«Det finnes knapt noe mer «underholdende» enn å se hvorledes den bibelske virkelighet strider mot den virkelighetsoppfatning som gjør seg gjeldende blant oss i dag. Dette gjelder på område etter område. Med årene er det blitt et gap mellom de verdier som vi finner i Bibelen og de verdier som gjør seg gjeldende i vår tid. Knapt noe er mer eksplosivt enn å studere de grenselinjer som Herren trekker opp for sitt folk Israel i Det gamle testamentet og de forestillinger som vi gjør oss i dag om Israels grenser,» skriver forfatter og statsviter Per Haakonsen i et innlegg. Haakonsen som har markert seg som en tydelig røst i tiden ble i 2012 nektet å tale i Fredrikstad Frikirke som er er en del av en stadig mer liberal evangelisk luthersk frikirke»
Per Haakonsen, statsviter, hedersmann og forfatter er en markant og tydelig venn av Israel og den jødiske staten. Han er en av de få tydelige røstene som er tilbake i Norge, og for dette møter han betydelig motbør. I 2012 ble Per Haakonsen nektet å tale i Fredrikstad Frikirke i et møte i regi av «Ordet og Israel». Fredrikstad Frikirke blir ledet av en liberal pastor som tidligere var lærer ved LBM -som var navnet på Frikirkens nå nedlagte teologiske seminar og bibelskole. -Erobringen av Kanaan er beskrevet mange steder i Det gamle testamentet og med vekslende innhold. Det er også klart at erobringen ikke skjedde med et slag, men gikk over mange år. Det kan være passende å begynne med at Moses fikk se inn i Kana’an fra en fjelltopp i dagens Jordan (Nebofjellet). Det Moses får se er Kana’an fra elven Jordan til Middelhavet. Alt dette skulle gis Israels barn til eiendom, står det (5.Mos. 32.49). Men det første Israel erobrer er ikke Kana’an, men området øst for Jordanelven. Her blir to og en halv stamme igjen. Moses sier at skal de få ha landet «til eiendom for Herrens åsyn» (4.Mos. 32.22). Landet strakte seg noen steder mer enn 100 kilometer øst for elven Jordan og dekket hele den vestlige delen av dagens Jordan. Under ledelse av Josva går Israel inn i Kana’an ved Jeriko, og i en rekke påfølgende slag erobres det sentrale høyland, herunder Judea og Samaria – det som i dag benevnes som Vestbredden. Dette området er altså det første Israel erobret, og vi kan godt kalle det for Israels hjerte. I dag har det internasjonale samfunn med FN og USA i spissen avsett området til en palestinsk stat. Vi kan bare smile.
I Josvas bok (13–19) er det i stor detalj redegjort for de områder som den enkelte stamme skal ha. «Vestbredden» tilhører Juda, Benjamin og Efraims stamme. I førstningen klarer ikke Israel å drive alle sine fiender ut av de områdene som Josva har tildelt dem. Juda stamme klarer for eksempel ikke å drive ut filistrene fra kystbyene i Gaza som var en del av Judas tildelte område. I nord klarer ikke Aser stamme å drive ut fønikerne av et område som strekker seg helt til dagens Tyrus i Libanon. Det er først under kong David og kong Salomon at disse områdene sammen med resten av kyststripen, kommer under Israelsk herredømme. Kong David kom i tillegg til å erobre et område som i nord omfattet hele dagens Syria like til elven Eufrat. I øst fikk han kontroll over mesteparten av dagens Jordan og i syd like til Eilat hvor kong Salomo bygget en stor flåte. Men disse områdene var ikke en del av Israels kjerneland. Så må vi ha klart for oss at dette er ikke områder som Israel tildeler seg selv. Israels tolv stammer inntar landet på Herrens ordre og Bibelen kaller det også for Herrens land. Det er landområder som er tildelt Israel til evig tid.
Hvis vi tar de bibelske grensene med oss inn i dagens politiske virkelighet, så går Israels sydgrense ved det som kalles for Egyptens bekk. Den ligger cirka 60 kilometer vest for dagens grenseskille. Dette er et område som i dag er brukt av en rekke opprørsbevegelser og som er en trussel både mot Egypt og Israel. Dersom Egypt skulle miste kontrollen, er det mulig at Israel ser seg nødt til å gripe inn. I nord går grensene ved Tyrus i dagens Libanon. Like nord for Tyrus finner vi Litanielven og dette området ble erobret av Israel under Libanonkrigen i 1982. Området ble tilbakelevert av Ehud Barak nesten 20 år senere. Men fra et bibelsk synsvinkel var dette et israelsk område. Nå er det ingenting i veien for at dette område på nytt kan komme under israelsk kontroll. Libanon er en stat i oppløsning, og det aktuelle område kontrolleres i dag av Hizbollah. Så langt er Hizbollah opptatt av krigen i Syria, men det kan lett endre seg. Vi vet at Iran forsyner Hizbollah med moderne våpen som takk for innsatsen i Syria. Disse kan i neste omgang brukes mot Israel. Gazastripen er et problem for seg. Selv kong David slet med å erobre dette område. I dag er Gaza ment å utgjøre en del av en palestinsk stat sammen med «Vestbredden». Men etter Guds ord er dette en del av Juda – altså et israelsk kjerneområde.
Mer interessant er Jordan. Allerede under fredsforhandlingene i Versailles gjorde jødene krav på dette område. Det var ikke unaturlig ettersom Jordan var en del av Palestina og øremerket for jødisk innvandring i henhold til Balfourerklæringen. Daværende statsminister Ben Gurion mente i 1948 at både «Vestbredden» og Jordan var en del av Israel. Kanskje ikke hele Jordan, men i hvert fall halve. Å tenke denne tanken i våre dager synes nok så uhørt. Men den dagen behøver ikke være langt unna. Jordan har alltid vært et meget skjørt regime. I dag er landet truet av ISIS, og på sikt kan det også tenkes at Irak/Iran vil forsyne seg av landet. Men den største trusselen kommer innenfra. 70 prosent av befolkningen er palestinere, og de er et vedvarende uromoment i det hashmitiske kongedømme. Legger vi så til en million syriske flyktninger, så forstår vi at Jordan kan ramle sammen som et korthus når som helst. Det hashmitiske kongedømme og Israel er gjensidig avhengig av hverandre. De er bundet sammen i et sikkerhetsfellesskap. For Israel er Jordan en viktig buffersone. Skulle kongedømme falle, må Israel trolig etablere en fremskutt forsvarslinje inne i Jordan. Da kan det politiske kartet komme til å stemme overens med det bibelske.
Som en konklusjon må vi si at i dagens labile situasjon skal det lite til før det politiske kartet kommer til å stemme overens med de bibelske grenselinjer. Som vi ser skal ikke Israel avstå land, men tvert om tillegges land. Det er også moro å se at det er Bibelen og vår Herre som har det siste ordet, ikke politikerne.
Innlegg skrevet av Per Haakonsen
Hvilken bibel skal man lese og forholde seg til?
Jeg forstår hva du sier i dine foredrag og lurer på om det er mulig å forholde seg til det gamle eller må man tyde både det nye og gamle?
Må man, som du, Jesse Lee Peterson og Dr.Gershon Neler sier, tyde ordlyden for å forstå sannhetens kontekst av det gode ord sin helhet?
Mvh