Mens utenriksminister John Kerry er i Moskva for å samtale med russiske ledere om en politisk løsning på den blodige konflikten i Syria er Russland nå i ferd med å bringe inn den svært effektive T-90 stridsvognen (foto You Tube) på slagmarken i Syria, noe som både kan indikere å være et sterkt tegn på at Russland ser for seg et lengre og dypere militært engasjement i Syria. Mandag uttalte sjefen for den militære etterretningen i Norge at dagens luftkrig ikke er nok dersom vestlige myndigheter for alvor ønsker å bli kvitt IS, og det er også sannsynlig at den militære etterretningen i Russland har gjort seg samme tanker om den blodige konflikten som har ridd Syria som en mare i den snart fem år lange krigen.

Allerede for en uke siden ble det kjent at Russland var i ferd med å sende tunge T-90 panservogner og tungt artilleri til Syria, for styrke den syriske regjeringshæren som sammen med iranske elitesoldater og krigere fra Hizbollah kjemper mot både IS og «moderate» opprørsgrupper støttet av Vesten, Saudi-Arabia og de andre Gulfstatene. Konflikten i Syria som Pave Frans nylig omtalte som «et stykke av en stykkevis tredje verdenskrig» har påført den syriske befolkningen utrolige lidelser og død, og skapt en flyktnings-krise vi knapt har sett maken til i Europa i nyere tid. Sivilbefolkningens lidelser er ikke blitt mindre etter at Russland tidligere i høst kastet seg inn i konflikten med en omfattende luftoperasjon og gjennom videoer publisert og kringkastet på nyhetene har vi fått se blodige resultater etter den russiske bombingen.

https://www.youtube.com/watch?v=_hh_-QbTbn8

Den russiske intervensjonen i den syriske konflikten kom egentlig etter at verden helt siden krigens spede begynnelse i mars 2011 har sittet handlingslammet og sett på det hele. Etter at kjemiske våpen angivelig ble brukt av syriske regjeringsstyrker i august 2013 trodde mange at Barack Obama ville sette handling bak sine ord om at bruk av kjemiske våpen ville være uakseptabelt og mange trodde i september 2013 at USA kom til å kaste seg inn i krigen. Retorikken mot det syriske regimet ble stadig sterke og USA satte i gang en større styrkeoppbygging med tanke på intervensjon. Imidlertid var det lite politisk og folkelig støtte til en ny krig i Europa, og da det ble fremforhandlet en avtale om at Syria skulle oppgi sine kjemiske våpen, ble en vestlig intervensjon avlyst. Dette var Putins første diplomatiske seier i striden om Syria. Ytterligere to år med krig, blod og død skulle gå før Russland i slutten september gradvis involverte seg militært i konflikten. Allerede tidlig i september meldte ulike kilder at Russland var i ferd med å sende både fly og styrker til Syria, men det var først når bombingen satte i gang den 30 september at det russiske interveneringen i krigen fikk massemedias oppmerksomhet. Siden da har russiske fly nesten kontinuerlig bombet opprørskontrollerte mål i Syria.

https://www.youtube.com/watch?v=u9hYC65-Uu8

Russland rede til bakkekrig og langvarig engasjement?

På bakgrunn av at Russland nå er i ferd med å sende inn store mengder militært materiell beregnet for operasjoner på bakken, er det stadig flere som antar at Putin nå er i ferd med å ta militæroperasjonen inn i en ny fase som innebærer «boots on the ground» i større omfang enn vi har sett hittil. Russland som har en marinebase i havnebyen Tartus . Marinebasen i Tartus på den syriske middelhavskysten, etablert under den kalde krigen, er Russlands eneste gjenværende utenfor det tidligere Sovjetunionen. For Russland er det strategisk viktig å beholde den basen og derfor er nok også Vladimir Putin fast bestemt på å beholde dette nærværet og dette er også en av grunnene til at Russland har vært en nær alliert av president Assads regime under hele konflikten. Et regimeskifte slik Det Hvite Hus og vestlige allierte har tatt til orde for, kan true nettopp denne basen, og mange tror Russland derfor til tungt militært engasjement for å beholde denne taktisk viktige basen. Det er nok derfor Russland nå pøser på med militært utstyr egnet for krig på bakken og dette er hva pastor Paul Begley sier om den russiske eskaleringen:

Flyktningestrømmen til Europa og Norge

Konflikten i Syria har som vi alle har sett skapt dyp frustrasjon i et Europa som nærmest bokstavelig blir oversvømt av en blanding av migranter og flyktninger som rømmer fra de mange blodige konfliktene vi har sett i Midtøsten og flere muslimske land de senere årene. At menn, kvinner, barn og familier i stort antall flykter fra konfliktområdet er forståelig og jeg tror nok også at vi hadde forsøkt å flykte fra en slik blodig krig dersom den hadde kommet til oss. Samtidig som Europa, inklusiv vårt eget land har sett at våre grenser er blitt «invadert» av flyktninger fra Syria og en rekke andre land i krise, øker skepsisen her hjemme og regjeringen søker nå å stramme inn asylpolitikken etter massiv kritikk. Samtidig må Kari og Ola Nordmann se nye asylmottak poppe opp over det ganske land, og frykt og fremmedfiendtligheten ser ut til å florere på sosiale medier og i debattspalter, og mange er uttalt redde for at vi sammen med flyktningene også vil «importere» terrorister og terror. Denne frykten er forståelig, men det er viktig å understreke at de aller aller fleste som søker beskyttelse i vårt land som er reelle flyktninger fra krig, ikke er terrorister eller har ønsker om å påføre oss terror og død. Disse er mennesker som deg og meg, som flykter fra terror og blodig krig. Både fra Sverige og her hjemme har vi sett at asylmottak er blitt påtent eller forsøkt påtent, og dette er ikke måten vi skal møte disse på. Det er derfor grunn til å ta avstand fra slikt, og som kristne må vi møte disse medmenneskene på en god og varm måte.

En misjonsmulighet 

I Skriften blir vi befalt å forkynne evangeliet for alle mennesker og dermed gir de titusener som nå er kommet til vårt land oss en god mulighet til å vise at kristen tro er noe fundamentalt annerledes enn hva de har opplevd av krig og terror utført i Allahs navn. Vår frelser Jesus, var selv flyktning som barn -og når vi en god uke skal lese juleevangeliet vil vi bli påminnet om nettopp det faktum at vår kjære frelser, allerede som barn-måtte bryte opp fordi hans liv var truet, ikke av krig, men av en konge som hadde fått høre av noen vismenn «at jødenes konge var født»  «Da de var dratt bort, viste Herrens engel seg for Josef i en drøm og sa: «Stå opp, ta barnet og moren med deg og flykt til Egypt, og bli der til jeg sier fra! For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det. – Han stod da opp, tok barnet og moren og drog samme natt av sted til Egypt» (Matt.2,13-14)

De profetiske ord fra Valdres

Når vi ser dagens situasjon med økende fremmedfrykt, fremmedhat og rasisme på sosiale medier og påtenning av asylmottak med mer kommer jeg til å tenke på de profetiske ord
fra en eldre kvinne i Valdres: » Folk fra fattige land kommer til å strømme til Europa. De kommer også til Skandinavia og Norge. Det blir såpass mange av dem at folk kommer til å mislike dem og være harde mot dem. De vil bli behandlet slik som jødene før krigen. Da er målet for våre synder nådd.» Som kristne skal vi ikke være slik for Bibelen lærer oss en annen vei enn hat og frykt. Nemlig bønn. Og når disse kommer til våre nabolag, våre byer og bygder sier Herrens ord dette: » En fremmed skal du ikke plage og ikke undertrykke; for I har selv vært fremmede i Egyptens land. (2 Mos 22,21) og videre sier Herrens ord: «En fremmed skal du ikke undertrykke; I vet jo hvorledes den fremmede er til mote; I var selv fremmede i Egyptens land. (2 Mos 23,9) og så lyder også Herrens ord:  «Den fremmede som bor hos eder, skal regnes som en innfødt blandt eder, og du skal elske ham som dig selv, for I har selv vært fremmede i Egyptens land; jeg er Herren eders Gud.» (3 Mos 19,34) Som Guds folk skal vi be for disse, være hjertevarme, forsøke å inkludere dem og be om at de skal se Kristus som Messias og frelser og behandle dem vel, -for det er godt og tekkelig i Guds øyne. Samtidig vet vi at vi lever i et postkristent samfunn, men våre våpen som troende er ikke kuler og krutt, men Guds ord som er et tveegget sverd, men som også har makt til å frelse. Vi må be for vårt land og folk, om vekkelse og frelse og at disse som nå har kommet og kommer til vårt land, må få se at Jesus er Messias, verdens Frelser og håp. På kne i bønn til Den Allmektige Gud er der vi har vår styrke, vårt håp og bønn kan forandre menneskeliv og den kurs en nasjon tar. Nesten alle brev i Skriften blir innledet med disse Herrens ord fra Pauli penn: «Nåde være med dere og fred fra Gud vår Fader og den Herre Jesus Kristus!» -La nåde og fred være oss til del.