Storbritannia var inntil 1930 årene en stormakt som både «ruled the waves» og styrte et verdensrike der solen aldri gikk ned. I 1920 årene skjedde det noe. -Nemlig at stormakten inntok en uvennlig holdning overfor all verdens jøder og tok fra dem 80 prosent av området som var tiltenkt dem som et jødisk hjemland i henhold til San Remo avtalen i 1922. Og det gjør man ikke ustraffet! Egenrådig avhendet det britiske regjeringen området til en emir som i 1946 fikk det forvandlet til kongeriket Jordan, skriver tidligere lektor og pensjonist Roald Øye fra Kristiansand i et innlegg. Roald Øye er kjent som en varm Israel-venn som bruker sine pensjonistår på å bekjempe de Israel-fiendtlige holdningene som har spredd seg i deler av det norske folk.
Da Hitler i 1939 begynte å legge planene for «den endelige løsningen», ble det britisk styrte Palestina avstengt for jødiske emigranter fra Europa. Britene overlot jødene til å dø i tyske konsentrasjonsleier. Solen gikk langsomt ned over Det Britiske Samveldet, og den endelige detroniseringen fant sted etter fiaskoen i Suez i 1956. USA og Sovjet overtok deretter tronen som verdens stormakter. President Harry Truman var det første statsoverhodet som anerkjente staten Israel i 1948. Han startet politikken som gav USA renommè for å være Israels beste venn. Forholdet til Israel forverret seg dramatisk i Obamas presidenttid og kulliminerte under hans «lame duck» periode da USA passivt aksepterte Sikkerhetsrådets famøse resoluson 2334 som ble vedtatt 23 desember 2016. Hvis Hillary Clinton hadde vunnet valget, kunne avstemmingen i Sikkerhetsrådet ha innevarslet en ny tid når det gjaldt USAs mangeårige gode forhold til den jødiske staten. Innsettelsen av Trump som president snudde opp ned på alt som var forventet med henne ved roret.
Norges aktuelle Franklin Graham var svært tilfreds med at Hillary Clinton ble vraket.
President Donald Trump må nå kjempe en hard kamp med den amerikanske administrasjonen for å få lagt om den utenrikspolitiske kurs. Konservative republikanere tror kursendringen kan bli bra både for USA, verden og Israel -dersom «the new commander-in-Chief» med Guds hjelp greier «kuvendingen». I Norge er det få som forstår at oppegående amerikanere, endog Billy Graham og hans sønn, Franklin kunne være tilfredse med at Hillary Clinton ble vraket. Kristne i USA forstår det bedre. De er glade for at hun ikke fikk fortsette det moralske forfallet, med innsettelse i Høyesterett av en antikonstisjonell liberaler med liten sympati for sionismen. Hillary kunne på sikt ha forandret USA til det verre.
President Donald Trump har iøyenfallende skavanker. Likevel kan han som alle andre brukes i det/den godes tjeneste. Det er en sannhet, som Europa har opplevd en gang tidligere i sin historie. Napoleon foretok i startfasen av sin politiske karriere under et felttog til Egypt i 1799, en avstikker til Jerusalem for å utrope sin støtte til opprettelse av et jødisk hjemland i Palestina, dersom jødene hjalp han med å slå britene i krigen som var i emning. Napoleonkrigen tapte han som kjent, men innen den tiden hadde han utrettet mye positivt på rettsområdet, blant annet overfor Europas jøder, som i alle franskokkuperte områder i 1803 fikk samme borgerrettigheter som andre. Det var et stort fremskritt i humanitet og ble stående ved lag etter keiserens fall i 1815. Deretter dør han ensom på St Helena. Trumps svakhet er ikke verre enn andre store statsmenns sidesprang. Han er en ganske sivilisert statsmann i forhold til mange tidligere makthavere, men han har riktignok muligheten til å påføre menneskeheten større ulykker enn noen tidligere despot på grunn av atomknappen han har adgang til. Ser man bort fra det forholdet, fortoner Trump seg som en lysets engel i forhold til den franske folkehelten, Napoleon. Hans merittliste er så grusom at Trumps eventuelle fremtidige utskeielser bare kan bli som guttestreker å regne. I en mannjevning mellom disse to holder jeg en knapp på jødevennen Trump, uansett hvor ille han måtte bli. Måtte han slippe å trykke på knappen.
Skrevet av Roald Øye