Innlegg:  «Det er noe forfriskende over politiske partier, som oppfører seg som om de eier hele verden, mens de i virkeligheten balanserer hårfint på sperregrensens gravkant. Venstre er et slikt parti. Gjennomsnittet av de siste ukers meningsmålinger gir partiet en oppslutning på 4,2 prosent. Hvis Venstre ved valget om 16 måneder mister i overkant av 0,2 prosentpoengs tilslutning – 5 500 velgere – vil partiet ramle under sperregrensen. Det betyr at Venstre bare vil få direktevalgte mandater fra store valgkretser som Oslo, Akershus og Hordaland. Det gir to-tre mandater mot dagens ni. (foto Wikipedia) Velgernes nokså labre tiltro til Venstre står ikke i veien for at partiet opptrer som om kommaet er flyttet – fra 4,2 til 42,0 prosents oppslutning. På helgens landsmøte gjorde partiet seg lystig over andre partier, dels ble partiets rivaler harselert med, dels angrepet og skjøvet ut i mørket,» skriver tidligere redaktør i Haugesunds avis, Ragnar Larsen i sin spalte «Rett på sak»

«Venstre legger seg ut med alle andre og er knapt venn med noen. Den som tror partiet vil følge Kristelig Folkeparti og la seg kurtisere av Arbeiderpartiet, må tro om igjen. Partiet har prøvd denne metoden tidligere. Foran stortingsvalget i 1985 var det Venstre som gjorde sine hoser grønne hos Arbeiderpartiet og fikk laget plakater hvor Gro Harlem Brundtland og Venstre-leder Odd Einar Dørum fremsto som et brudepar. Resultatet ble at velgerne feide Venstre ut av Stortinget, hvor partiet var fraværende i 12 år helt til Lars Sponheim bokstavelig talt spaserte inn etter å ha gått til fots fra Hardanger til Oslo. Ved valget i 2009 erklærte Sponheim «Heller Jens enn Jensen», og vips ble stortingsgruppen redusert fra 10 til to medlemmer.
Venstre har under Trine Skei Grandes ledelse markert seg mer tydelig enn på lenge som et borgerlig parti. Det er ren innbilning å se for seg Venstre som et støtteparti for Ap.

Venstre har enda en hovedmotstander – Fremskrittspartiet. På landsmøtet haglet det med angrep på og finter mot Frp, til tider enda kraftigere kost enn det Arbeiderpartiet måtte finne seg i. Mange i Venstre føler seg uvel bare navnet Frp blir nevnt.
Og så kan en spørre om hvorfor Venstre har så mye politisk utestående med et parti i regjering, men likevel opptrer som parlamentarisk støttekontakt. Svaret er at Venstre har valgt Høyre med Frp på slep for å unngå at Arbeiderpartiet gjenerobrer regjeringskontorene. Nå er det «Heller Siv enn Jonas» som gjelder. Frp fremstår i mange saker som ille for Venstre, men Ap er verre. Det er Venstres hovedsyn i kortform.
Trine Skei Grande pekte på en felles regjering med Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre som den ideelle løsning – og med Rasmus Hansson-partiet i tillegg, hvis MDG fremstår troverdig som blokkuavhengig. Dette er en regjering som ut fra dagens målinger vil mønstre en drøy tredjepart av stortingsmandatene – og er følgelig helt urealistisk.
Slik kan Venstre fortsette med å drømme seg vekk fra virkeligheten ved å lage svevende regjeringskonstruksjoner, lage lystigheter på Ap’s og Frp’s bekostning, uttrykke frustrasjon over Høyre og KrF, latterliggjøre MDG og hånflire av Senterpartiet.
Dette er sikkert underholdende nok – hadde det ikke vært for at Venstre vandrer ustøtt på gravens rand og ved sperregrensen føler velgernes likegyldighet og kulde.
Venstres lystighet ligner på politisk galgenhumor.