Keith Thompson: – Word of Faith Teachers Origins & Errors of Their Teaching
Trosbevegelsens falske lære er tema i Keith Thompsons tre timer lange dokumentar. I vår tid har mange karismatiske kristne åpnet opp for deler av trosbevegelsens lære. Denne dokumentaren avslører hvor langt på viddene deler av trosbevegelsen egentlig er.
Veldig skremmende! Dette er mennesker helt uten skrupler.
Jeg kom over denne videoen i natt, og måtte bare se den. Deler av den amerikanske trosbevegelsen er mildt sagt skremmende langt borte fra klassisk kristendom, og selv om videoen er lang, er den svært nyttig. Jeg anbefaler flest mulig å se den, og det er helt okey å pause videoen og ta en kaffepause. I vår tid trenger vi å være opplyste slik at vi ikke biter på de massive krefter som er i sving i mange sammenhenger.
Ikke vanskelig å finne store feil i de fleste såkalte «trosrettninger». Spørsmålet er om man har lest hva Jesus sier om flisen og bjelken i øyet.
I Norge døper man spebarn og hokus pokus så «tilhører man menigheten» og er «kristen». Hundretusener av slike spebarn vokser opp som «erklærte menighetskristne» uten noen gang å bli noe i nærheten av det engang. Ofte tvert i mot. «Misjon», slik det blir beskrevet i Bibelen, ser ut til å være helt fraværende i det norske samfunnet. Kanskje fordi alle er «døpt og konfirmert»? Men hvor mange ville ønske å «konfirmere seg» hvis det ikke var for festen og pengene tro?
Av all den vranglære jeg har hørt om er praksisen med at kristen livsstil skal kunne erstattes av en spebarnsdåpen og medlemskapet i DNK det mest utrolige. Den stilletiende aksepten av dette er antagelig den farligste formen for vranglære jeg kan tenke meg. Tror ikke noe kan gjøre kristendommen mindre troverdig enn dette. Og på en annen side. Hvis man faktisk mener at den kristne dåpen ikke trenger å knyttes til det å være kristen, så avskriver man hele Bibelens troverdighet.
Hva åpnet øynene mine? Jo, det var den store kontrasten mellom det religiøse statskirkesystemet og nettopp trosbevegelsen. Og hvis jeg ble tvunget til å velge mellom det absolutt mest dominerende trossysemet i Norge, Den Norske Kirke, og en eller annen menighet i trosbevegelsen, så er jeg faktisk veldig usikker. Tipper det ville bli en trosmenighet. Sant nok at det er mye rart i trosbevegelsens. Men ingen ting av dette er vel mer spesiellt enn f.eks Luthers ekstreme jødehat, enkelte biskopers demonstrative vranglære eller restene fra middelalderkatolisismen.
Lenge trodde jeg at pinsebevegelsen var en fornuftig mellomting, men har blitt usikker på dette også. I mange tilfeller kan det se ut som om de lett tar opp i seg mange av feilene fra både DNK og trosbevegelsen.
Hva er problemet dypest sett??? Jeg tror det i de fleste tilfeller er at menneskelige sosiale systemer overstyrer Guds ledelse gjennom mennesker med nådegaver. Rang og sosial status tillegges mer vekt en Guds utvelgelse. De fleste av de som Gud utvalgte i GT efarte dette. For ikke å snakke om Jesus selv. Og det ble det gamle testamentets menighets store tragedie.
Hvem vet om det norske folk alt er i Babylon i åndelig forstand? Kanskje vil dette snart manifestere seg i den fysiske virkeligheten?
Det ser nesten ut til å være en åndelig naturlov at kristne menigheter «menneskeliggjøres» og glir sakte bort fra Gud. I en periode kan dette oppleves som en åndskap. Men når åndkampen sakte dør bort blir menigheten til en ren sosial kulturtradisjon. Da føler folk «fred» for å tillate seg det aller meste. Bevisstheten om synd blir borte. Men når slike menigheter igjen konfronteres med sitt opphav så oppstår åndskamen igjen. Men da havner de så alt for lett på den «gale siden».