Ben Breedlove: Foto: You Tube/Søkelys
Ben Breedlove var en ung mann som burde hatt fremtiden foran seg. Slik ble det ikke. Den unge You Tube personligheten rakk bare å bli 18 år, før Herren hentet ham hjem første juledag 2011. Den kristne ungdommen fra Austin i Texas fikk omfattende oppmerksomhet først etter sin bortgang, da gjennom to korte videoer hvor han ved hjelp av å holde frem noen små papir ark med tekst på, fikk formidlet sitt budskap. Et budskap om sin alvorlige sykdom, sin nær-døden opplevelse og ikke minst sitt viktige spørsmål; «Tror du på engler og Gud?»
Den troende ungdommen gir i videoen sitt svar, «I do!» og mer enn 9,6 millioner har sett hans tause vitnesbyrd som ble delt opp i to korte videoer hvor den unge mannen forteller om seg selv, og det viktigste til slutt. Bekjennelsen av tro….En tro som bærer gjennom liv og død.
Det er viktig å forkynne Jesus når anledningen byr seg.
Men kan noen fortelle meg hva som er rett, hvilket tidspunkt kommer vi til himmelen?
Er det på den ytterste dag, som er den siste dag i vår tidshusholdning, eller er det like etter vi dør?
Bibelen forteller om to ulike versjoner her.
Men jeg er sikker på at DU har noen skråsikre meninger om dette. Søkelys og Andersen tror ihvertfall at vi kommer til himmelen sekunder etter vi er døde….
Personlig håper jeg at det er tilfelle…
http://www.evangeliekirken-arendal.no
Anders. Det er i hvert fall noe som kalles «Abrahams skjød» og på motsatt side «dødsriket» med pine.
Luk 16,19-31 Der var en rik mann, og han klædde sig i purpur og kostelig linklæde og levde hver dag i herlighet og glede. 20 Men der var en fattig mann ved navn Lasarus, som var kastet for hans port, full av sår, 21 og hans attrå var å få mette sig med det som falt fra den rikes bord; men endog hundene kom og slikket hans sår. 22 Men det skjedde at den fattige døde, og at han blev båret bort av engler i Abrahams skjød; men også den rike døde og blev begravet. 23 Og da han slo sine øine op i dødsriket, der han var i pine, da ser han Abraham langt borte og Lasarus i hans skjød. 24 Da ropte han: Fader Abraham! forbarm dig over mig og send Lasarus, forat han kan dyppe det ytterste av sin finger i vann og svale min tunge! for jeg pines storlig i denne lue. 25 Men Abraham sa: Sønn! kom i hu at du fikk ditt gode i din levetid, og Lasarus likeså det onde! men nu trøstes han her, og du pines. 26 Og dessuten er et stort svelg festet mellem oss og eder, forat de som vil gå herfra og over til eder, ikke skal kunne det, og forat heller ikke de på den andre side skal fare derfra og over til oss. 27 Da sa han: Så ber jeg dig, fader, at du sender ham til min fars hus 28 – for jeg har fem brødre – forat han kan vidne for dem, så ikke også de skal komme til dette pinens sted. 29 Men Abraham sier til ham: De har Moses og profetene; la dem høre dem! 30 Men han sa: Nei, fader Abraham! men om nogen fra de døde kommer til dem, da omvender de sig. 31 Men han sa til ham: Hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke tro om nogen står op fra de døde.
Andersen, du nevner Lasarus og den rike mannen. Den historien som ble fortalt av Jesus er ingen frelsehistorie, for da måtte jo alle fattige komme til Paradis og alle rike til Pinens sted. Så hva mente egentlig Jesus med den historien. Da gjør det godt å lese det som bibellærer Jan Lillby skriver:
EN VIDERE BELYSNING
Av Jan Lilleby
Jeg kunne ikke bare la Bullingers artikkel stå igjen uten å komme inn på det som nå må være leserens neste spørsmål: Hvis ikke historien om Lasarus og rikmannen gjaldt reelle ting «etter døden» – hva var så grunnen til at Jesus omtaler personene som slike som faktisk tenkte, talte og handlet etter deres «død»?
Jesus beskriver sågar at det var satt en stort avgrunnsvelg mellom Lasarus i Abrahams skjød og rikmannen som pintes i dødsriket (vers 26). Dette høres jo mektig virkelig ut, ikke sant? Og rikmannen trygler om at Lasarus måtte komme og svale rikmannens tunge med en finger dyppet i vann (vers 24), noe som kanskje måtte ha fått nakkehårene til jødene som hørte historien – til å reise seg i skrekk!
Vel, uten sammenligning for øvrig, – la meg nevne Æsobs Fabler, kjente greske eventyrlignelser for å fortelle en generell sannhet men med en OPPDIKTET historie. Dere vet, – reven, kråka og ostebiten. Eller om han som ropte ulv så mange ganger, at når ulven en dag virkelig dukket opp, gadd ingen høre – og ulven fikk dermed fritt leide. Enkle lignelser eller eventyrbiter brukt for å fremme en generell sannhet. Eller historien (slike historier er jo uten ende…ikke sant?) om den «k loke» men late bonden som ville lette sitt arbeide, og derfor fant ut at han heller ville sitte på den grenen han skulle sage av – for iførste omgang å lette sitt slit, – men som endte opp i en tragedie, som var prisen for å være lat! Han falt ned med grenen og slo seg i hjel. I stedet skulle bonden heller kostet på seg en litt mer omstendig metode: Kjøpe en stige og stå på den, lent opp til trestammen, og trygt og sikkert sage av den nevnte berømmelige grenen. Latskapen kostet ham livet – men historien som sådan var oppdiktet. Det blir dermed ikke å regne som en løgn, for det fremgår av selve historiens karikatur av den uheldige at den er oppdiktet med overlegg.Slik blir den rike mann karikert av Jesus, og overført på det vantro Israel og deres fariseere.
En annen av de mange endeløse ordbildene som er brukt ofte, den dag i dag, er at «den som graver en grav for andre, vil selv falle ned i den».
Og kjære leser: Dette var det Jesus brukte «historien om Lasarus» til: Å dikte opp en gitt historie og en problematikk, – som ikke i seg selv var en sann historie,- men som skullePEKE PÅ EN SANNHET UTENFOR SELVE HISTORIEN.
Hva var det Jesus pekte på med sin «Æsop fabel»? Jo, vi finner dette tydelig i hans svar, Luk.16, 31 der Jesus bruker Lasarus` svar til den fortvilte rikmannen (her blir rikmannen karikert/latterliggjort) om hans ønske om at noen måtte komme tilbake fra de døde, for å advare Israel mot å havne i fortapelse: «Men han (Lasarus) sa til ham (rikmannen): Hører de ikke Moses og profetene, da vil de (Israel) ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde.»
Jesus brukte fabelen eller historien til å refse Israels ulydighet i forhold til å tro Moses og profetenes vitnesbyrd om Messias! Derfor kan den ikke brukes ord for ord, som om den skulle være et leksikon om liv – død – dom – frelse – fortapelse. Der må hele Bibelen få tale, og den må få tale uten at det skulle bli hentet inn motsigelser fra historier som Jesus diktet opp for å fremme en generell sannhet.
Jeg siterte verset uten å kommentere noe spesielt.
Lignelsen er bare en av flere tekster som kan gi støtte til et annet syn enn ditt.