of-apostle/

Dette betyr at de som er tilknyttet NAR målbærer en bestemt eskatologi. Vi har å gjøre med en tenkning om endetiden som man bør tilegne seg kunnskap om, dersom man ønsker å forstå den senere utviklingen innen den karismatiske bevegelse. Kort fortalt lærer man at de tilstander som var under aposteltiden skal gjenopprettes kort tid før Jesus gjenkomst. Da skal det oppreises apostler og profeter som har samme myndighet som Jesu apostler hadde. Disse skal motta nye åpenbaringer og utøve vidtrekkende global åndelig autoritet. I tillegg tror man at det skal reises opp en gruppe superkristne som skal gjøre større under enn Jesus. Disse er blitt kalt «Joels hær» eller også «Elias generasjonen». De oppfatningene som gjøres gjellende, bygger blant annet på en misforstått tolkning av Joels bok 2: 4 – 5. I rammen av det eskatologiske paradigmet som er utviklet, har det også vokst frem forventinger om at mennesker skal reises opp fra de døde. Dette tør være en vesentlig forklaring på de forventinger som for eksempel Todd Bentley ble gjenstand for under den såkalte Lakeland vekkelsen i 2008. Da «vekkelsen» pågikk våren 2008, ble det hevdet at Bentley hadde reist opp over tjue personer fra de døde. Dette skapte veldig begeistring og forventing i norske karismatiske miljøer, inntil hele bevegelsen temmelig skandaløst falt sammen sommeren 2008.

Mye av den rådende karismatiske tenkning og praksis verden over, styres av den typen eskatologi som jeg har antydet her. Den eskatologien spriker selvsagt noe. Den er likevel såpass entydig at den fungerer som et tolkningsparadigme innen bevegelsen. Personer som påberoper seg å besitte eksepsjonelle gaver, som for eksempel evne til å reise folk opp fra de døde, blir betraktet som bekreftelser på de veldige forventningene.

I senere tid har noen supplert denne endetidstenkningen med tolkninger av Ef 4.11- 16 og Rom 8: 19. Med utgangspunkt i Ef. 4: 11 ff ser man for seg at det i den siste tid skal utvikles en enhet i Jesus Kristus, som er basert på den gjenopprettelsen av apostel og profetembetet som angivelig skjer ved NAR’s virksomhet. Til støtte for dette har flere også utviklet en passende tolkning av Rom 8: 19. Her leser vi i at «skapningen lengter etter at Guds barn skal åpenbares». Siden utrykket «Guds barn» er oversatt med «Guds sønner» i engelsk bibelutgave (Sons of God), brukes denne teksten for å underbygge en lære om at de som er åpne overfor NAR skal fylles av overnaturlig kraft, inntil de (blant andre kristne) blir «åpenbart i verden som Guds sønner». Disse «Guds sønner» skal beseire sykdom, død, lidelse etc. Man taler i denne forbindelse om en «Manifest Sons of God» doktrine.

Jeg spør meg av og til om bevegelser som NAR er kjent i norske karismatiske miljøer, og om lederne der er klar over at mange som de har invitert til Norge i senere år, er representative for denne bevegelsen, eller preget av den type tenkning som gjøres gjellende innen dette og lignende globale nettverk. Det gjelder personer som Bill Johnson, John Arnott, Randy Clark, Heidi Baker, og nå Suprasa Sithole. NAR’s virksomhet, er godt dokumentert i nyere studie av denne bevegelsen, blant annet i: A New Apostolic Reformation?: A Biblical Response to a Worldwide Movement av R. Douglas Geivett, Holly Pivec (2014) og i John Weavers; The New Apostolic Reformation: History of a Modern Charismatic Movement (2016). Sitholes tilknytning til denne bevegelsen omtales i sistnevnte bok fra side 102ff. Ellers finnes mye om bevegelsen på nett, selvsagt av forskjellig kvalitet. I Charisma Magazine finner man eksempelvis flere artikler av C. Peter Wagner, som altså regnes for å være bevegelsens fremste ideolog. Han skrev nylig følgende om den type eskatologi som er bærende for bevegelsen: My favorite term is “dominion eschatology.” Why? Because Jesus did not give His Great Commission in vain. The battle will be ferocious, and we will suffer some casualties along the way.However, we will continue to push Satan back and disciple whole nations. We are aggressively retaking dominion, and the rate at which this is happening will soon become exponential. The day will come when “‘The kingdoms of this world have become the kingdoms of our Lord and of His Christ, and He shall reign forever and ever’”. http://www.charismamag.com/spirit/prophecy/15402-the-case-for-dominionism

Så noen linjer om min egen oppfatning. De som argumenterer for at noen utstyres med evner til å vekke opp døde, viser ofte til Matteus 10. 8, der det fortelles at Jesus gav sine tolv apostler myndighet til å helbrede, drive ut onde ånder og vekke opp døde. Saken er at dette var en bemyndigelse Jesus bare gav til de tolv apostlene. Dette fremgår tydelig av sammenhengen teksten står i (Mat 10: 1, 5, Mat 11. 1). Denne bemyndigelsen behold apostlene også da den kristne menigheten ble dannet. Derfor fortelles det i Apostelgjerningene 9: 36 – 41 at apostelen Peter vakte opp en ung kvinne fra de døde. Fortellingen viser at de troende som sørget forutsatte at Peter hadde denne myndigheten. Derfor forsøkte de ikke å vekke den døde til live selv, men tilkalte apostelen Peter.

Jeg kan ikke se at Det nye testamentet åpner for at en «nådegave» til å vekke folk opp fra de døde videreføres i den kristne menighet. Noe slikt nevnes for eksempel ikke i Markus 16: 17ff, eller i de bibeltekstene der Paulus skriver om forskjellige nådegaver/utrustning til tjeneste. Evangeliene forteller ellers at Jesus selv viste sin guddommelige makt ved å vekke opp døde. Dette tror jeg på, men jeg tror også at poenget med disse hendelsene er å bekrefte at Jesus er Guds Sønn, den eneste som er Herre over liv og død.

Døden er uomgjengelig, og mennesket skal gjennom den bare en gang. At dette er Bibelens lære, fremgår særlig klart av Hebreerbrevet 9: 27. Her skriver Hebreerbrevets forfatter om døden, nettopp som noe som mennesket må gjennom bare en gang: «Det er menneskets lodd en gang å dø, deretter dom» (Heb 9: 27). Dødens engangskarakter bekreftes ved at det i denne sammenhengen også vises til at Jesu død og oppstandelse bare skjedde en gang. Mennesker skal dø en gang, liksom Jesus Kristus døde en gang. Mennesket skal oppstå en gang (ved tidens ende), liksom Jesus oppstod en gang: « … Og liksom det er menneskets lodd en gang å dø, og deretter dom, så skal Kristus, etter å være ofret en gang for å ta bort manges synder, annen gang vise seg …» (Heb 9: 27 – 28). Dette må vi som kristne besinne oss på.

I mine øyne fremstår den tenkningen som gjøres gjeldende i NAR og lignende bevegelser som en form for elitisme. Vi har å gjøre med oppfatninger som bygger opp om forestillinger om at man tilhører en spesielt velsignet gruppe mennesker, som er utvalgt av Gud til å gjøre større undere enn Jesus selv. Dette preger, med respekt å melde, bevegelsens representanter. Problemet er at denne tenkningen bærer i seg de samme farer som enhver annen form for elitisme. Jeg har skrevet mer utfyllende om NAR her: https://www.foross.no/aktuelt/nar-en-ny-apostolisk-reformasjon-2/

Skrevet av Arnt Helge Teigen: Hentet fra Verdidebatt.no