Pastor Frank Gunnar Håvik i menigheten «Nytt Liv» Sunnhordland. (Foto: Søkelys)
Nesten utenfor medias søkelys foregår det en kristenforfølgelse i Norge som setter mange menneskeliv i fare. Det spesielle er at det er norske offentlige myndigheter og politiske myndigheter som står bak. Mennesker fra islamske nasjoner søker til Norge som flyktninger. Flere av dem kommet til tro på Jesus, og fått et nytt liv. Mange av dem har gjennom flere år hatt overnaturlige syner og drømmer, og nå kan de endelig gi respons og kommer til tro på Jesus. Andre søker til kristne fordi de kjenner seg ferdige med Islam, som i mange tilfeller er en av grunnene til at de måtte flykte. Noen blir så begeistret for det kristne budskapet at de responderer med det samme, og blir kristne. De aller fleste som vi har sett komme til tro, har ikke i realiteten vært troende muslimer. De var like lite troende muslimer, som nordmenn generelt er kristne. En blir ikke automatisk muslim ved å bo i et muslimsk land, like lite som en blir en kristen av å bo i en kristent land,» skriver pastor Frank Gunnar Håvik, pastor for menigheten «Nytt Liv» Sunnhordland et innlegg vi gjengir
Hva skjer med disse ærlige troende menneskene i møte med det norske asylsystemet og domstoler? En stor del av dem opplever å ikke trodd. Har de konvertert tidlig, før de har fått avslag, har de konvertert for tidlig, og gjør det bare for å få opphold. Kommer de til tro etter de har fått avslag, er det for seint. Da påstås det også at en har konvertert for å få opphold. Helst skulle de ha konvertert før de kom, men mange har ikke hørt evangeliet før de kom til Norge. Men selv da trekkes alt i tvil. I menigheten hos oss har vi støttet mange i asylspørsmålet i forbindelse med konvertering. Jeg ser at gjennom 8 ulike saker i løpet av ca 1 år, at det er ingen av de ble trodd at de var kristne. Til sammen representerer disse sakene 19 personer. Det er da merkelig at ingen av disse 19 virkelig er troende! Vi har mange kristne ledere og andre som kjenner disse personen inngående har stilt opp og vitnet for disse uten å bli hørt eller trodd. Saksbehandlere i Utlendingsnemnda vet alltid best, selv uten å ha snakket med dem de gjelder.
I alle andre saksområder støtter myndighetene seg til sakkyndige.
I konvertittsaker som kanskje er det vanskeligste feltet blir ikke vi som sakkyndige trodd. Her kan hvem som helst som er i systemet vurdere om personer er ekte kristne eller ikke. Dette fører til at Norge bryter menneskeretter og trosfriheten. Det hetes at det skal være individuell behandling, men stadig brukes usikre statistikker som begrunnelse for å avslå beskyttelse på trosmessig grunnlag. Å ta saken for domstolene, har nesten ingen hensikt. Der sier de at UNE sitter på kompetansen, og de gir UNE som oftest rett til å gjøre som de vil. Hva skjer med dem videre? Noen drar videre på flukt til andre land i Europa. Andre blir sendt tilbake. Hvis myndighetene sin påstand er riktig skulle de vende seg bort fra den kristne troen i en slik situasjon. Men vår erfaring er at ingen har forlatt troen likevel. De er villig til å dø for troen.
Mennesker sendes ut til en uviss skjebne. I mars i år ble en ung mor med to barn returnert til det som er regnet for å være verdens verste muslimske land når det gjelder kristendomsforfølgelse. Damen var kristen, døpt og en alvorlig troende. Utlendingsnemnda og politiet brøt egne forskrifter og menneskerettigheter for å få henne sendt ut. Norsk politi forlot henne i en hjelpeløs og farlig situasjon blant mennesker som helst ville ta livet hennes.
Vi engasjerte advokat for å få norske myndigheter til å ta henne tilbake fordi de brøt egne forskrifter (noe justisministeren bekreftet overfor Stortinget)
De brukte 6 lange uker på å snekre sammen et kontant avslag og blånekter for å ha gjort noe mot forskriftene.
Vi som har stått rundt har gjort hva vi kan for å berge dem, men nå frykter vi de er tapt. Etter at flere av oss har hatt kontakt med henne regelmessig siden mars måned. Noen hadde daglig kontakt. For et par uker siden ble det helt stille, og ingen får lenger kontakt med henne. Selv ikke hennes egen søster i et naboland får kontakt med henne. Vi vet at hun på slutten stadig ble trakassert for sin tro, og hun fortalte at hun ble fysisk og psykisk mishandlet av flere. Uroen for at hun har endt som martyr er begrunnet.
Så tilbake til overskriften. Hvis ikke dette er kristenforfølgelse, hva er det da? Hvorfor kaster våre myndigheter ut kristne konvertitter til en ublid skjebne, og lar andre bli?
I et tilfeller ble to kristne som ble kastet ut, møtt av en terrorgruppe med drapstrusler fra dag en av etter å ha blitt sendt til hjemlandet. Informasjonen om at de var konvertert var kommet fra troende muslimske flykninger på samme mottak. De kristne ble sendt ut til forfølgelse, mens de som høyst sannsynlig tystet på dem fikk opphold. De klarte å holde seg i skjul i 2-3 måneder før det lyktes å flykte igjen. Nå sitter de i et naboland og venter på å komme til intervju i FN-systemet i 2020.
Løste norske myndigheter et flyktningproblem her? Nei, de forsterket problemene og påfører hardt prøvde mennesker unødvendige lidelser. Av de som blir sendt tilbake til Afghanistan er det over 70% som flykter igjen innen de første månedene.
Jeg påstår at slik det norske asylinstituttet fungerer overfor kristne konvertitter så er det en direkte kristenforfølgelse som kan få dramatiske følger. Media vegrer seg stort sett for å ta dette opp. Politikere tør ikke riktig å ta tak i dette. Vi vet at over 100 000 kristne blir drept for sin tro rundt om i verden hvert år. De fleste i muslimske land. Likevel sendes kristne rett ut til forfølgelse, tortur og mulig død, med reisa betalt av den norske stat. Dette er det «kristne» landet Norge som gjerne vil fremstå som humant og et land som står opp for menneskerettene og trosfrihet. Rett før 17. mai i år fikk vi flere negative avslag med konvertitter, og det gjorde at jeg for min del ikke orket å feire 17. mai i år. Jeg skjems over norske myndigheter.
Vi er så stolte av landet vårt. Ja, vi har et fint og godt land, men uretten vi som nasjon gjør mot disse menneskene er en skamplett for Norge. Nå må vi som folk stå opp og ta dette frem i lyset.
Innlegget er skrevet av Frank Gunnar Håvik, pastor for menigheten «Nytt Liv Sunnhordland»