Stadig flere fattige i blant oss. Skyhøye leiepriser, laber inntektsøkning og kutt i bostøtteordningene er i ferd med å bli en drepende cocktail for folk på trygd. Både uføre og pensjonister har opplevd betydelig reduksjon i kjøpekraften, og mange sliter nå hardt for å skaffe seg bolig eller å kunne holde på den boligen de har. Kombinasjonen av gjerrige politikere som ikke unner eldre og uføre et verdig liv og utleieres grådighet driver de fattige ut av boligmarkedet i byen, og det er kun i bygdene med dårlig kollektivtilbud det ennå er relativt rolig. «Når en hybel på 35 kvadrat koster 10 000 kroner pr måned eller 120 000 i året, har man ikke mye i å leve av til mat, klær, medisiner osv -sier Olga til Søkelys. Olga er uføretrygdet og har utbetalt 14800 måneden og når husleie og strøm er betalt, sitter hun igjen med knappe 6400 kroner i måneden til alt annet. Ikke rare greia i dyre Norge

Denne boligen inneholdt tidligere kommunale utleieboliger til eldre og vanskeligstilte. Nå er den solgt ut til private som tjener millioner på å selge leiligheter til folk med penger. Eldre og uføre får under det borgerlige bystyret stadig færre og færre muligheter og må kjempe på det private utleiemarkedet som er styrt av profitt

Det er ofte jeg ikke har mat på bordet, og skal jeg kjøpe klær bruker jeg å gå på Fretex for i det hele tatt å kunne skaffe meg noe. Å gå kaffe eller ut er noe som hører fortiden til sier kvinner som er en del av det stadig voksende tallet på fattige i Siv Jensen, Erna Solberg og Trine Skei Grandes borgerlige Norge. Det var ikke mye bedre under de rød/grønne heller, sier kvinnen som ikke vil stå frem da det oppleves som en skam å være fattig. «Enslige minstepensjonister har i dag en inntekt på 179.748 kroner. Det er langt under EUs fattigdomsgrense. De betaler heller ikke skatt og nyter dermed ikke godt av skattelettelsene som statsbudsjettet gir andre grupper, sa KrFs  tidligere finanspolitiske talsperson Hans Olav Syversen til NTB i fjor. Dette viser at de norske politikerne er mer enn godt nok informert om den voksende norske fattigdommen blant syke og eldre, men få eller ingen har vilje og hjertelag nok til å ta grep for å skape endringer. Samtidig som boligprisene  og leieprisene har skutt i været i norske byer, har kommuner og regjering kuttet i bostøtteordningen og solgt unna kommunale boliger til private.

Olga’s budsjett anno 2018

Olga er minstepensjonist og var en av dem som aldri hadde klart å kjøpe seg egen bolig. Hun får utbetalt 14806 kroner i minstepensjon og husleien der hun bor er 8900 pr måned, dette inkluderer tv og internett som hun ikke kan bruke. I tillegg bruker hun i gjennomsnitt 1400 kroner måneden i strøm.  (målt ett år bakover i tid) Samlede boutgifter er da 10300. I bostøtte får hun hver måned 1969 kroner, da bostøttens sats for en leid leilighet til en enslig er 5512 kroner pr

Stadig flere eldre og uføre er å regne som fattige. Under Erna og Siv har tallet på fattige vokst jevnt og trutt.

måned. En sats som nærmest har stått stille i 10 år, og som helt klart ikke følger markedspris på boliger. Siden markedsprisene på boliger har steget langt mer enn husbankens bostøttesats er det tilnærmet umulig for Olga å finne seg en bopel med leieutgifter som samsvarer med bostøttesatsene myndighetene opererer med. Ved en sjekk på Finn på kommunen Olga bor i finnes det ikke en eneste hybel/leilighet med leiepris lik de satser bostøtte-satsene er tilpasset. Ved å søke på alle kommuner i aktuelle fylke, finnes det kun bofellesskap for studenter eller boliger på landet uten buss eller annen form for kollektiv transport som befinner seg rundt de satsene husbankens bostøttekalkulator opererer med. Etter at husleie og strøm er betalt sitter Olga igjen med svimlende kroner 6475 i måneden som skal rekke til absolutt alt. TV lisens, mat, klær, eventuell lokalavis, legebesøk, medisiner, dopapir, vaskemidler, telefon, julegaver, transport. 6475 til alt dette. I følge Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) regner man med at Olga minst behøver 8212 for å kunne leve et nøkternt liv, og tallenes tale er klar. Olga går nærmere 1800 kroner i minus hver måned i forhold til å kunne leve et nøkternt liv i henhold til statens egne satser. I realiteten befinner Olga seg langt under EUs fattigdomsgrense og siden hun sitter igjen med langt under Sifo’s referansebudsjett må nok hun og mange andre i lignende situasjon måtte omtales som fattige, dette i et land som hevder seg å være blant verdens rikest

Krever handling og nytt fokus

Ingen av de norske politikerne ser ut til å ville snakke om den stadig voksende fattigdommen i Norge. Riktignok reiser både Erna Solberg, Jonas Gahr Støre og de andre politikerne rundt på gamlehjem og smiler og hilser på de eldre en gang hvert annet eller fjerde år. Da gjerne i august og tidlig i september sammen med fotografer og rapportere fra NRK og TV2. Vi får da på Dagsrevyen servert bildene når Erna, Siv, Jonas, Trine og Knut Arild smilende klapper de gamle på skuldrene og tar dem i hånden, men utover det har de bare knapper og glanspapir og servere til dem som egentlig trenger mer pensjon for å få et verdig liv. Denne valgseansen vi er vitne til i forkant av stortings eller kommunevalg blir bare mer og mer kvalmende for hvert år og det er på tide at man gjør endringer som gir pensjonister og andre trygdede en virkelig økonomisk håndsrekning. Etter at nesten et samlet storting vedtok pensjonsforliket i 2011 som har den konsekvens at alderspensjonen prosentvis øker mindre enn lønningene ellers i Norge, er konsekvensen den at pensjonistene får mindre tillegg enn lønnstagere. I de siste årene har lønnsøkningene til arbeidstagere vært tilnærmet lik prisøkningene, og siden pensjonsforliket betyr at tilleggene blir underregulert for alderstrygdede, har disse opplevd  reduksjon i kjøpekraften hvert eneste år siden vi fikk en borgerlig regjering. Verken KrF eller Venstre har gjort noe for å forhindre at de eldre blir stadig fattigere. Denne utviklingen er uverdig og både storting og regjering burde skamme seg. Det å behandle våre eldre og uføre med å gjøre dem gradvis fattigere og fattigere er uverdig. Det er på tide at politikerne tar alvorlige og kraftige grep for å avhjelpe nøden. Pensjonene må opp og bostøtten må tilpasses markedspriser på boliger og gjenspeile reelle kostnader til bopel, og ikke på et prisnivå slik det var tidlig i dette årtusenet. Her burde Arbeiderpartiet og opposisjonen se sin besøkelsestid.