Erna Solberg og hennes borgerlige regjering vil snart være historie, og en ny klovn skal flytte inn i statsministerboligen og ta over styringen av dette tøylesløse folk. I følge alle meningsmålinger er det klart rød/grønt flertall og selv om SP har vokst på målingene er det lite sannsynlig at vi vil få en annen statsminister enn denne dansende klovn som hyller Gay-Pride og LGBTQ samfunnet.
Dette klippet av Jonas Gahr Støre inngir respekt og seriøsitet til våre styrende myndigheter. Jonas drøm er å bli statsminister, -og alle meningsmålinger indikerer at han vil få sin drøm oppfylt til høsten. Den rød/grønne side ligger ann til å få 101/102 mandater i stortinget, mens de borgerlige lenge har ligget på 67/68.
Dette var uhyre klar tale – herr Andersen. Hvem vet hva som skjer fram til september : Kommer et nytt Oslo-skjelv ( sist i 1904 ) og hvem overlever dette ? Videre : Hvorfor vil politikere styre kongeriket i denne trengselstiden – de har jo en umulig oppgave foran seg. Jeg observerer dessuten at de kommuner i Norge som virkelig er hardt rammet av pesten ; er AP-styrt.
LO-lederen – som døde hjemme i sin egen seng bare 53 år gammel : Fikk mye oppmerksomhet i media – at en såpass ung og frisk person skulle forlate oss. Jeg husker at vedkommende var på en internasjonal LO-kongress for et par år siden. Der la han frem forslag om at varer fra Israel skulle boikottes. Dette forslaget fra ham ble nedstemt av delegatene fra de andre landene.
Du har helt rett Ture. Mye kan skje frem til september. Ingen har garanti for morgendagen, enten du er statsminister, statsminister kandidat eller hva som helst.
Men dersom det går slik som meningsmålingene sier og Støre fremdeles er i denne verden og ikke noe har skjedd ham eller oss alle, da blir han mest sannsynlig den som skal styre Norge.
En slik dansende klovn inngir ikke akkurat seriøsitet og respekt blant borgerne. Men ellers har du helt rett. Mye kan skje i et menneskes liv i løpet av noen måneder. Ja i løpet av et sekund
Litt Arbeiderparti historie.
Ifølge teolog Inge Meidel – som i 1977 skrev sin oppgave under tittelen «Arbeiderpartiet og kristendomsundervisningen i skolen fra 1918 til 1930». Han skriver bla:
«Før 1918 hadde ikke Arbeiderpartiet særlig innflytelse på norsk politikk, selv om de allerede i 1891 hadde gått inn for en «konfessionløs» skole, for øvrig en grunnholdning som stammer fra marxismen. Partiet hadde også på samme tidspunkt tatt til orde for å avskaffe statskirken ved at staten ikke på noen måte skulle være delaktig i finansieringen av noen form for kristenliv.
Men i denne perioden fra 1918 til 1930, som var preget av dyrtid, arbeidsløshet og stor nød, vokste Arbeiderpartiet og hadde også sin mest radikale og revolusjonære periode. Dette var en periode der både kirken og kristenfolket reagerte sterkt på deler av partiets politikk. Meidell forteller at det var nettopp i 1918 at Arbeiderpartiet satte den såkalte «Religionsposten» på sitt program. Denne uttrykte at: «Kristendomskundskap utgaar av skolens fagkrets. Den nødvendige kirke- og religionshistoriske kundskap meddeles som et led i historieundervisningen.»
Dette vedtaket vakte voldsom oppsikt blant de fleste nordmenn, forteller Meidell, ja også innen Arbeiderpartiets egne rekker.
– Tidligere hadde Arbeiderpartiet behandlet spørsmålet om kristendomsundervisningen med den største demokratiske grundighet og varsomhet, mens det nå hadde gjort et ubetenksomt vedtak der det hadde latt seg utmanøvrere av en liten gruppe revolusjonære marxister.
Denne gruppen, som kanskje utgjorde 20 prosent av partiet, besto blant annet av en sentral person ved navn Edvard Bull senior. Han ga i 1923, i forbindelse med at Arbeiderpartiet brøt med Komintern (en internasjonal sammenslutning av kommunistiske og venstresosialistiske partier), ut et skrift med tittelen «Kommunisme og religion».
Om dette skriftet skriver Meidell: «I dette skriftet er det sannsynlig at Bull mener at ateismen er til gagn for revolusjonen, og at Arbeiderpartiet burde bruke «statsmakten» til å arbeide med ateismen for å få gjennomført den sosiale revolusjonen. Selv om han mener at religion er en privatsak, blir det en konsekvens av å kjempe for ateismen at det er en kommunistisk oppgave å utrydde all religion, og han understreker klart og tydelig at man til dette formål vil bruke alle midler som står til rådighet – også staten, til å utrydde den».
Bull skrev også at: «Statskirken er en kontrarevolusjonær faktor som det er all grunn til å bekjempe», og at «årsaken til kirkens maktposisjon ligger i skolen». Han begrunnet dette med at gjennom kristendomsundervisningen får skolen praktisk talt tak i alle landets barn, i de aller mest påvirkelige årene. Og «er det så at kirken er vår fiende, blir det først og fremst i vår skolepolitikk vi må kjempe mot den».
Edvard Bulls avsluttende konklusjon lyder som ordene fra en hard og bitter mann, mener Meidell. Der skriver Bull følgende:
«Vi skal gjøre skolen verdslig, likesom sykepleien og begravelsen og ekteskapet og fødselsregistreringen.
Vi skal slåss uforsonlig med andre fordummende sekter. Vi skal ha en pågående og hensynsløs kirkepolitikk, fordi vi mener at religion i og for seg er en privatsak.»»
Jeg vil bare nevne hva Lebesbymannen – Anton Johansen – uttalte :
Sosialisme er gudsfornektelse !