Israel er mer rede og forberedt enn noensinne på å utføre et forebyggende angrep på Iran, sier pastor Paul Begley i en oppdatering om Netanyahu’s katastrofale tilbakeslag i og med at Barack Hussein Obama nå har sikret nok støtte blant egne partifeller for hans veto ikke vil bli overprøvd. Dermed har Netanyahu som tydelig har oppfordret kongressen til å stoppe avtalen langt på vei mislykkes. Samtidig skriver Dagens tidligere sjefsredaktør Odd Sverre Hove at Israel ser ut til å endre policy og nå ønsker åpent å signalisere at landet er en atommakt.

https://www.youtube.com/watch?v=vpOvpADf31M

Odd Sverre Hove’s analyse   –Hentet fra Verdidebatt.no

Etter at Obama onsdag vant kampen on Iran-avtalen i Senatet, synes Israel fra omtrent i dag av å være i ferd med å re-aksenturere Iran-politikken sin, kanskje også atomvåpen-politikken.

De siste par ukene er det skjedd tre ting som – lest i sammenheng – antagelig betyr at Israel og Netanjahu-regjeringen er i ferd med å skifte Iran-politikk, kanskje også atompolitikk.

Hendelse nummer én: Israel og Netanjahu-regjeringan har i flere år kjempet intense opinionskampanjer mot Obamas atomavtale med Iran. Israel mistenkte i årevis at Obama hadde til hensikt å befri Iran fra de knugende økonomiske straffe-sanksjonene. FNs sikkerhetsråd hadde tidligere klubbet dem fordi det iranske atomvåpen-programmet ifølge IAEA-rapportene så ut til å krenke Ikkespredningsavtalen mot atomvåpen.

Den 14. juli i år skrev USA og Iran (sammen med P5+1-landene) omsider under på den nye atomavtalen med Iran. Da ble mistanken endelig bekreftet. Obama fritok virkelig Iran fra FN-sanksjonene gjennom en detaljert nedtrappingsprosess over et mindre antall år.

Statsminister Netanjahu holdt i begynnelsen av mars en flammende tale til de folkevalgte i Kongressen. Der advadre han USA instendig mot den uhyggelig dårlige avtalen. Etter den tid har det vært stor spenning knyttet til spørsmålet om Kongressen kunne ha stort nok nei-flertall til å stanse Obamas avtale og deretter Obamnas veto.

De siste ukene har internasjonale medier daglig tellet etter hvor mange senatorer fra Demokratene som offentlig sa fra om at de ville støtte avtalen i Senatet den 17. september. Obama trengte Ja-stemmer fra 34 av partifellene sine. Lobby-gruppene mobiliserte maksimalt på begge sider. Og onsdag i denne uken ble det klart at Obama hadde sikrert seg et stort nok mindretall. Avtalen kommer til å overleve avstemningen den 17. september.

Med andre ord: Israel og Natanjahu tapte onsdag opinionskampen mot Obamas Iran-avtale. Det er den første av de tre hendelsene jeg nevnte innledningsvis.

Hendelse nummer to skjedde for et par uker siden, dvs på et tidspunkt da Israel og Netanjahu sannsynligvis visste om dette sluttresultatet. Da skjedde det plutselig en rar lekkasje i israelsk presse.

Nærmere bestemt var det Israels forrige forsvarsminister, Ehud Barak, som lekket. Og ikke bare det. Men han lekket på sett og vis ufrivillig. To journalister skulle skrive hans biografi og hadde tatt opp lange portrettintervjuer på bånd. Boken deres kommer denne høsten ut på hebraisk.

Men så kom de i krangel med kilden sin. Barak inngikk avtale med noen andre om en biografi på engelsk. De to journalistene tok da angivelig hevn ved å låne ut lydbånd-opptakene sine til israelsk TV2. På båndet kunne alle høre Barak bekrefte at han og Netanjahu ved tre anledninger hadde vært enige om å angripe de iranske atomanleggene militært: i 2010, i 2011 og i 2012.

Strengt tatt er dette gammelt nytt for så vidt som vi som følger nyhetsbildet tett, har «visst» det. (For min del har jeg skrevet om det flere ganger her på Verdidebatt.)

Men det sensasjonelle ved lekkasjen var at Barak faktisk sa det høyt. Og en ting til: At den israelske militærsensuren faktisk tillot Kanal To å sende alt sammen på luften.

Nå var det flere rare huller i uttalelsene til Barak. Den glupe sjefredaktøren i nettavisen The Times of Israel, David Horowitz, skrev for eksempel en meget skarpsindig detalj-analyse av disse rare hullene.

Men det betyr neppe at Barak løy. Derimot aktualiserte det vanlige israeleres velkjente og velutviklede teft for å «lese mellom linjene» i nyhetsreportasjene. Og etter min vurdering leste de da omtrent dette: Det offisielle Israel ønsker nå at verden skal få vite om de tre planlagte angrepene på Iran i 2010, 2011 og 2012. Men bare gjennom en tilsynelatende klossete lekkasje (som i virkeligheten kanskje ikke var så klossete likevel).

Dette er hendelse nummer to. Så går jeg videre til den ferskeste av de tre hendelsene:

Hendelse nummer tre skjedde nemlig i dag. Israels Kanal To gjennomførte og publiserte i dag et lengre intervju med den landssvik-dømte atom-teknikeren Mordekhai Vanunu (som etter endt soning har hatt full påtvunget munnkurv).

Og (OBS OBS): Den israelske militærsensurene tillot faktisk Kanal To å sende hele intervjuet ubeskåret.

Som man kunne vente, tordnet Vanunu mot den tidligere arbeidsgiveren sin i Dimona og advarte heftig mot de israelske atombombene. (På grunnlag av Vanunus spion-bilder anslo man den gang at Israel hadde rundt 100 atombomber. Nå, mange år senere, snakker ulike kilder om enten 200 eller 400 atombomber, alt etter hvem du spør.)

Mitt poeng: Det offisielle Israel ønsket i dag plutselig at Vanunu skulle få snakke fritt.

Og dette er virkelig noe flunkende nytt. Helt siden en diskret skikkelse i mai 1967 nappet general Rabin og statsminister Eshkol i ermet og hvisket til dem at man hadde fullført en «innretning» – har Israel praktisert såkalt «offisiell tvetydighet» i atomvåpen-spørsmålet.

Jeg hørte det selv som besøkende student i Israel allerede i 1969. En regjeringstalsmann sa til oss (ordrett sitat): «Israel kommer ikke til å bli det første landet som introduserer atomvåpen i konflikten i Midtøsten. Men hvis fiendene våre introduserer atomvåpen, kommer også Israel til å ha atomvåpen».

Etter den tid har jeg hørt og lest ordrett de samme to setningen hundrevis av ganger opp gjennom årene. Og israelske medier har i årevis karakterisert de to setningene som Israels «offisielle tvetydighet».

Nå lekket Obama i sommer (under kampen om stemmene i Senatet) en nyhet om at Nixon-administrasjonen på 1970-tallet prøvde å overtale Israel til å kvitte seg med atomvåpenene. Vanunu-lekkasjen på israelsk TV i dag er sannsynligvis Natanjahu-regjeringens svar på Obamas Nixon-lekkasje.

Med andre ord: Israel synes fra omtrent nå av å være på vei mot å droppe den offisielle tvetydighetspolitikken og i stedet stå frem som atommakt.

Og dette er da konklusjonen min etter at jeg (som analyserende journalist) har lest disse tre nyhetene i sammenheng:

Etter at Obama vant opinionskampen i Kongressen, har Israel og Netanjahu-regjeringen (via velregisserte lekkasjer) bestemt seg for å gjøre verden oppmerksom på omtrent følgende: Israel har for det første sterk vilje til på egen hånd å bruke militær makt mot Irans atomanlegg. Og Israel har for det andre også sterk militær evne til å gjøre det.

Av Odd Sverre Hove