Storskyteren i menigheten elsker å fortelle om alt det store han eller hun har utrettet for Gud, og hans forkynnelse dreier seg først og fremst om alt han har utrettet og gjort for Guds rike. (illustrasjonsfoto)

Storskrytere er ikke ofte nevnt i Skriften. I mine snart 22 år som kristen har jeg møtt på noen av dem. I løpet av disse årene har jeg vært innom pinsebevegelsen, trosbevegelsen og den norske kirke.  Jeg har vel ikke møtt noen storskrytere i den norske kirke. Selv om den har sine maktkamper er det er ikke på det området denne institusjonen har sine utfordringer. I pinsebevegelsen har jeg derimot møtt noen som fortjener å tituleres som storskrytere. De er ikke langt fremme i bevegelsen men utgjør et lite pent haleheng som heldigvis ikke slipper særlig langt frem. I trosbevegelsen eller den karismatiske bevegelse har jeg derimot møtt ganske mange storskrytere. De tituleres som forkynnere, apostler eller profeter og vi treffer dem på ordinære møter eller helst i den rike floraen av kristne TV-kanaler,» skriver Kjetil Mæhle i et innlegg først publisert på Verdidebatt.

Så hva er en storskryter? Å skryte er å hovere, imponere og vise seg frem. Det er en person som oppeser, bryster eller kjekker seg. Han eller hun vil briljere, glorifisere og propagandere seg selv og sitt. Å fremsnakke andre er ikke å skryte. Å hedre, ære og løfte frem det som er bra er heller ikke å skryte. Så lenge det er andre som omtales. En bedriftseier kan tale godt om myndighetene og kundene sine. Taler han derimot kun i rosende ordelag om sine ansatte, produkter og ledelsen så vil det lett kunne oppfattes som skryt. Politikere kan fremstå som skrytende under valgkamp. Fremheve egen fortreffelighet og undergrave andres politikk. Lite sympatisk men det er ihvertfall en åpen kamp.

Også Bibelen taler om storskryteren. Foto: Søkelys-arkiv

Paulus nevner storskrytere Det er i en sammenheng de fleste kristne absolutt ikke vil se seg selv i. Det er i selve syndekatalogen i Romerberevet kap. 1 vers 30-35 bruker han ordet. «Og ettersom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, overga Gud dem til et udugelig sinn, så de gjør slikt som ikke sømmer seg.  De er fulle av all slags urett, umoral, griskhet, ondskap, fulle av misunnelse, mordlyst og strid, svik og falskhet. De ble ryktemakere,  baktalere, gudshatere, voldsmenn, overmodige, storskrytere, oppfinnsomme til ondt, ulydige mot foreldre,  uforstandige, upålitelige, uten naturlig kjærlighet, ubarmhjertige.» Å være en storskryter er altså noe vi ikke setter i sammenheng med å være kristen. En storskryter blir plassert blant ugudelige som er overgitt av Gud. Allikevel så finnes det i blant oss forkynnere, såkalte apostler og profeter som absolutt kler å tituleres som storskrytere. De fremhever seg og sitt. De er skrytende av alt det Gud brukt dem til og av alt de har opplevd med Gud.

Hvordan fremstår storskryterene? Enhver storskryter har talegaver. En storskryter har visse evner og talenter. De vet også hvordan de skal kunne legitimere skrytet sitt. Selve skrytet er også ofte et svar på menighetens lengsel. Det kan være en lengsel etter en opplevelse med Gud. Det kan være en lengsel etter å se Guds verk manifistere seg i helbredelser, mirakler og tegn. Det kan være en lengsel etter vekkelse. En storskryter spiller gjerne på vekkelsen som kommer. Den alle venter, eller i det minste bør vente på. Det er selve inngangsdøren for storskryteren. For de klarer å skape begeistring. Det blir «halleluja-stemning» rundt storskryterene – i begynnelsen. Ting ser ut til å skje og menigheten tenker; endelig! Dermed er menigheten eller en gruppe av menigheten fanget inn av storskryterene. Resultatet blir i verste fall en menighet med grupperinger eller enda værre en menighet som underordner seg storskryterene. Deres ord har fått makt. Deres illusjoner og drømmer blir menighetens håp. Frukten av storskrytere er ikke vekkelse og fremgang. Det er splittelse og ødeleggelse, knusing av menigheter.

En storskryter skryter av seg selv En storskryter skryter opp sin egen tjeneste. Helt ubeskjemmet. De trekker frem den ene store helbredelsen etter den andre. De blir brukt av Gud. De har sett store mirakler skje. De har vekket opp døde, de har helbredet fra kreft, de har sett føtter vokse ut. Gud er uten grenser og deres tjeneste er også det. Sannhet mikses med løgn. En flis blir til en stol av tre. En som skryter er bedre enn andre. De kan fortelle om vekkelsene de har stått i. De kan fortelle om et seiersrikt liv og tjeneste. Og menigheten blir sittende å tenke: «Du verden så heldige vi er så har fått besøk av denne Guds mannen». Han må vi heie på. Han må vi sympatisere med. Ham må vi hjelpe, støtte og snakke vel om, henne må vi forsvare mot alle utidige angrep.

Vitnene og de ubestridelige bevisene Det er tabu å stille spørsmål med storskryterene i menigheten. Det er ikke rom for det. Men hvor er vitnene til miraklene? Hvor er de ubestridelige bevisene for underene? Jesus Kristus helbredet, reiste opp døde og forkynte Guds rike så det var synlig for alle. Lasarus ble ikke vekket opp uten et vitne. Alle viste han var død. På Jesu befaling stod han opp igjen. Det var synlig for alt folket. Ubestridelig bevis. Storskryterene oppererer ikke som Mesteren. De skryter av alt det som Gud har gjort ved dem i alle andre anledninger enn den du er i nå. De forteller i timesvis om under og tegn de har fått utføre. Det rare er at det aldri skjer i møter eller på TV der du er. Hvorfor ikke? Det opplagte svaret er fordi det aldri har skjedd. Storskryteren lyver. Fordi løgnen er så stor våger ingen å stille spørsmål og gi det opplagte svaret. Storskryteren lyver. Under og tegn som uteblir tilskrives menighetens vantro. En storskryter er ikke ydmyk og selvransakende. Enda verre er det for den enkelte troende som har kastet seg ut på dypt vann i stor tro på storskryteren sine ord. Arbeid, familie og det viktigste av alt troen blir satt på prøve.

Samler skarer som lytter til skryt, (foto: SK)

Hvorfor får de holde på? Det er vanskelig å skille klinten fra hveten. Gud helbreder. Ingen kristne er i tvil om det. Det tror folket på bedehuset, pinsebevegelsen og i trosmenigheter. Gud gjør mirakler. Det er mange forkynnere, profeter og hyrder som opplever å bli brukt av Gud. Men de skryter ikke av det. Deres tjeneste er ikke avhengig av det. De forkynner Guds Ord. De tjener. Først Herren Jesus Kristus og så menigheten og sin neste. De tjener. Storskryteren tjener også – men det viser seg til slutt at hun tjener først og fremst seg selv. Storskryterene må skryte for å forføre menighetene. Forsamlingene blendes av et falskt håp om at nå skal det skje. Nå kommer vekkelsen, nå kommer en ny bølge av Guds nærvær… Som om Gud ikke er nær hver og en som hører ham til. Storskryteren får først og fremst rom i en menighet som har glemt at Herren er med hver dag. Han får rom i en menighet som tror det er noe mer åndelig å få del i enn det som alt er. Han får rom når det fester seg en tro på at det kommer en ny bølge. Tanken kommer: «Vi må være med på bølgen». «Den bølgen Gud nå sender…» Hvor har vi fått det fra at Gud sender nye bølger? Gud gav alt han hadde til menigheten for 2000 år siden. Har vi del i det så trenger vi ikke mer. De som forsøker å selge inn at det er mer er vranglærere, falske profeter og storskrytere.

Hvordan avsløre en storskryter?
Hva forkynner storskryteren? En vanlig forkynner forkynner Guds Ord. Storskryteren gjør ikke det. Det kan godt være han eller hun bruker Guds Ord men det vil stort sett være i allegorisk tolkning. Bibelens ord kan bøyes og tolkes i alle mulige retninger og forståelser. Storskryteren forteller det menigheten lengter etter å høre med seg selv i sentrum. En moden menighet med et modent lederskap vil avsløre storskrytere ganske raskt. De tar konsekvensene og handler selv om det betyr vanskeligheter. I dag mer enn noen gang trengs det modent lederskap som stopper storskryterene. De er i klasse med ugudelige og de ødelegger menigheter. De aller fleste ledere i dagens menigheter er gode forkynnere og hyrder. Disse tjener trofast år etter år. De fremhever ikke seg selv og sin tjeneste men fremhever menigheten og Guds verk. Løft frem disse trofaste og utholdende som tjener, ikke med store ord, men med fruktbare gjerninger.

Skrevet av Kjetil Mæhle (publisert med tillatelse)