«Det jevne presidentvalget i Østerrike mellom to politiske outsidere er et tydelig tidssignal
om hva europeiske makthavere har i vente: De vil bli veltet i tur og orden av velgere som er gått lei av elitenes alenegang og forakt for de brede lag av folket.
Østerrike har i alle år etter at okkupasjonsmaktene dro hjem i 1955, og landet igjen fikk sin frihet, vært ledet av sosialdemokratene og det konservative folkepartiet. De to partiene har vekslet om regjeringsmakten. For tiden ledes østerrikerne av en storkoalisjon av begge de tradisjonelt store partiene. Nå seiler ytre høyre opp. Partileder Norbert Hofer var bare 31 000 stemmer unna presidentembetet. De konservatives og sosialdemokratenes kandidater ble skrelt vekk i første valgomgang med hver 11 prosent av velgerne. Deretter samlet de to partiers velgere seg om den uavhengige kandidaten Alexander van der Bellen, som nå blir Østerrikes statsoverhode – et embete av hovedsakelig seremoniell karakter,» skriver Ragnar Larsen, tidligere redaktør i Haugesund avis i ett innlegg

Det er valg til nasjonalforsamlingen om to år. Det er dette valget Norbert Hofer sikter til når han betegnet presidentvalgresultatet som en «investering i fremtiden». Frihetspartiet har allerede 33 prosents oppslutning ifølge meningsmålingene. Hofer kan om et par år meget vel bli forbundskansler og leder av en høyreorientert regjering.
Det er de regjerende partiene som har skapt den tillitskrisen som de nå får føle virkningen av. Massetilstrømning av asylsøkere og den største arbeidsledigheten siden frigjøringen i 1955 har skapt folkelig uro og fremtidsfrykt. Die Schlacht am Kahlenberg står sentralt i Østerrikes historie. 12. september i 1683 ble det ottomanske rikes hærtokt slått tilbake like utenfor Wiens bymurer. Nå strømmer muslimene atter over grensene. Østerrikerne kjenner lusa på gangen.
Vi har selv gode venner i Niederösterreich. Et godt voksent vennepar har stemt på sosialdemokratene i alle sine år og også vært medlemmer. Det er de ikke lenger. Mer enn 50 års trofasthet er avløst av dyp frustrasjon. De var røde, men er nå blitt blå.
Det er tendensen over det meste av Europa. Sosialdemokratene i Østerrike, som har gitt sterke impulser også til nordisk sosialdemokrati, opplever en velgerflukt som minner om politisk årelating. Det samme skjer i Tyskland. Det en gang statsbærende sosialdemokratiske partiet er nede på 20 prosents tilslutning. De konservative er også sterkt svekket. Neste år er det parlamentsvalg både i Tyskland og Frankrike. Europas venstreside har mistet hver tredje velger i løpet av én generasjon.
Den politiske utviklingen i Europa viser et voksende gap mellom folket og den politiske eliten. Ja, til og med i USA gjøres det opprør mot de folkeforaktende elitene i Washington. Outsideren Donald Trump har vunnet republikanernes nominasjonskamp og sosialdemokraten Bernie Sanders er ikke langt unna seier på demokratenes side.
Frykt for virkningen av muslimsk innvandring og multikulturalisme gjør at store velgergrupper over hele Vest-Europa vender de elitestyrte partiene ryggen. I Østerrike viser meningsmålinger at to tredjedeler av folket frykter for sin og landets fremtid.
Presidentvalget i Østerrike er et tydelig tidssignal om voksende folkelig opprør mot en utvikling hvor selvsupplerende eliter fortrenger folkets samfunnsinnflytelse.
Derfor bør heller ikke elitenes partier i Norge føle seg trygge for folkets frie valg.

Skrevet av Ragnar Larsen